Borger eller fremmed — Gud tar imot deg!
«Han dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate.» — APOSTLENES GJERNINGER 17: 26.
1. Hvilken vanskelig situasjon har oppstått mange steder i dag med hensyn til det å akseptere mennesker fra fremmede kulturer?
NYHETSMELDINGER viser at utlendinger, innvandrere og flyktninger er årsak til økende bekymring i mange land. Millioner av mennesker har et sterkt ønske om å flytte fra deler av Asia, Afrika, Europa og Amerika. De prøver kanskje å slippe unna knugende fattigdom, borgerkrig eller forfølgelse. Men er de velkomne andre steder? Bladet Time sa: «Etter hvert som Europas etniske sammensetning begynner å forandre seg, oppdager noen land at de ikke er så tolerante overfor fremmede kulturer som de en gang trodde at de var.» Angående de 18 millioner «uønskede» flyktningene sa Time: «Den utfordring de stiller stabile nasjoner overfor, kommer ikke til å forsvinne.»
2, 3. a) Hvilken velgjørende forsikring finner vi i Bibelen i forbindelse med det å bli tatt imot? b) Hvorfor kan vi ha gagn av å undersøke det Bibelen sier om Guds handlemåte overfor mennesker?
2 Uansett hvordan dette vil utvikle seg videre, viser Bibelen at Gud tar imot mennesker av alle nasjoner — enten vedkommende er en innfødt borger, en innvandrer eller en flyktning. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) ’Men hvordan kan man si det?’ spør kanskje noen. Utvalgte ikke Gud bare det gamle Israel som sitt folk? Utelukket han ikke alle andre?
3 La oss nå se hvordan Gud handlet med mennesker i fortiden. Vi vil også undersøke noen profetier som gir oss et innblikk i hvilke privilegier som er tilgjengelige for sanne tilbedere i dag. Ved å gjennomgå disse profetiene kan du få en dypere forståelse som vil være til stor oppmuntring for deg. De viser også hvordan Gud kan komme til å handle med enkeltpersoner «av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» etter den store trengsel. — Åpenbaringen 7: 9, 14—17.
’Alle nasjoner skal velsigne seg’
4. Hvordan oppstod det et nasjonalitetsproblem, men hvilke skritt tok Gud?
4 Etter vannflommen utgjorde Noahs nærmeste familie hele menneskeslekten, og alle var sanne tilbedere. Men denne enheten tok snart slutt. Før det var gått lang tid, viste noen mennesker at de ikke brydde seg om Guds vilje, og de begynte å bygge et tårn. Dette førte til at menneskeslekten ble oppdelt i språkgrupper som ble til folk og nasjoner som spredte seg ut over jorden. (1. Mosebok 11: 1—9) Likevel fortsatte utøvelsen av den sanne tilbedelse i den slektslinjen som førte fram til Abraham. Gud velsignet den trofaste Abraham og lovte at hans etterkommere skulle bli til en stor nasjon. (1. Mosebok 12: 1—3) Denne nasjonen var det gamle Israel.
5. Hvorfor kan vi alle bli oppmuntret av Guds handlemåte overfor Abraham?
5 Det var imidlertid ikke slik at Jehova utelukket mennesker som ikke tilhørte Israel, for hans hensikt omfattet hele menneskeslekten. Dette framgår tydelig av Guds løfte til Abraham: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet [alle jordens nasjoner visselig velsigne seg, NW] fordi du lød mitt ord.» (1. Mosebok 22: 18) I flere hundre år handlet likevel Gud på en spesiell måte med Israel. Han gav israelittene en nasjonal lovsamling, ordnet med at prester frambar ofre i hans tempel, og lot folket få bosette seg i det lovte land.
6. Hvordan ville de forordninger Gud gav Israel, være til gagn for alle?
6 Guds lov til Israel var til nytte for alle nasjoner på den måten at den tydeliggjorde menneskenes syndige tilstand og dermed framhevet behovet for et fullkomment offer som kunne dekke over menneskers synd én gang for alle. (Galaterne 3: 19; Hebreerne 7: 26—28; 9: 9; 10: 1—12) Men hvordan var det mulig å være sikker på at Abrahams Ætt — den Ætt alle nasjoner skulle velsigne seg gjennom — ville stå fram og ha de nødvendige kvalifikasjoner? Israels lov var til hjelp også når det gjaldt dette. Den forbød israelittene å inngå giftermål med kanaaneerne, et folk som var beryktet for sine umoralske skikker og seremonier, for eksempel det å brenne barn levende. (3. Mosebok 18: 6—24; 20: 2, 3; 5. Mosebok 12: 29—31; 18: 9—12) Gud befalte at kanaaneerne og skikkene deres skulle utryddes. Det ville i det lange løp være til gagn for alle, også innflytterne, fordi det ville tjene til å hindre at Ættens slektslinje ble fordervet. — 3. Mosebok 18: 24—28; 5. Mosebok 7: 1—5; 9: 5; 20: 15—18.
7. Hva var det i gammel tid som viste at Gud tok imot fremmede?
7 Selv mens Loven fremdeles gjaldt og Gud så på Israel som et spesielt folk, viste han barmhjertighet mot ikke-israelitter. Hans villighet til å gjøre det hadde kommet til uttrykk da israelittene forlot trelldommen i Egypt for å slå seg ned i sitt eget land. «En stor flokk av alle slags folk fulgte med.» (2. Mosebok 12: 38) Professor C. F. Keil beskriver dem som «en vrimmel av fremmede . . . en broket skare mennesker av forskjellige nasjonaliteter». (3. Mosebok 24: 10; 4. Mosebok 11: 4) Sannsynligvis var mange av dem egyptere som trodde på den sanne Gud.
Fremmede blir tatt imot
8. Hvordan fikk gibeonittene en plass blant Guds folk?
8 Da israelittene utførte Guds befaling om å befri det lovte land for fordervede nasjoner, beskyttet han én gruppe fremmede, nemlig gibeonittene, som bodde nord for Jerusalem. Deres forkledde utsendinger bad Josva om fred, noe de også fikk. Da gibeonittenes list ble oppdaget, satte Josva dem til å «hogge ved og bære vann for folket og til [Jehovas] alter». (Josva 9: 3—27) I dag påtar mange innvandrere seg også å utføre et beskjedent tjenesteytende arbeid for å kunne bli en del av et nytt folk.
9. Hvordan er hendelsen med Rahab og hennes familie til oppmuntring når det gjelder fremmedes vilkår i Israel?
9 Du synes kanskje det er oppmuntrende å få vite at Gud ikke bare tok imot hele grupper av fremmede den gang, men også enkeltpersoner. I dag tar noen land bare imot innvandrere som har en høy sosial posisjon, penger å investere eller en høyere utdannelse. Slik er det ikke med Jehova, noe som framgår av en hendelse som fant sted like før episoden med gibeonittene. Dette tilfellet dreide seg om en kanaanittisk kvinne som så avgjort ikke hadde en høy sosial posisjon. Bibelen omtaler henne som «skjøgen Rahab». Fordi hun trodde på den sanne Gud, ble hun og hennes husstand beskyttet da Jeriko falt. Selv om Rahab var en fremmed, godtok israelittene henne. Hennes tro utgjorde et eksempel som det er verdt å etterligne. (Hebreerne 11: 30, 31, 39, 40; Josva 2: 1—21; 6: 1—25) Hun ble til og med en av Messias’ aner. — Matteus 1: 5, 16.
10. Hva var den mottakelse fremmede fikk i Israel, avhengig av?
10 Den mottagelse ikke-israelitter fikk i det lovte land, var avhengig av om de bestrebet seg på å behage den sanne Gud. Israelittene fikk beskjed om at de ikke måtte ha samfunn med dem som ikke tjente Jehova, spesielt ikke i religiøs henseende. (Josva 23: 6, 7, 12, 13; 1. Kongebok 11: 1—8; Ordspråkene 6: 23—28) Men mange ikke-israelittiske innvandrere adlød de grunnleggende lovene. Andre ble til og med omskårne proselytter, og Jehova tok fullt ut imot slike som medlemmer av hans menighet. — 3. Mosebok 20: 2; 24: 22; 4. Mosebok 15: 14—16; Apostlenes gjerninger 8: 27.a
11, 12. a) Hvordan skulle israelittene behandle fremmede tilbedere? b) Hvorfor trenger vi kanskje å forbedre oss med hensyn til å følge Jehovas eksempel?
11 Gud påla israelittene å etterligne hans innstilling til fremmede tilbedere: «Dere skal behandle [en innflytter] som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt.» (3. Mosebok 19: 33, 34; 5. Mosebok 1: 16; 10: 12—19) Dette utgjør en påminnelse for oss, selv om vi ikke er under Loven. Det kan lett skje at vi får fordommer mot eller en fiendtlig innstilling til dem som er av en annen rase eller nasjonalitet, eller som har en annen kultur. Vi gjør derfor vel i å spørre oss selv: ’Bestreber jeg meg på å følge Jehovas eksempel ved å kvitte meg med slike fordommer?’
12 Israelittene fikk synlige beviser for hvem Gud tok imot. Kong Salomo bad: «Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. . . . Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen . . . Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg.» — 1. Kongebok 8: 41—43; 2. Krønikebok 6: 32, 33.
13. Hvorfor traff Gud tiltak med tanke på å forandre sin handlemåte overfor Israel?
13 Mens Jehova fremdeles handlet med nasjonen Israel som sitt folk og derved beskyttet den messianske slektslinje, forutsa han betydelige forandringer. Tidligere, da israelittene gikk med på å leve under lovpakten, framholdt Gud for dem at de kunne danne grunnlaget for «et kongerike av prester og et hellig folk». (2. Mosebok 19: 5, 6) Men israelittene var troløse gjennom flere hundre år. Derfor forutsa Jehova at han skulle slutte en ny pakt som ville bidra til at «Israels folk» fikk sine feil og sin synd tilgitt. (Jeremia 31: 33, 34) Den nye pakt ventet på Messias, som skulle frambære et offer som virkelig ville rense mange for synd. — Jesaja 53: 5—7, 10—12.
Israelitter i himmelen
14. Hvilket nytt «Israel» godkjente Jehova, og hvordan gjorde han det?
14 De kristne greske skrifter hjelper oss til å forstå hvordan alt dette ble gjennomført. Jesus var den Messias som skulle komme, og hans død oppfylte Loven og la grunnlaget for fullstendig tilgivelse av synd. For å få gagn av denne foranstaltningen var det ikke nødvendig å være en jøde som var omskåret på kjødet. Nei, apostelen Paulus skrev at under den nye pakt «er [den] jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling». (Romerne 2: 28, 29; 7: 6) De som viste tro på Jesu offer, oppnådde tilgivelse, og Gud godkjente dem som ’jøder ved ånden’. Disse utgjør en åndelig nasjon som blir omtalt som «Guds Israel». — Galaterne 6: 16.
15. Hvorfor har kjødelig avstamning ingen betydning hva muligheten til å bli en del av det åndelige Israel angår?
15 Det at en person ble godkjent som en del av det åndelige Israel, var altså ikke avhengig av at vedkommende hadde en bestemt nasjonal eller etnisk bakgrunn. Noen, for eksempel Jesu apostler, var kjødelige jøder. Andre, for eksempel den romerske offiseren Kornelius, var uomskårne hedninger. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35, 44—48) Paulus sa med rette om det åndelige Israel: «Det [er] verken . . . greker eller jøde, omskjærelse eller en uomskåret tilstand, fremmed, skyter, slave, fri.» (Kolosserne 3: 11) De som var salvet med Guds ånd, ble «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». — 1. Peter 2: 9; jevnfør 2. Mosebok 19: 5, 6.
16, 17. a) Hvilken rolle spiller det åndelige Israel i Guds hensikt? b) Hvorfor er det på sin plass å drøfte dem som ikke er en del av det åndelige Israel?
16 Hvilken framtid venter de åndelige israelitter ifølge Guds hensikt? Jesus svarte: «Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket.» (Lukas 12: 32) De salvede, som har sitt «borgerskap i himlene», er medarvinger med Lammet, Jesus Kristus, til hans styre i Riket. (Filipperne 3: 20; Johannes 14: 2, 3; Åpenbaringen 5: 9, 10) Bibelen viser at disse er ’beseglet fra Israels sønner’ og «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet». De teller 144 000. Etter at Johannes har beskrevet at denne gruppen blir beseglet, gjør han oss imidlertid kjent med en annen gruppe — «en stor skare, som ingen kunne telle, av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». — Åpenbaringen 7: 4, 9; 14: 1—4.
17 Noen spør kanskje: ’Hva med alle de millioner av mennesker som ikke er en del av det åndelige Israel, for eksempel de som har muligheten til å komme gjennom den store trengsel som en del av den store skare? Hvilken tilknytning har de til de få som er igjen av det åndelige Israel?’b
Profetier om fremmede
18. Hva forårsaket at israelittene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon?
18 Den gangen israelittene levde under lovpakten, men var troløse mot den, bestemte Gud seg for å la babylonerne legge Israel øde. I 607 f.v.t.c ble israelittene ført i et fangenskap som skulle vare i 70 år. Deretter utløste Gud dem. Under stattholderen Serubabels lederskap vendte en rest av det kjødelige Israel tilbake til sitt land. Medernes og persernes herskere, som hadde omstyrtet Babylon, hjalp til og med dem som vendte tilbake, med forsyninger. Jesajas bok forutsa disse hendelsene. (Jesaja 1: 1—9; 3: 1—26; 14: 1—5; 44: 21—28; 47: 1—4) Og Esra gir oss historiske detaljer om denne tilbakevendingen. — Esra 1: 1—11; 2: 1, 2.
19. Hvilken profetisk uttalelse viste at fremmede skulle spille en rolle i forbindelse med israelittenes tilbakevending?
19 Da Jesaja forutsa at Guds folk skulle bli utløst og få vende tilbake, kom han med denne forbløffende profetien: «Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans.» (Jesaja 59: 20; 60: 3) Dette innebærer mer enn at enkeltpersoner blant de fremmede skulle bli tatt imot, i samsvar med Salomos bønn. Jesaja pekte på en uvanlig forandring i status. «Folkeslag» skulle tjene Israels ætt: «Fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene deg. I min harme har jeg slått deg, men i nåde er jeg barmhjertig mot deg.» — Jesaja 60: 10.
20, 21. a) Hvilken parallell til det at israelittene vendte tilbake fra fangenskapet, finner vi i vår tid? b) Hvordan ble ’sønner og døtre’ deretter føyd til det åndelige Israel?
20 Det at israelittene ble ført i fangenskap og siden vendte tilbake, har i mange henseender en parallell i vår tid i forbindelse med det som skjedde med det åndelige Israel. Forut for den første verdenskrig var resten av de salvede kristne ikke helt i harmoni med Guds vilje; de holdt fast ved noen synspunkter og skikker som de hadde tatt med seg fra kristenhetens kirkesamfunn. Så, under krigstidens hysteri og delvis tilskyndt av presteskapet, ble ledende brødre blant resten av det åndelige Israel fengslet på et urettferdig grunnlag. Etter krigen, i 1919, ble disse salvede som satt i et bokstavelig fangenskap, løslatt og renvasket. Dette utgjorde et bevis på at Guds folk var løslatt fra fangenskapet i Babylon den store, den falske religions verdensrike. Hans folk gikk i gang med å bygge opp og ta i eie et åndelig paradis. — Jesaja 35: 1—7; 65: 13, 14.
21 Dette var i samsvar med Jesajas beskrivelse: «De samler seg alle og kommer til deg. Dine sønner kommer langt bortefra, dine døtre blir båret på armen. Da skal du se det og stråle av glede, hjertet skal skjelve og vide seg ut. For havets rikdom strømmer imot deg, folkenes skatter kommer til deg.» (Jesaja 60: 4, 5) I tiårene som fulgte, fortsatte ’sønner og døtre’ å komme, og de ble salvet med ånd for å gjøre det åndelige Israel fulltallig.
22. Hvordan har det seg at «fremmede» har begynt å arbeide sammen med de åndelige israelitter?
22 Hva med de ’fremmede som skal bygge dine murer’? Dette er også noe som har gått i oppfyllelse i vår tid. Idet kallelsen av de 144 000 nærmet seg sin fullførelse begynte en stor skare fra alle folkeslag å samle seg for å tilbe sammen med det åndelige Israel. Disse nye har håp om evig liv på en paradisisk jord, et håp som er basert på Bibelen. Selv om de til slutt ville komme til å utføre sin trofaste tjeneste på et annet sted enn den salvede rest, var de glade for å kunne hjelpe resten i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. — Matteus 24: 14.
23. I hvor høy grad har «fremmede» bistått de salvede?
23 I dag viser over fire millioner som er «fremmede», sammen med resten av dem som ’har sitt borgerskap i himlene’, sin hengivenhet for Jehova. Mange av dem, menn som kvinner, unge som eldre, utfører heltidstjeneste som pionerer. I de fleste av de over 66 000 menighetene har slike fremmede ansvarsfulle oppgaver som eldste og menighetstjenere. Resten gleder seg over dette, for de ser at det er en oppfyllelse av Jesajas ord: «Fremmede skal stå og gjete sauene deres; utlendinger skal dyrke jorden og stelle vintrærne for dere.» — Jesaja 61: 5.
24. Hvorfor kan vi bli oppmuntret av å få kjennskap til Guds handlemåte overfor Israel og andre i fortiden?
24 Uansett i hvilken nasjon på jorden du er en borger, en innvandrer eller en flyktning, har du følgelig den storslåtte mulighet å kunne bli en åndelig fremmed som Den allmektige av hele sitt hjerte tar imot. Det innebærer utsikter til å få del i privilegier i hans tjeneste både nå og i all evighet.
[Fotnoter]
a Se Insight on the Scriptures, bind 1, sidene 72—75 og 849—851, utgitt av Selskapet Vakttårnet, hvor det blir redegjort for forskjellene mellom «fastboende utlending» («alien resident»), «innvandrer» («settler») og «fremmed» («stranger» eller «foreigner»).
b I 1991 var over 10 600 000 til stede ved Jehovas vitners årlige feiring av Herrens aftensmåltid, men bare 8850 bekjente at de tilhørte resten av det åndelige Israel.
c Angående forkortelsen «f.v.t.», se side 2.
Merket du deg dette?
◻ Hvordan gav Gud håp om at mennesker av alle nasjoner ville bli godtatt av ham?
◻ Hva viser at andre mennesker kunne nærme seg Gud den gang Israel var hans utvalgte folk?
◻ Hvordan viser Gud i profetiene at fremmede skulle slutte seg til Israel?
◻ Hva utgjør en parallell til det at israelittene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, og hvordan har «fremmede» kommet inn i bildet?
[Bilde på side 9]
Kong Salomo bad angående fremmede som ville komme for å tilbe Jehova