Finnes det en vei ut av menneskenes syndige tilstand?

CHISAKO og hennes fire barn, som var i tenårene, arbeidet med renhold av offentlige toaletter i en by som lå 60 mil fra hjemmet deres. Mens Chisako arbeidet, messet hun en buddhistisk sutra som hun ikke forstod hva handlet om. Det var en av øvelsene til en religiøs gruppe som forsøkte å finne ut hva som er kjernen i alle religioner.

«Til tross for vedvarende asketiske øvelser klarte jeg ikke å forandre min personlighet,» forteller Chisako. «Innerst inne kunne jeg ikke tilgi andre og var ikke i stand til å vise kjærlighet med et oppriktig motiv.»

Selv i Østen, der de fleste mennesker ikke kjenner til begrepet synd slik som Bibelen framstiller det, har mange samvittighetsnag på grunn av sine syndige tilbøyeligheter, slik som Chisako hadde. (Romerne 2: 14, 15) Hvem har ikke følt seg ille til mote fordi de har unnlatt å vise vennlighet mot noen som befant seg i en ynkverdig situasjon, eller hatt dårlig samvittighet fordi de har sagt noe som aldri burde ha blitt sagt? (Jakob 4: 17) Og hva med den store stygge ulven, sjalusi, som ligger på lur hos både ung og gammel?

Hvorfor blir mennesker foruroliget på grunn av slike ting? Fordi de, enten de erkjenner det eller ikke, har en indre følelse av hva som er ondt, av synd. Ja, uansett om mennesker er oppmerksom på Bibelens lære om synden eller ei, blir de i virkeligheten alle sammen berørt av syndige tilbøyeligheter. En som var ekspert på dette emnet, sa en gang: «Alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet.» — Romerne 3: 23.

Kan synden fjernes?

I dag er mange mennesker, spesielt innen kristenheten, travelt opptatt med å forsøke å fjerne skyldfølelse og følelsen av synd fra sin samvittighet. «Selve ordet ’synd’ . . . har nesten forsvunnet,» sa dr. Karl Menninger i sin bok Whatever Became of Sin? Men det å unngå ordet «synd» er like fåfengt som at en eldre mann ønsker å unngå ordet «gammel». Vi bør innse den kjensgjerning at vi har syndige tilbøyeligheter og trenger å bli utfridd av denne elendige tilstand. Men av hvem?

Apostelen Paulus stilte dette spørsmålet etter å ha innrømmet at han selv var tilbøyelig til å synde til tross for at han ønsket å handle annerledes: «Jeg elendige menneske! Hvem skal redde meg fra det legeme som lider denne død?» Paulus svarte så: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» Hvorfor? Fordi Gud hadde truffet tiltak for tilgivelse av synder gjennom Jesu gjenløsningsoffer. — Romerne 7: 14—25.

Mange av verdens 3,5 milliarder ikke-kristne (dobbelt så mange som de såkalte kristne) synes imidlertid at læren om en gjenløsning er vanskelig å forstå. Denne læresetningen ble for eksempel den største anstøtsstein for en muslim som bodde i Japan, og som studerte Bibelen en tid. For mange mennesker i Østen er tanken på at ett menneske kunne dø for alle, fremmed.

Dette er forståelig, ettersom det til og med innen kristenheten er noen som finner denne grunnleggende læresetningen vanskelig å forstå. «Gjenløsningens teologi er i visse henseender ennå ikke fullstendig og er fortsatt et problem i teologien,» innrømmet oppslagsverket New Catholic Encyclopedia.

Forvirringen rundt denne læren illustreres godt av det den religiøse skribenten N. H. Barbour en gang sa: «Kristi død kunne ikke bidra mer til soning av straffen for menneskenes synder enn det å stikke en nål gjennom en flue og la den lide og dø kunne betraktes av en jordisk far som et rettferdig oppgjør for sitt barns forseelser.» Barbour hadde den gang forbindelse med Charles T. Russell, som så det presserende behovet for å forsvare læren om gjenløsningen. Han skilte lag med Barbour og begynte i 1879 å utgi et nytt blad, som senere ble det bladet du nå leser. Helt fra begynnelsen av har Vakttårnet vært en forsvarer av Jesu Kristi gjenløsningsoffer.

Men kan denne læresetningen noen gang bli godtatt av dem som ikke har en «kristen» bakgrunn? For å finne ut av dette skal vi se nærmere på denne læren om at ett menneske døde for alle.