En splittet kirke — kan den overleve?

«ALLE som bekjenner seg til Kristi frelsende sannhet, tilhører den synlige Kirke. Splittelsene innenfor kristenheten — mellom øst og vest og mellom Roma og reformasjonens kirkesamfunn — er splittelser innenfor den ene Kirke.» (Christians in Communion) Slik ser én forfatter på kristendommen — som en familie med mange religioner som er spredt vidt omkring, og som alle bekjenner en slags tro på Jesus Kristus.

Men det er en splittet familie, med motstridende trosoppfatninger og normer for oppførsel. «Dagens kristendom . . . har lavere normer for medlemskap i kirken enn normene for å komme inn på en buss,» sier en iakttager. Hvilken diagnose skal vi så stille når det gjelder åndeligheten? Den katolske biskopen Basil Butler trekker denne konklusjonen: «En splittet kristendom er virkelig svært syk.» (The Church and Unity) Hvordan begynte sykdommen? Er det noe håp om bedring?

«Lovløshetens menneske»

Apostelen Paulus advarte om at det skulle oppstå splittelser. Han skrev til kristne i Tessalonika som trodde at Kristi nærvær stod for døren: «La ingen forlede dere på noen måte, for [Jehovas dag] vil ikke komme uten at frafallet først kommer og lovløshetens menneske, tilintetgjørelsens sønn, blir åpenbart.» — 2. Tessaloniker 2: 3.

Dette «lovløshetens menneske» innførte frafall og opprør i den kristne menighet. Hvem er han? Ikke ett menneske, men en klasse mennesker — kristenhetens presteskap. Denne klassen hevet seg over den frafalne menighet nokså snart etter at Jesu apostler hadde dødd, og med tiden begynte den å forkynne hedenske filosofier, for eksempel treenighetslæren og læren om menneskesjelens udødelighet. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Peter 2: 1—3) Denne klassen var som et dødelig virus som med demoninspirerte oppfatninger infiserte menigheten av dem som kalte seg kristne. Det var ikke til å unngå at det oppstod splittelser. — Galaterne 5: 7—10.

Denne smitten hadde begynt allerede på apostelen Paulus’ tid. Han skrev: «Denne lovløshetens hemmelighet er allerede i virksomhet, men bare til han som akkurat nå virker som en tilbakeholdende kraft, er borte.» (2. Tessaloniker 2: 7) Apostlene holdt tilbake giften fra frafallet. Da deres forenende innflytelse ble fjernet, var det ikke noe som holdt frafallet tilbake, så det spredte seg som koldbrann. — 1. Timoteus 4: 1—3; 2. Timoteus 2: 16—18.

Dette «lovløshetens menneske» fortsetter sin virksomhet med uforminsket styrke. I en fersk rapport om «en kirke i seksuell og teologisk pine» siteres en erkediakon i den anglikanske kirke som beklager situasjonen: «Forslag om at presteskapet ikke må hengi seg til seksuell aktivitet utenfor ekteskapet, blir avvist. Personer som praktiserer homoseksuelle handlinger, blir ordinert. De har gjort det gode ondt og det onde godt.» — The Sunday Times Magazine, London, 22. november 1992.

Hveten og ugresset

Jesus Kristus sa at den sanne kristendom midlertidig skulle forsvinne ut av syne. Han sa at det at den kristne menighet ble opprettet, kunne sammenlignes med at en mann sådde godt korn i åkeren. Men så «kom hans fiende og sådde ugress blant hveten,» sa Jesus. Da mannens slaver spurte om de skulle prøve å dra opp ugresset, svarte han: «Nei; for at dere ikke, mens dere sanker ugresset sammen, skal komme til å rykke opp hveten sammen med det.» Hvor lenge skulle hveten vokse sammen med ugresset? Eieren av åkeren sa: «La begge deler vokse sammen inntil høsten.» — Matteus 13: 25, 29, 30.

Falske kristne og sanne kristne vokste side om side fram til «høsten», det vil si den tiden da atskillelsen skulle finne sted, i de siste dager for «tingenes ordning». (Matteus 28: 20) Satan Djevelen brukte de frafalne til å skape en fordervet og splittet menighet som med urette gav seg ut for å være kristen. (Matteus 13: 36—39) De frambrakte en skammelig etterligning av den sanne kristendom. (2. Korinter 11: 3, 13—15; Kolosserne 2: 8) Etter hvert som kirken i århundrenes løp ble stadig mer oppdelt, ble det vanskeligere å identifisere de sanne kristne.

Nye splittelser

Når det gjelder den nyere tid, har det ’oppstått nye grupperinger,’ sier The Testing of the Churches—1932-1982. Det gjelder «særlig den karismatiske bevegelse, som legger vekt på personlig tro og personlige erfaringer». Interessant nok er det noen som oppfatter født-på-ny-bevegelsene, de karismatiske bevegelsene, mer som tegn på åndelig bedring enn som nye splittelser. Nord-Irland erfarte for eksempel en slik vekkelse i 1850-årene. Forventningene var store. En rapport fortalte om «broderlig forening . . . mellom prester som tilhørte presbyterianerne, wesleyanerne og independentene», og sa at «hver dag kom det nye meldinger om trancer, om folk som sovnet, om syner, drømmer og mirakler». — Religious Revivals.

Mange oppfattet disse dramatiske hendelsene som bevis for at Guds ånd var i virksomhet for å bringe nytt liv i hans kirke. En iakttager sa: «Guds kirke i dens mest opphøyde betydning blir gjenopplivet i disse distriktene.» Men selv om denne bestemte vekkelsen ble kunngjort som «en strålende epoke som det ikke finnes maken til i Ulsters religionshistorie», har ikke denne og andre vekkelser ført til religiøs enhet blant dem som mener at de har erfart en åndelig gjenfødelse.

De vil nok argumentere med at de er forent når det gjelder det mest grunnleggende. Men det er det samme argumentet som blir brukt av resten av kristenheten, som sier at «det som forener de kristne, er allerede langt viktigere enn de spørsmålene som fremdeles splitter dem». (The Church and Unity) Kristenheten hevder: «Vår fundamentale enhet med hverandre og med alle våre medkristne er forankret i vår dåp i Kristus.» (Christians in Communion) Men å si at splittelsene er uviktige på grunn av felles tro på Jesus, er som å si at kreft ikke er alvorlig så lenge hjertet er sterkt.

I virkeligheten har slike moderne religiøse bevegelser gjort forvirringen større og forårsaket åndelig anarki ved at veltalende lærere har samlet egne tilhengere. Jim Jones og David Koresh er nyere eksempler på åndelige ledere som har villedet tusenvis av mennesker. (Matteus 15: 14) Én baptistprest er et fremtredende medlem av Ku-Klux-Klan. Han knytter sin kampanje for de hvites overherredømme til en religiøs vekkelse og sier at de som deltar i den, vil «få kraft fra forsynet i det høye, få like stort mot som Han som døde på Golgata, hadde».

Hva med de angivelige miraklene, de mektige gjerningene og de tegnene som blir gjort i Jesu navn? Husk Jesu Kristi kraftige advarsel om at det ikke er de som bare sier «Herre, Herre», som oppnår hans godkjennelse, men ’de som gjør hans Fars vilje’. I dag er det mange som ikke engang vet at hans Fars navn er Jehova. Jesus advarte mot dem som skulle ’drive ut demoner i hans navn og gjøre mange kraftige gjerninger i hans navn’, men som likevel var slike som ’øvde lovløshet’. — Matteus 7: 21—23.

«Gå ut fra henne, mitt folk»

Hvordan er prognosen for den syke kristenheten? Svært dårlig. Bør vi da følge den katolske biskop Butlers råd om å «slutte oss til [kirken] uten videre og være med på å støtte dens stadige ’renselse’ innenfra»? Nei! Den splittede kristenheten kommer ikke til å overleve. (Markus 3: 24, 25) Den tilhører et verdensrike av falsk religion som kalles Babylon den store. (Åpenbaringen 18: 2, 3) Dette religiøse systemet har pådratt seg stor blodskyld og skal snart bli ødelagt for Guds hånd.

Bibelen sier ikke noe om at de sanne kristne skal holde seg innenfor denne fordervede religiøse organisasjonen og prøve å reformere den innenfra. Bibelen sier tvert imot: «Gå ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke vil ha del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke vil få del i hennes plager. For hennes synder har hopet seg opp, helt til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger.» — Åpenbaringen 18: 4, 5.

«Gå ut» til hva? Husk at Jesus lovte at i høsttiden skulle de sanne kristne bli samlet sammen igjen i en verdensomfattende enhet. Profeten Mika forutsa også at det skulle finne sted en slik innsamling, da han sa: «Til enhet vil jeg føre dem, som en hjord i kveen.» (Mika 2: 12, NW) Har dette skjedd?

Ja! Sanne kristne blir nå samlet i et forent brorskap verden over. Hvem er de? De utgjør den kristne menighet av Jehovas vitner, som i forening forkynner det gode budskap om Guds rike i 231 land. De har forkastet kristenhetens splittende lære og bestreber seg på å tilbe Gud i samsvar med hans Ords sannhet. — Johannes 8: 31, 32; 17: 17.

Vi oppfordrer deg til å snakke med Jehovas vitner. Hvis du kunne tenke deg å få vite mer om dem, må du føle deg fri til å kontakte dem der du bor, eller skrive til Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.

[Bilde på side 7]

«Gud har husket hennes urettferdige gjerninger»