«Men den beveger seg likevel!»
«BIBELEN snakker om å komme til himmelen — ikke om selve himmelen,» sa den italienske vitenskapsmannen og oppfinneren Galileo Galilei, som levde på 1500- og 1600-tallet. Slike meninger gjorde at han kom i konflikt med den romersk-katolske kirke, som truet ham med tortur og fengsel. Omkring 350 år senere revurderte kirken sin behandling av Galilei. Det som hendte på Galileis tid, er blitt kalt en «konfrontasjon mellom erfaringsvitenskap og blind dogmatisme».
I dag kan sannhetssøkende mennesker lære av Galileis opplevelser. Men hvorfor oppstod en slik konfrontasjon i det hele tatt? Et blikk på datidens aksepterte vitenskapelige synspunkter vil gi oss svaret på det.
På midten av 1500-tallet trodde folk at jorden var universets sentrum. De antok at planetene kretset i sirkelformede baner rundt jorden. Selv om disse ideene ikke var vitenskapelig bevist, var de anerkjent som sikre fakta. Ja, vitenskapen med dens «mystiske ideer» og religionen var uatskillelige.
Galilei ble født inn i en slik verden i en respektert familie i Pisa i Italia i 1564. Faren ville at han skulle studere medisin, men den vitebegjærlige gutten ble fascinert av matematikk. Som professor i matematikk oppdaget han senere forskjellige treghetslover. Da Galilei fikk vite hvordan de første teleskopene var blitt laget i Nederland, forbedret han konstruksjonen vesentlig og laget selv et mye bedre teleskop. Han rettet det mot himmelen, og det han så, offentliggjorde han i sin første bok, Sidereus Nuncius (Sendebud fra stjernene), som gjorde samtiden kjent med fire av Jupiters måner. I 1611 ble han bedt om å komme til Roma, hvor han fortalte om sine oppdagelser til det jesuittiske Collegio Romano. De æret ham med en konferanse der de anerkjente oppdagelsene hans.
Læren angrepet av kirken
Før Galilei reiste fra Roma, iverksatte uheldigvis den mektige jesuitten kardinal Bellarmine en gransking av læren hans. Galilei mente at skaperverket ble styrt av lover som menneskene kunne få kjennskap til gjennom studier. Den katolske kirke gikk imot dette synet.
Også enkelte astronomer var uenige med Galilei. De mente at det var umulig for teleskopet å forstørre virkeligheten, og at oppfinnelsen var en bløff. En prest antydet til og med at de stjernene man hadde sett, var blitt satt inn i linsen! Da Galilei oppdaget månefjell og dermed fastslo at himmellegemene ikke er helt kuleformede, sa presten Clavius at månen var omgitt av krystall; selv om man kunne se igjennom til fjellene, var den likevel fullstendig kuleformet! «Det er en fin fantasiflukt,» svarte Galilei.
Galileis trang til å lese i «naturens bok», som han kalte det å studere skaperverket, gjorde at han fikk kjennskap til den polske astronomen Nicolaus Copernicus’ arbeid. I 1543 hadde Copernicus utgitt en bok som argumenterte for at jorden roterte rundt solen. Galilei beviste dette. Men nå hadde han satt seg opp mot datidens vitenskapelige, politiske og religiøse institusjoner.
Selv om den katolske kirke brukte kopernikansk astronomi til å bestemme datoer, for eksempel for påsken, var ikke Copernicus’ syn blitt offisielt anerkjent. Kirkens hierarki støttet Aristoteles’ teori om at jorden var universets sentrum. Galileis nye ideer utfordret imidlertid deres omdømme og makt.
Selv om uavhengige vitenskapsmenn over hele Europa arbeidet med å bekrefte det kopernikanske system, nøyde de seg med å drøfte systemet innen det akademiske miljø. Derfor lot den katolske kirke dem være i fred. Galilei skrev ikke på latin, men på italiensk som vanlige folk, og dermed gjorde han sine oppdagelser kjent for langt flere mennesker. Geistligheten følte at han ikke bare utfordret dem, men også Guds Ord.
Ikke en vitenskapelig lærebok
Det å oppdage fakta om universet er selvsagt ikke å utfordre Guds Ord. De som studerer Bibelen, innser at den ikke er en vitenskapelig lærebok, selv om den er nøyaktig når den kommer inn på vitenskapelige emner. Den ble skrevet for at de som leser i den, skal vokse åndelig sett, ikke for at de skal lære fysikk eller noen annen naturvitenskapsgren. (2. Timoteus 3: 16, 17, NW) Galilei var enig i dette. Han hevdet at det fantes to typer språk: vitenskapens nøyaktige uttrykksformer og bibelskribentenes dagligtale. Han skrev: «I Bibelen er det nødvendig . . . å tilpasse teksten til vanlige folks forstand — å si mye som virker forskjellig (hva angår meningen av ordene) fra den absolutte sannhet.»
Det finnes eksempler på dette i forskjellige skriftsteder. Ett av dem er Job 38: 6, hvor Bibelen sier at jorden har «sokler» og en «hjørnestein». Noen har misbrukt dette som et bevis på at jorden står fast. Slike uttrykk er imidlertid ikke ment som en vitenskapelig beskrivelse av jorden, men som en poetisk beskrivelse som sammenligner skapelsen av jorden med oppførelsen av en bygning, hvor Jehova er Byggmesteren.
Biografen L. Geymonat sier i sin bok Galileo Galilei: «Trangsynte teologer som ønsket å begrense vitenskapen på grunnlag av Bibelens tankegang, oppnådde ikke annet enn å bringe Bibelen i vanry.» Egenrådige menn gjorde nettopp det av selviske grunner. Det ble sendt et brev til inkvisisjonen med krav om at Galilei skulle etterforskes.
Den 19. februar 1616 ble katolske teologer stilt overfor to påstander: (1) «Solen er sentrum i universet», og (2) «jorden er ikke sentrum i universet». Den 24. februar avgjorde de at disse ideene var absurde og kjetterske. Galilei fikk beskjed om ikke å holde fast ved eller lære fra seg slike teorier.
Galilei var brakt til taushet. Ikke bare var den katolske kirke imot ham, men i tillegg hadde vennene hans vært ute av stand til å hjelpe ham. Han hengav seg til forskning. Hadde det ikke vært for at kirken fikk en ny pave i 1623, hadde vi kanskje ikke hørt mer om ham. Men den nye paven, Urban VIII, var intellektuell, og han støttet Galilei. Galilei fikk høre at paven ikke hadde noe å innvende mot at han skrev en ny bok, og han fikk til og med audiens hos paven. Etter denne tilsynelatende tilkjennegivelsen av at paven var fordomsfri, begynte Galilei å arbeide.
Selv om boken Dialogo sopra i Due Massimi Sistemi del Mondo (Dialog over de to største verdenssystemer) ble utgitt med den katolske kirkes tillatelse i 1632, kjølnet snart pavens begeistring. I en alder av 70 år ble Galilei for andre gang innkalt til å møte for inkvisisjonen, mistenkt for kjetteri. Anklagen gjorde det påkrevd at kirkens tillatelse til å utgi boken først måtte forklares, og det ble påstått at Galilei hadde fortiet det tidligere forbudet mot å lære fra seg kopernikanske teorier. Siden Dialogo redegjorde for flere astronomiske systemer, deriblant det kopernikanske system, ble det hevdet at boken brøt forbudet.
Galilei svarte at boken var kritisk mot Copernicus. Det var imidlertid et dårlig forsvar, for den inneholdt svært overbevisende argumentasjon i den polske astronomens favør. Dessuten var pavens ord blitt lagt i munnen på bokens mest enfoldige skikkelse, Simplicio, og det fornærmet ham.
Galilei dømt for kjetteri
Galilei ble funnet skyldig. Han var syk, og han var blitt truet med at han ville bli torturert dersom han ikke avsverget sin lære, så han gav etter. Knelende sverget han: «Jeg avsverger . . . de nevnte feiltagelser og kjetterske læresetninger . . . Jeg skal aldri mer snakke om . . . ting som kan føre til at jeg pådrar meg lignende mistanke.» Interessant nok vil legenden ha det til at han idet han reiste seg opp, berørte bakken og mumlet: «Eppur si muove! [Men den beveger seg likevel!]»
Han ble dømt til livsvarig fengsel og til å gjøre botsøvelser. Han døde ni år senere. I et brev fra 1634 skriver han: «Det var ikke noen av mine meninger som startet krigen, men det at jeg var i unåde hos jesuittene.»
I 1822 ble forbudet mot Galileis bøker opphevet. Men først i 1979 tok pave Johannes Paul II spørsmålet opp til fornyet behandling og innrømmet at «kirkens menn og organisasjoner hadde ført store lidelser» over Galilei. Mario D’Addio, som er et fremtredende medlem av en spesiell kommisjon som ble oppnevnt av pave Johannes Paul II for å gjennomgå den dommen Galilei fikk i 1633, sa til Vatikanets avis, L’Osservatore Romano: «Påstanden om Galileis kjetteri ser ikke ut til å ha noe som helst grunnlag, verken teologisk eller i kirkeloven.» Ifølge D’Addio gikk inkvisisjonen ut over sin myndighet — Galileis teorier brøt ikke med noen trossetninger. Vatikanets avis innrømmet at dommen over Galilei for kjetteri var grunnløs.
Hva lærer vi av det Galilei opplevde? En kristen bør innse at Bibelen ikke er noen lærebok i naturvitenskap. Når det ser ut som om det eksisterer en konflikt mellom Bibelen og vitenskapen, trenger han ikke prøve å løse hver eneste «uoverensstemmelse». Når alt kommer til alt, er kristen tro basert på «ordet om Kristus», ikke på vitenskapelig autoritet. (Romerne 10: 17, NW) Dessuten skjer det hele tiden forandringer innen vitenskapen. En teori som motsier Bibelen, og som er populær i dag, kan bli motbevist og forkastet i morgen.
Når vitenskapsmennene peker på Galileis tilfelle som et eksempel på hvordan religionen har undertrykt vitenskapen, bør de imidlertid huske at Galileis oppdagelser heller ikke ble anerkjent i datidens vitenskapelige miljø. I motsetning til hva man den gang trodde, motsa ikke Bibelen kjensgjerningene. Guds Ord trengte ikke å korrigeres. Det var den katolske kirkes feiltolking av Bibelen som forårsaket problemet.
Naturlovene og universets fantastiske harmoni bør tilskynde alle til å vise større verdsettelse av Skaperen, Jehova Gud. Galilei spurte: «Er Verket mindre edelt enn Ordet?» Apostelen svarer: «[Guds] usynlige vesen . . . har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.» — Romerne 1: 20.