Viser du respekt for det sted hvor vi kommer sammen for å tilbe?
«De kristne hadde helt fra evangeliets spede barndom av alltid et fast, bestemt sted hvor de kunne tilbe Gud.» — «Primitive Christianity» av William Cave.
GUDS folk har alltid funnet glede i å komme sammen for å tilbe. Dette var i like høy grad tilfellet i det første århundre som nå. Tidlige forfattere og teologer, som Lucian, Clemens, Justinus martyr og Tertullianus, sier alle at de kristne hadde faste steder hvor de regelmessig kom sammen for å tilbe.
Bibelen understreker det samme. Den viser gjentatte ganger til at grupper av kristne arrangerte regelmessige møter. Disse gruppene ble kjent som menigheter. Det var en passende betegnelse, for på Bibelens grunnspråk står ordet «menighet» for en gruppe mennesker som kommer sammen i en bestemt hensikt eller med tanke på en spesiell virksomhet.
Steder for den kristne tilbedelse i tidlige tider
Hva gjorde de kristne i det første århundre når de kom sammen? Bibelen beskriver flere slike møter og viser at undervisning var et viktig trekk ved disse møtene. (Apostlenes gjerninger 2: 42; 11: 26; 1. Korinter 14: 19, 26) Det ble tilrettelagt et program for undervisning. Det ble holdt taler, det ble fortalt oppmuntrende opplevelser, og brev fra det styrende råd i Jerusalem eller fra en apostel ble grundig behandlet.
I Apostlenes gjerninger 15: 22—35 leser vi at etter at et slikt brev til gruppen av kristne i Antiokia var blitt opplest, «oppmuntret [Judas og Silas] brødrene med mang en tale og styrket dem». En annen beretning viser at da Paulus og Barnabas kom til Antiokia «og hadde samlet menigheten, begynte de å fortelle om de mange ting Gud hadde gjort ved hjelp av dem». Bønn til Jehova var også et viktig trekk ved kristne møter. — Apostlenes gjerninger 14: 27.
De lokalene hvor menigheter i det første århundre kom sammen for å tilbe, var ikke slike forseggjorte byggverk som mange av kristenhetens kirker i dag. For det meste møttes de første kristne i private hjem. (Romerne 16: 5; 1. Korinter 16: 19; Kolosserne 4: 15; Filemon 2) Ofte ble et loftværelse eller et rom ovenpå i et privat hjem benyttet. Det var i et rom ovenpå i et hus at Herrens aftensmåltid ble holdt. Det var også i et rom ovenpå at de 120 disiplene ble salvet med hellig ånd på pinsedagen. — Lukas 22: 11, 12, 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 13, 14; 2: 1—4; 20: 7, 9.
I dag følger Jehovas vitner det mønster som ble fastlagt av apostlene. De bruker møtesteder som er kjent som Rikets saler. Der får de opplæring som forkynnere av det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) I Rikets sal studerer de også Bibelen, og de ber sammen og oppmuntrer hverandre. Dette er i harmoni med Bibelens formaning i Hebreerne 10: 24, 25, hvor det står: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.»
Vi bruker vårt sted for tilbedelse slik det passer seg
Husker du apostelen Paulus ord: «Gud er ikke en uordens Gud, men en freds Gud», og: «La alt skje sømmelig og med orden»? Hvis du undersøker den sammenheng disse ordene står i, vil du oppdage at Paulus her drøftet den måten kristne møter skulle ledes på. Som det var på apostlenes tid, må de kristne også i dag forsikre seg om at møtene går ordnet og velorganisert for seg. — 1. Korinter 14: 26—40.
I den engelske utgaven av Vakttårnet for 15. oktober 1969 stod det: «Den åndelige atmosfæren i Rikets sal er ekte; den utspringer fra en virkelig interesse for sann tilbedelse og bibelsk undervisning. Og det lette, naturlige preget salen har, oppmuntrer dem som er til stede, til å være utadvendte og vennlige, ikke hemmet av en mystisk, pålagt høytidelighet.» Det blir naturligvis utvist forsiktighet, slik at bruken av Rikets sal alltid gjenspeiler den rette respekt og verdighet en bør ha for den.
Kristenheten har vist grov mangel på respekt på dette området. Noen religiøse organisasjoner bruker sine steder for tilbedelse som samfunnshus hvor det tilbys underholdning. Der har de konserter med religiøs rockemusikk, vektløftingsrom, biljardbord, barnehager og kinolokaler. Én kirke hadde et fribrytershow som en del av programmet. Dette harmonerer dårlig med det mønster som ble fastsatt av apostlene.
Hvis en menighet i det første århundre handlet upassende, ville det være på sin plass at den fikk en irettesettelse. Enkelte medlemmer av den kristne menighet i Korint benyttet for eksempel feiringen av Herrens aftensmåltid som en anledning til å spise og drikke. De hadde med seg aftensmat som de inntok før eller i løpet av møtet, og noen spiste og drakk til og med for mye. Dette var virkelig upassende. Apostelen Paulus skrev til dem: «Har dere da ikke hus til å spise og drikke i?» — 1. Korinter 11: 20—29.
I tråd med Paulus’ veiledning bestreber Jehovas vitner seg på å ta hånd om personlige saker hjemme eller andre steder og ikke i Rikets sal. Det er sant at de regelmessige møtene vi har, gir oss en fin anledning til å treffe mange venner samtidig. Men Rikets sal er innviet til Jehova, og derfor skal den utelukkende bli brukt i tilbedelsen av ham. Vi benytter ikke møtene til å ta hånd om verdslige forretninger eller ta hånd om personlige økonomiske affærer.
Dessuten bruker ikke menigheten Rikets sal til fritidsaktiviteter, innsamlingsaksjoner eller sosiale tjenester, som for eksempel barnepass. Det finnes andre steder hvor en kan ta hånd om slike personlige ting eller forretningsanliggender.
De eldste i en Rikets sal la merke til at noen medlemmer av menigheten pleide å låne bort ting eller levere tilbake lånte ting på møtene. De hadde også for vane å bytte videokassetter i Rikets sal. Selv om denne virksomheten ikke var kommersiell, hjalp de eldste dem til å forstå at det var klokt å ta hånd om slike saker hjemme, så sant det var mulig.
For å unngå situasjoner som kan gi andre et galt inntrykk, og for å forsikre seg om at Rikets sal ble brukt slik det passer seg, bør hver enkelt spørre seg selv: ’Er det noen personlige ting jeg har pleid å ta hånd om i Rikets sal, som jeg heller kan ta hånd om hjemme?’ Når en for eksempel skal arrangere utflukter eller andre sosiale sammenkomster, ville det ikke da være bedre å snakke om slike arrangementer hjemme? Kan vi bruke telefonen eller ta en tur innom dem vi ønsker å kontakte? For å låne Paulus’ ord kan vi si: ’Har dere ikke da hus hvor dere kan ta hånd om slike saker?’
Fastsatt tid og sted til å tilbe Jehova
Bibelen sier i Forkynneren 3: 1: «Alt har sin faste tid [en fastsatt tid, NW], alt som skjer under himmelen, har sin tid.» Når vi er til stede i Rikets sal, kan vi fullt ut fordype oss i virksomhet som har tilknytning til den kristne tjeneste. Det er en fastsatt tid til å tilbe Jehova.
Jesu halvbror Jakob gav veiledning når det gjaldt favorisering i den kristne menighet. (Jakob 2: 1—9) Hvordan kan vi følge denne veiledningen i våre Rikets saler? Noen kan få inntrykk av at det foregår favorisering når en på en iøynefallende måte går rundt på møtet og deler ut skrevne innbydelser til selskaper. I en menighet var det vanlig å legge slike invitasjoner i veskene eller biblene til dem som var til stede. Dette er utvilsomt mer lettvint enn å sende invitasjoner i posten eller levere dem hjemme hos hver enkelt. Men hvordan tror du de som ikke får noen invitasjon, føler det etter å ha sett at en rekke andre har fått en invitasjon? Kunne det gi inntrykk av at det var favorisering inne i bildet?
Det trenger naturligvis ikke være noen streng regel som sier at ingen kan levere en personlig beskjed eller pakke til en annen i Rikets sal. Det er heller ikke galt å snakke om dagligdagse gjøremål eller hendelser i Rikets sal, å invitere noen hjem til seg eller å spørre noen om de vil være med på en eller annen utflukt. Men det bør være tilfeldig og gjøres på en diskret og lite iøynefallende måte. Å ordne med personlige ting bør aldri trekke oppmerksomheten vekk fra det som er den egentlige hensikten med at vi kommer sammen i Rikets sal, nemlig å bli åndelig oppbygd. — Matteus 6: 33; Filipperne 1: 10.
Menn som er gode eksempler
De eldste og menighetstjenerne foregår nidkjært med et godt eksempel når det gjelder å vise respekt for Rikets sal. Vanligvis er det en eller to eldste og menighetstjenere som har som oppgave å koordinere alt arbeidet som hører med til vedlikeholdet av Rikets sal. Der hvor to eller flere menigheter bruker samme sal, tar et utvalg av eldste seg av dette.
Selv om noen er spesielt utnevnt til å ta hånd om slike plikter, bør alle de eldste og menighetstjenerne vise oppriktig interesse for salen. De erkjenner at Rikets sal er innviet til Jehova og blir brukt i tilbedelsen av ham.
De eldste bør ikke utsette nødvendige reparasjoner. (2. Krønikebok 24: 5, 13; 29: 3; 34: 8; Nehemja 10: 39; 13: 11) I noen menigheter blir Rikets sal regelmessig inspisert for at slike reparasjoner kan bli utført straks det er behov for det. Man fører inventarlister for å forsikre seg om at alt materiell er for hånden og er lett tilgjengelig. Hvis det er blitt satt av et bestemt sted hvor forsyninger, verktøy og rengjøringsutstyr blir lagret, bør alle de eldste og menighetstjenerne vise interesse for den forfatning dette lageret er i, og forsikre seg om at det er ryddig der. De som tjener ved litteratur- eller bladdisken, kan vise sin interesse ved å se til at det ikke står tomme kartonger rundt omkring.
Ved å være gode eksempler kan de eldste og menighetstjenerne hjelpe resten av menigheten til også å vise nidkjærhet i forbindelse med Rikets sal. (Hebreerne 13: 7) Alle kan vise den rette respekt ved å være med på rengjøringen av salen og være oppriktig interessert i hvordan den ellers tar seg ut.
Jesus sa ifølge Matteus 18: 20: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Ja, Jesus er interessert i det vi gjør når vi kommer sammen for å tilbe Jehova. Dette innbefatter alle møtene som blir holdt i private hjem, og store sammenkomster som krets- og områdestevner.
For Jehovas vitner er det ikke noe sted som ligger deres hjerte nærmere enn det sted hvor de regelmessig kommer sammen for å tilbe, nemlig Rikets sal. De viser den rette respekt for dette stedet. De legger for dagen en arbeidsom ånd når det gjelder å ta vare på salen, og de bestreber seg alltid på å bruke den slik det passer seg. Måtte du også følge den formaning som Jehova selv gir: «Vokt din fot når du går til Guds hus!» — Forkynneren 4: 17.