’Jeg har levd med Jehovas dag i tankene’
FORTALT AV LYLE REUSCH
SÅ LANGT tilbake som jeg kan huske, var familielivet hjemme preget av en sterk tro på den kommende nye og rettferdige verden. Mor og far leste for oss barna fra Bibelen om ’den nye himmel og den nye jord’ og om ’ku og bjørn som beiter sammen, løven som eter halm som oksen, og en smågutt som gjeter dem’. De fikk det til å høres så virkelig ut at jeg forestilte meg at jeg var denne smågutten. — 2. Peter 3: 11—13; Jesaja 11: 6—9.
I 1890-årene lærte min bestefar, August Reusch, grunnleggende bibelske sannheter å kjenne gjennom korrespondanse med Charles T. Russell. Han forkynte ivrig i hjemtraktene sine i Northwest Territory, i det som nå er Yorkton i Saskatchewan i Canada. Gang på gang sa han til sønnene sine: «Gutter, se opp for 1914!» Overbevisningen om at Jehovas dag var nær, fylte min far med følelsen av at tiden var knapp. Slik følte han det hele livet, og jeg har hatt det samme syn på tingene som han.
Mor og far var gjestfriheten selv. En bibelstudiegruppe i menigheten av bibelstudenter i Saskatoon i Saskatchewan kom regelmessig sammen hjemme hos oss. Reisende tilsynsmenn (som ble kalt pilegrimsbrødre) bodde ofte hos oss. Min bror, Verne, min søster, Vera, og jeg hadde stort åndelig utbytte av dette. Budskapet om Guds rike var alltid virkelig for oss, og vi følte at det var svært viktig å fortelle andre om det. (Matteus 24: 14) Jeg ante ikke den gang at jeg senere skulle bruke mesteparten av livet mitt til å fortsette arbeidet til pilegrimsbrødrene ved å tjene som en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn.
I 1927 flyttet hele familien min til Berkeley i California. I 1933, under den store depresjonen, gikk jeg ut av high school. Verne og jeg syntes vi var heldige som fikk arbeid på fabrikken til Ford Motor Company i Richmond i California. En vårdag i 1935 falt jeg imidlertid i tanker: «Hvis jeg skal arbeide så hardt, kan jeg like gjerne arbeide for noe som er verdt strevet.» Den dagen sa jeg opp stillingen min, og neste dag skrev jeg etter et søknadsskjema for å tjene på Betel, Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York. Etter at jeg hadde vært på det spennende stevnet i Washington, D.C., i juni 1935, fikk jeg vite at jeg kunne begynne å tjene på Betel.
Betel-tjeneste
Nathan Knorr, som var trykkeritilsynsmann, satte meg til å arbeide med vedlikehold av bygninger. Jeg var alene om dette arbeidet, og siden jeg bare var 20 år gammel, følte jeg meg veldig betydningsfull. Jeg kunne ferdes overalt i trykkeriet, og ingen spurte meg om hva jeg drev med. Bror Knorr satte pris på arbeidet mitt, men han la merke til at jeg ikke hadde den rette innstilling. Han prøvde derfor å påvirke meg, slik at jeg skulle bli mer ydmyk.
Det tok imidlertid sin tid før jeg skjønte at bror Knorr prøvde å hjelpe meg. Da bad jeg om unnskyldning for innstillingen min og sa at jeg var fast besluttet på å forbedre meg. Det ble begynnelsen til et langt og varmt vennskap med bror Knorr, som ble Selskapet Vakttårnets tredje president i januar 1942.
I tillegg til at jeg drev med vedlikeholdsarbeid, lærte jeg å betjene eller hjelpe til med å betjene de fleste maskinene i bokbinderiet. Med tiden ble jeg også satt til kontorarbeid, som for eksempel å skrive og dele ut arbeidsinstrukser til trykkeriet. Våren og sommeren 1943 var en svært travel og spennende tid. Verden var midt oppe i den annen verdenskrig, og Jehovas vitner måtte utholde trakassering, arrestasjoner og fengslinger på grunn av alle slags urettferdige anklager. I 1940 hadde De forente staters høyesterett avgjort at skolene kunne forlange at elevene hilste flagget. Det utløste en bølge av forfølgelse i 44 av USAs 48 delstater. Vitnenes barn ble utvist fra skolene, foreldrene ble arrestert, og pøbelflokker jaget vitnene hjemmefra. Noen ble skutt, og andre ble dyppet i tjære og rullet i fjær.
Da Jehovas vitner tok kampen opp i rettssalene, ble alle de juridiske papirene — stevninger, saksresymeer og dokumenter fra Selskapets juridiske rådgivere — oversendt meg i forbindelse med at de skulle trykkes. Alle arbeidet mange timer overtid for å overholde forskjellige tidsfrister. De påfølgende høyesterettsavgjørelsene i mai og juni 1943 — da 12 av 13 saker ble avgjort i Jehovas vitners favør — er siden blitt rettshistorie. Jeg er takknemlig for at jeg har fått førstehånds kjennskap til hvordan Jehova rydder vei for oss når vi forsvarer og juridisk sett grunnfester det gode budskap. — Filipperne 1: 7, NW.
Den teokratiske tjenesteskolen
På den tiden var vi til dels dårlig utrustet til å utføre det enorme arbeidet som er forutsagt i Matteus 24: 14, og som går ut på å ’forkynne evangeliet om riket i hele verden før enden kommer’. Bror Knorr, som da var Selskapets president, så behovet for et opplæringsprogram. Sammen med de andre mannlige medlemmene av Betel-familien mottok jeg en invitasjon til å melde meg på «Kursus i teokratisk tjeneste for viderekomne». Dette kurset utviklet seg senere til å bli den teokratiske tjenesteskolen, som har eksistert i Jehovas vitners menigheter siden 1943.
Vi møtte opp i Betel-familiens møterom om kvelden mandag den 16. februar 1942, og bror Knorr holdt den første forelesningen. Hans tema var «Bibelhåndskrifter». Bror T. J. Sullivan var skoletilsynsmann og veiledet oss slik at vi kunne forbedre oss. Senere fikk jeg oppgaven som skoletilsynsmann på Betel, og jeg så på det som et stort privilegium. Men det ble enda en gang nødvendig å irettesette meg.
Jeg hadde vært respektløs og altfor kritisk da jeg skulle veilede en eldre bror, så bror Knorr snakket med meg og gikk rett på sak: «Det er ingen som liker at du spiller viktig.» Da bror Knorr hadde gjort det helt klart hva han mente om saken, og jeg var blitt skamfull nok, ble de store brune øynene hans mildere. Med mild stemme leste han Salme 141: 5: «La den rettferdige slå meg, han gjør det i kjærlighet. La ham irettesette meg, og det vil være som utsøkt olje som ikke skader mitt hode.» (King James Version) Jeg har siden brukt det skriftstedet mange ganger når jeg har vært nødt til å korrigere andre.
Før den teokratiske tjenesteskolen ble opprettet, var det få av oss som hadde hatt noen særlig mulighet til å tale til forsamlinger. Etter at bror Rutherford døde, anstrengte bror Knorr seg kraftig for å bli en bedre taler. Mitt rom på Betel lå rett under hans rom, og jeg kunne høre ham øve på talene sine. Han leste for eksempel det offentlige foredraget med tittelen «Freden — blir den varig?» høyt for seg selv flere titalls ganger før han holdt det på stevnet i Cleveland i Ohio i 1942.
Reisevirksomheten begynner
Etter at jeg hadde tjent ved Betel i 13 år, fikk jeg i oppdrag av bror Knorr å tjene som områdetilsynsmann. Da han orienterte meg om mitt nye oppdrag, sa han: «Lyle, nå kan du få førstehånds kjennskap til hvordan Jehova handler med sitt folk.» Med disse ordene i bakhodet og en koffert i hver hånd begynte jeg min løpebane som reisende tilsynsmann den 15. mai 1948. Før jeg begynte i områdetjenesten, var jeg kretstilsynsmann i noen måneder.
Den første menigheten (eller kretsen, som det het den gang) som jeg besøkte, var en liten landsens menighet i Waseca i Minnesota. Jeg hadde på forhånd skrevet til Dick Cain, som var presiderende tilsynsmann der (eller kretstjener, som det het den gang), og bedt ham om å møte meg på stasjonen. Han var spesialpioner, og han hadde flyttet fra det rommet han hadde leid om vinteren, for å spare penger. Nå holdt han til i sommerboligen sin, et telt. Minnesota bærer imidlertid ikke alltid preg av sommer i mai måned, så den natten lå jeg og skalv av kulde i teltet, mens jeg lurte på om et slikt liv egentlig var noe for meg. Jeg fikk en kraftig forkjølelse som varte i flere uker, men det gikk bra.
I løpet av disse første årene da jeg besøkte forskjellige menigheter og kretser, bodde jeg i koffert og overnattet hos brødrene. Jeg fikk oppleve alle slags typer losji. Jeg sov på kjøkkengulv, på sofaer og på varme loft uten ventilasjon. Av og til hendte det at jeg bodde i hjem hvor en av familiemedlemmene var motstander av vår tro. I Wisconsin bodde jeg en gang hos en familie hvor den ikke-troende ektemannen glodde sint på meg hele uken. Da han kom full hjem en natt og jeg overhørte at han truet med å «skyte den tullingen», fant jeg ut at det var på tide å flytte ut derfra. Men ubehagelige episoder var forholdsvis sjeldne og satte bare en liten spiss på tilværelsen. I ettertid gav de meg en god latter.
Jeg finner en livsledsager
Jeg husker det så godt. På et kretsstevne i Tiffin i Ohio møtte jeg en pen ung dame med brune øyne. Hun het Leona Ehrman og var fra Fort Wayne i Indiana. Hun var også oppdratt i den kristne tro og hadde vært en trofast pioner i flere år. Det er vanskelig å gjøre kur til noen når en hele tiden er på reisefot, men vi holdt kontakten pr. brev. I 1952 fridde jeg til henne, og hun sa ja. Så ble vi gift. Vi er ofte blitt spurt om hvorfor vi aldri har slått oss ned et sted og fått oss hjem og familie, men vi sier at vi allerede har en familie — vi har brødre, søstre, fedre og mødre i rundt 44 delstater hvor vi har tjent. — Markus 10: 29, 30.
Noen har spurt oss: ’Har dere aldri gått trett og ønsket å slutte?’ Jo, det har vi tenkt på mer enn én gang. Men når den ene av oss har vært nedfor, har den andre alltid holdt motet oppe. Én gang skrev jeg til og med til min bror, Verne, og spurte ham om det var mulig å få arbeid hos ham i malerfirmaet hans. Han svarte at han ofte hadde sett fram til at vi kunne arbeide sammen, fordi vi hadde stått hverandre så nær i oppveksten. Men han rådet meg til å tenke nøye over tingene. Da mintes jeg et råd som bror Knorr gjentatte ganger hadde gitt medlemmer av Betel-familien: «Det er ikke vanskelig å slutte, men det krever mot og ulastelighet å holde fast ved den oppgaven dere har fått.» Det var et nyttig råd.
Ingen reisende tilsynsmann som er gift, kan holde fast ved sin oppgave i lengre tid uten at hustruen er lojal og støtter ham. Leona har vist seg å være en slik lojal støtte for meg. Hennes varme og kjærlige personlighet og den oppmuntrende holdningen hun alltid har lagt for dagen i menighetene, har gjort henne godt likt av de tusenvis av mennesker vi har truffet i årenes løp. Jeg går aldri trett av å fortelle henne hvor glad jeg er i henne. Jeg er sikker på at det har hjulpet henne til også å holde ut i tjenesten.
Jeg har vært vitne til Jehovas velsignelser
Noen av områdetilsynsmannens fremste oppgaver har å gjøre med kretsstevnene, hvor han tjener som ordstyrer, hovedtaler og skoletilsynsmann. Det er tydelig at Jehova velsigner disse arrangementene, for jeg har ført tilsyn med hundrevis av slike stevner, og alle sammen er blitt holdt. Riktignok er noen av stevnene blitt forstyrret, men ingen av dem måtte avlyses.
I Wooster i Ohio våren 1950 hadde en pøbelflokk på mer enn 1000 motstandere samlet seg utenfor stevnelokalet da jeg skulle introdusere avsluttende sang og bønn. Flokken hadde tatt med seg kasser med råtne egg, som de skulle kaste på oss idet vi forlot stevnet. Vi vurderte situasjonen og valgte å utvide stevneprogrammet med sanger, opplevelser og improviserte bibelske taler. De 800 vitnene var rolige og tålmodige.
Klokken to om natten var det svært kaldt utendørs. For at det skulle virke som om vi hadde tenkt å forlate stevnelokalet, trakk ordensvaktene fram brannslangene og begynte å spyle vekk eggene som lå knust på fortauet foran bygningen. Pøbelflokken, som hadde holdt varmen på rutebilstasjonen like ved, samlet seg igjen. Men ordensvaktenes virksomhet var en avledningsmanøver som gjorde at tilhørerne kunne forlate lokalet gjennom bakdøren. Alle kom seg trygt fram til bilene sine. Forstyrrende pøbelflokker dukket også opp på andre stevner i Ohio, på steder som Canton, Defiance og Chillicothe. Men det ble stadig færre tilfelle av bråk etter hvert som avgjørelser i De forente staters høyesterett i vår favør begynte å gjøre inntrykk på pøbelen.
Med tiden ble det nødvendig for meg å gjøre forandringer på grunn av helseproblemer. I midten av 1970-årene var Selskapet derfor så omtenksomme at de gav meg i oppdrag å være kretstilsynsmann i det sørlige California, hvor menighetene ligger nær hverandre og helsevesenet er godt utbygd. Mens områdetilsynsmannen må dra omsorg for og føre tilsyn med mange kretser og reise mer enn en kretstilsynsmann, går kretstilsynsmannens plikter blant annet ut på å arrangere kretsstevner og fordele programpostene der, og han vil også på forhånd høre gjennom en del av postene. I tillegg har kretstilsynsmannen kanskje også forskjellige plikter med hensyn til det å arrangere eller undervise ved pionertjenesteskolen. En reisende tilsynsmann har med andre ord en travel og verdifull livsgjerning, enten han er i områdetjenesten eller kretstjenesten.
Jeg ser fremdeles fram til Jehovas dag
Så langt tilbake som jeg kan huske, og det er over 70 år, har jeg hele tiden bevart en sterk følelse av at tiden er knapp. Jeg har alltid tenkt at Harmageddon kunne komme i morgen. (Åpenbaringen 16: 14, 16) På samme måte som min far og bestefar har også jeg levd slik apostelen oppfordrer oss til, og ’alltid hatt Jehovas dags nærvær i tankene’. Jeg har hele tiden betraktet den lovte, nye verden som en ’virkelig ting, enda den ikke ses’. — 2. Peter 3: 11, 12, NW; Hebreerne 11: 1, NW.
Det håpet som er blitt innprentet i meg fra jeg var liten, vil snart bli virkeliggjort. ’Ku og bjørn skal gå og beite’, ’løven skal ete halm som oksen’, og ’en smågutt skal gjete dem’. (Jesaja 11: 6—9) De fine løftene blir bekreftet av Jesu ord til Johannes i Åpenbaringen 21: 5: «Han som sitter på tronen, sa da til meg: ’Se, jeg gjør alle ting nye.’ Og han la til: ’Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord.’»