Hva har skjedd med synet på myndighet?

TENKENDE mennesker ser behovet for myndighet. Hvis samfunnet ikke hadde en eller annen form for myndighetsstruktur, ville det snart bli kaotisk. I en klassisk fransk lærebok i statsrett heter det: «I enhver menneskelig gruppe finnes det to kategorier mennesker: de som befaler, og de som adlyder, de som gir ordrene, og de som følger dem, ledere og medlemmer, styrende og styrte. . . . I et hvilket som helst menneskelig samfunn kan man konstatere at det er noen som har myndighet.»a

Men folks holdning til myndighet har forandret seg siden den annen verdenskrig og spesielt siden 1960-årene. I sin omtale av denne perioden sier det franske oppslagsverket Encyclopœdia Universalis at det har oppstått en «antihierarkisk og antiautoritær krise». En slik krise kommer ikke som noen overraskelse på dem som studerer Bibelen. Apostelen Paulus forutsa: «Dette skal du vite, at i de siste dager skal det være kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, selvgode, hovmodige, spottere, ulydige mot foreldre, . . . uforsonlige, . . . uten selvkontroll, voldsomme, . . . oppblåst av stolthet, slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud.» — 2. Timoteus 3: 1—4.

Manglende respekt for myndighet

Denne profetien er en treffende beskrivelse av vår tid. Det opponeres mot myndighet på alle nivåer — innen familien, på skoler, ved universiteter, i bedrifter, i lokalsamfunnet og i statsforvaltningen. Både den seksuelle revolusjon, hard rap-musikk, studentdemonstrasjoner, ulovlige streiker, sivil ulydighet og terrorhandlinger er tegn på et sammenbrudd i respekten for myndighet.

Ved et symposium som ble arrangert i Paris av det franske institutt for statsvitenskap og Paris-avisen Le Monde, uttalte professor Yves Mény: «Myndighet kan bare eksistere hvis den er legitim.» En av årsakene til at mange i vår tid ikke har respekt for myndighet, er at de tviler på makthavernes legitimitet. De tviler med andre ord på deres rett til å utøve myndighet. En spørreundersøkelse i begynnelsen av 1980-årene viste at 9 prosent av befolkningen i USA, 10 prosent i Australia, 24 prosent i Storbritannia, 26 prosent i Frankrike og 41 prosent i India mente at deres lands regime var ulovlig.

Menneskenes søken etter legitim myndighet

Ifølge Bibelen var menneskene opprinnelig direkte underlagt Guds myndighet. (1. Mosebok 1: 27, 28; 2: 16, 17) Men ganske tidlig krevde menneskene moralsk uavhengighet av sin Skaper. (1. Mosebok 3: 1—6) Da de hadde forkastet teokratiet, Guds styre, måtte de finne andre styreformer. (Forkynneren 8: 9) Noen bygde sin myndighet på makt. De mente at den som hadde makten, også hadde retten. Det var tilstrekkelig at de var sterke nok til å gjennomtvinge sin vilje. Men de fleste følte et behov for å legitimere sin rett til å herske.

Fra de tidligste tider gjorde mange herskere dette ved å si enten at de var guder, eller at de hadde fått sin makt fra gudene. Dette er det mytiske begrepet om et «hellig kongedømme» som fortidens herskere i Mesopotamia og faraonene i det gamle Egypt påberopte seg.

Også Aleksander den store, de hellenistiske kongene som etterfulgte ham, og mange av de romerske keiserne hevdet at de var guder, og forlangte å bli tilbedt. Systemene under slike herskere kom til å bli kalt «herskerkultuser», og formålet med dem var å befeste herskernes myndighet over forskjellige erobrede folk. Det å nekte å tilbe herskeren ble fordømt som en statsfiendtlig handling. I boken The Legacy of Rome skriver professor Ernest Barker: «Guddommeliggjøringen av [den romerske] keiseren og den troskap han blir vist i kraft av sin guddommelighet, er tydeligvis det grunnlag imperiet hviler på, eller i alle fall det bindemiddel som holder det sammen.»

Slik var det også etter at «kristendommen» var blitt tillatt av keiser Konstantin (som hersket fra 306 til 337 e.v.t.) og senere antatt som statsreligion i Romerriket av keiser Theodosius I (som hersket fra 379 til 395 e.v.t.). Noen av de «kristne» keiserne ble tilbedt som guder langt inn i det femte århundre.

«To makter», «to sverd»

Etter hvert som pavene fikk større makt, ble problemene mellom kirken og staten tilspisset. Ved slutten av det femte århundre framsatte pave Gelasius prinsippet om de «to makter»: pavenes hellige makt og kongenes verdslige makt, som ble utøvd side om side — men slik at kongene var underordnet under pavene. Dette prinsippet utviklet seg senere til læren om de «to sverd»: «Det åndelige sverd svingte pavene selv, mens de overlot det timelige sverd til lege herskere. De sistnevnte måtte likevel bruke det timelige sverd i overensstemmelse med pavelige direktiver.» (The New Encyclopœdia Britannica) Denne læren var grunnlaget for at den katolske kirke i middelalderen påberopte seg retten til å krone keisere og konger for å legitimere deres myndighet. Slik ble den gamle myten om «hellig kongemakt» videreført.

Dette må ikke forveksles med det som kalles kongers guddommelige rett, et begrep som ble tatt i bruk senere i den hensikt å befri politiske herskere fra å være underkastet pavedømmet. Teorien om kongers guddommelige rett går ut på at kongene får sin myndighet til å herske direkte fra Gud og ikke gjennom paven i Roma. I New Catholic Encyclopedia heter det: «På en tid da paven utøvde et universelt åndelig og også verdslig herredømme over statsoverhodene, kom forestillingen om den guddommelige rett til å sette nasjonalstatenes konger i stand til å forsvare sin myndighet og hevde at den var like guddommelig som pavens.»b

Myten om folkesuvereniteten

Etter hvert som tiden gikk, ble andre kilder til myndighet foreslått. En av dem var folkesuvereniteten. Mange mener at denne ideen stammer fra Hellas. Men demokratiet i oldtidens Hellas ble praktisert i bare noen ganske få bystater, og selv i disse statene var det bare mannlige borgere som kunne stemme. Kvinner, slaver og fastboende utlendinger — som antagelig utgjorde fra halvparten til fire femtedeler av befolkningen — stod utenfor. Dette kan neppe kalles folkesuverenitet!

Hvem var det egentlig som framkastet ideen om folkesuvereniteten? Den ble overraskende nok brakt på bane i middelalderen av katolske teologer. På 1200-tallet hevdet Thomas Aquinas at suvereniteten utgår fra Gud, men er overdratt til folket. Denne tanken ble populær. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier: «Denne tanken, at myndighet stammet fra folket, ble støttet av de aller fleste katolske teologer på 1600-tallet.»

Disse teologene tilhørte jo en kirke hvor folk overhodet ikke hadde noe å si når det gjaldt valg av paver, biskoper eller prester. Hvorfor framkastet de da ideen om folkets suverenitet? Fordi noen av de europeiske kongene ble stadig mer utilfreds med å være underlagt pavens myndighet. Teorien om folkets suverenitet gav paven makt til å styrte en keiser eller monark hvis han fant det nødvendig. Historikerne Will og Ariel Durant skriver: «Blant dem som forsvarte folkesuvereniteten, var mange jesuitter, som i denne tanken fant et middel til å svekke kongenes myndighet i forhold til pavens. Kardinal Bellarmino hevdet at hvis kongenes myndighet stammer fra og derfor er underlagt folket, vil det være innlysende at den står under pavenes myndighet . . . Luis Molina, en spansk jesuitt, konkluderte at folket, som kilden til verdslig myndighet, med rette — men gjennom en ordnet prosedyre — kan avsette en urettferdig konge.»

En slik «ordnet prosedyre» ville naturligvis være arrangert av paven. Det franske katolske verket Histoire Universelle de l’Eglise Catholique bekrefter dette med et sitat fra Biographie universelle, hvor det heter: «Bellarmino . . . framholder som en generell katolsk lære at fyrstene får sin makt gjennom folkets valg, og at folket kan utøve denne retten bare under pavens innflytelse.» (Uthevet av oss) Folkesuvereniteten ble derved et middel som paven kunne benytte til å påvirke valg av herskere, og, om nødvendig, til å få dem avsatt. I den senere tid har dette gjort det mulig for det katolske hierarki å påvirke katolske velgere i representative demokratier.

I moderne demokratier er regjeringsmaktens legitimitet basert på det som blir kalt «de styrtes samtykke». Dette vil i beste fall si «majoritetens samtykke», og på grunn av likegyldighet blant velgerne og politiske finurligheter er det ofte slik at denne «majoriteten» i virkeligheten bare består av et mindretall av befolkningen. «De styrtes samtykke» betyr i vår tid ofte bare de styrtes føyelighet eller resignasjon.

Myten om nasjonal suverenitet

Myten om at kongedømmet er hellig, som noen av de tidlige pavene framholdt, slo tilbake på pavedømmet da den ble videreutviklet til en myte om kongenes guddommelige rett til å styre. Teorien om folkesuvereniteten slo også tilbake på den katolske kirke. Verdslige filosofer på 1600- og 1700-tallet, for eksempel engelskmennene Thomas Hobbes og John Locke og franskmannen JeanJacques Rousseau, beskjeftiget seg med ideen om folkesuvereniteten. De utviklet forskjellige versjoner av teorien om en «samfunnspakt» mellom de styrende og de styrte. Deres prinsipper var ikke basert på teologi, men på «naturretten», og deres teorier kulminerte i forestillinger som var til alvorlig skade for den katolske kirke og pavedømmet.

Kort tid etter at Rousseau døde, brøt den franske revolusjon ut. Denne revolusjonen knuste visse forestillinger om legitimitet, men skapte en ny forestilling, nemlig forestillingen om nasjonal suverenitet. Oppslagsverket The New Encyclopœdia Britannica sier: «Franskmennene avviste kongenes guddommelige rett, adelens overlegenhet, den katolske kirkes privilegier.» Men det heter videre i det samme oppslagsverket: «Revolusjonen hadde ført den nyoppfinnelsen som kalles nasjonalstaten, fram til modenhet.» Revolusjonens menn trengte denne «nyoppfinnelsen». Hvorfor?

Jo, ifølge det systemet Rousseau hadde gjort seg til talsmann for, skulle alle borgere ha like mye å si i valget av herskere. Dette ville ha ført til et demokrati basert på alminnelig stemmerett — noe lederne for den franske revolusjon ikke ønsket. Professor Duverger forklarer: «Det var nettopp for å unngå et slikt resultat, som ble ansett for å være uønsket, at borgerne i den grunnlovgivende forsamling mellom 1789 og 1791 oppfant teorien om nasjonalsuverenitet. De satte likhetstegn mellom folket og ’Nasjonen’, som de betraktet som en reell helhet, atskilt fra de delene den bestod av. Bare Nasjonen, ved dens representanter, er berettiget til å utøve suverenitet . . . Selv om læren om nasjonalsuvereniteten tilsynelatende er demokratisk, er den det egentlig ikke i det hele tatt, for den kan benyttes til å rettferdiggjøre praktisk talt enhver styreform, spesielt eneveldet.» (Uthevet av ham)

Menneskenes bestrebelser en fiasko

Det at nasjonalstaten ble akseptert som et gyldig maktgrunnlag, førte til nasjonalisme. The New Encyclopœdia Britannica sier: «Nasjonalismen blir ofte betraktet som en meget gammel faktor. Av og til blir den med urette betraktet som en permanent faktor i politisk atferd. Men egentlig kan den amerikanske og den franske revolusjon betraktes som dens første sterke manifestasjoner.» Siden disse revolusjonene har nasjonalismen feid over Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, Europa, Afrika og Asia. Uhyggelige kriger er blitt rettferdiggjort i nasjonalismens navn.

Den britiske historikeren Arnold Toynbee skrev: «Den nasjonalistiske ånd er gjærstoffet i den nye demokratiske vin på den gamle stammekulturs flasker. . . . Dette merkelige kompromiss mellom demokrati og stammekultur har gjort seg langt sterkere gjeldende i vår moderne vestlige verdens praktiske politikk enn demokratiet selv.» Nasjonalismen har ikke frambrakt en fredelig verden. Toynbee sa: «Religionskrigene er etter et kortest mulig pusterom blitt etterfulgt av kriger som skyldes nasjonalisme, og i vår moderne vestlige verden er den religiøse fanatismes ånd og den nasjonalistiske fanatismes ånd åpenbart én og samme onde lidenskap.»

Gjennom mytene om «hellig kongedømme», «kongenes guddommelige rett,» «folkesuverenitet» og «nasjonalsuverenitet» har herskere forsøkt å legitimere sin myndighet over sine medmennesker. Men etter å ha gransket menneskelige herskeres historie kan en kristen ikke unngå å si seg enig med Salomo: «Det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.» — Forkynneren 8: 9, EN.

De kristne tilber ikke den politiske stat. De tilber Gud og erkjenner at han er den legitime kilde til all myndighet. De er enige med salmisten David, som sa: «[Jehova], din er storheten, makten, herligheten, æren og høyheten, ja alt i himmelen og på jorden. Ditt er riket, [Jehova], og du er opphøyet og har alt i din makt.» (1. Krønikebok 29: 11) Men i lydighet mot Gud viser de også tilbørlig respekt for andres myndighet både på det verdslige og det åndelige område. Hvordan de gjør det, og hvorfor de kan gjøre det med glede, vil bli drøftet i de to følgende artiklene.

[Fotnoter]

[Bilde på side 15]

Den katolske kirke påberopte seg myndighet til å krone keisere og konger

[Rettigheter]

Kroningen av Karl den store: Bibliothèque Nationale, Paris