Er kampen mot sykdom og død i ferd med å bli vunnet?

SLUTT på sykdom og død! For folk flest høres ikke dette ut til å være særlig annet enn ønsketenkning. Vi kommer jo ikke utenom det Wade W. Oliver, som er lege og professor i bakteriologi, skrev: «Fra den tidligste skrevne historie har sykdom formet menneskehetens skjebne med uoverskuelige følger . . . Store epidemier har kommet feiende med skremmende hastighet . . . Sykdom har alltid forfulgt menneskene.»

Har vi noen grunn til å tro at en drastisk forandring er nær forestående? Er legevitenskapen nær ved å gjøre slutt på all sykdom og kanskje til og med døden?

Leger og forskere har så absolutt gjort en betydelig innsats i kampen mot sykdom. Hvilken velinformert person kan annet enn å være takknemlig for at man mot slutten av det 19. århundre fant fram til en vellykket behandling av kolera, eller for at det er blitt utviklet en vaksine mot den fryktede sykdommen kopper? Denne vaksinen ble utviklet i 1796 av Edward Jenner fra mindre dødelige kukoppesår. Thomas Jefferson, De forente staters president, gav uttrykk for det mange følte, da han i 1806 skrev til Jenner: «Det må være en trøsterik tanke for deg at menneskeheten aldri vil glemme at du har levd; framtidige nasjoner vil bare ut fra det historien forteller, vite at den motbydelige sykdommen kopper har eksistert.»

Den fremgang medisinsk forskning har hatt i forbindelse med slike sykdommer som difteri og poliomyelitt, må dessuten også roses og omtales med takknemlighet. Og det er få mennesker i dag som ikke vil lovprise de fremskritt som i den senere tid er blitt gjort i behandlingen av hjertesykdommer og kreft. Ikke desto mindre er det fremdeles mange som dør av hjertesykdommer og kreft. Det målet som består i å utrydde all sykdom, har vist seg å være vanskelig å nå.

De «nye» sykdommene

Det er et paradoks at det i vår tid, hvor slike ting som computertomografi og kirurgisk rekonstruksjon av kroppsdeler er blitt tatt i bruk, også har dukket opp en rekke «nye» sykdommer, deriblant legionærsyken, toksisk sjokksyndrom og den mye omtalte, morderiske sykdommen AIDS.

Nå er det riktignok mange som setter spørsmålstegn ved hvor nye disse sykdommene egentlig er. En artikkel i U.S.News & World Report kommenterer dette og sier at i noen tilfelle er sykdommer som har eksistert i lang tid, bare blitt mer nøyaktig diagnostisert, og de har fått nye navn. Legionærsyken ble for eksempel identifisert første gang i 1976, men den kan tidligere ha blitt feilaktig diagnostisert som virusfremkalt lungebetennelse. På samme måte kan toksisk sjokksyndrom tidligere ha blitt forvekslet med skarlagensfeber.

Likevel ser det ut til at en hel del sykdommer utvilsomt er nye. Den best kjente av disse er uten tvil AIDS. Denne lammende og dødelige sykdommen ble først identifisert og gitt navn i 1981. En annen og mindre kjent «ny» sykdom er brasiliansk hemorragisk feber. Den ble identifisert i Brasil i 1984, og man har anslått at dødeligheten er 50 prosent.

Ingen helbredelse i sikte

Vi kan derfor ikke noe sted se at en fullstendig og varig helbredelse av menneskenes sykdommer er i sikte, til tross for legevitenskapens iherdige anstrengelser. Det er sant at menneskenes gjennomsnittlige forventede levealder har økt med omtrent 25 år siden år 1900. Men denne forandringen skyldes hovedsakelig at nye medisinske fremgangsmåter har redusert barnedødeligheten. Menneskets levetid er når alt kommer til alt, fortsatt den samme som den var i bibelsk tid, nemlig «sytti år». — Salme 90: 10.

Det skapte derfor store overskrifter da Anna Williams i desember 1987 døde i en alder av 114 år. En spaltist som kommenterte hennes død, skrev: «Vitenskapsmenn tror at 115 til 120 år sannsynligvis er den øvre grense for hvor lenge et menneske kan leve. Men hvorfor skulle det være slik? Hvorfor skulle menneskekroppen svikte etter 70, 80 eller til og med 115 år?»

I 1960-årene oppdaget medisinske forskere at cellene i menneskekroppen bare er i stand til å dele seg omkring 50 ganger. Når denne grensen først er nådd, ser det ikke ut til at det er mulig å gjøre noe for å holde cellene i live. Dette synes å være i strid med tidligere vitenskapelige teorier om at cellene i menneskekroppen under de rette forhold kunne leve videre for bestandig.

Den kjensgjerning at mange lidelser skyldes menneskene selv, må også tas i betraktning. En forsker trakk denne klartenkte konklusjonen: «Sykdommer er ikke blitt beseiret ved hjelp av biomedisinske midler alene. Sykdommenes historie har nær forbindelse med sosiale og moralske faktorer.»

Verdens helseorganisasjon har uttalt: «Vi har påført oss selv skade i den tro at vitenskapen, legene og sykehusene ville finne en måte å helbrede oss på, i stedet for fra først av å hindre selve årsaken til sykdom. Vi kan selvfølgelig ikke klare oss uten medisinsk behandling som kan redde liv når det er behov for øyeblikkelig hjelp, men la oss være klar over at denne behandlingen ikke forbedrer vår ’helse’ — den bare forhindrer at vi dør. . . . Den selvødeleggende trangen som røykere og drankere har, arbeidsløshetens virkning på kropp og sinn — dette er noen av ’de nye sykdommene’. Hvorfor tillater vi en ’epidemi av trafikkulykker’, som tar liv, og som tapper våre økonomiske ressurser?»

Sykdom, lidelse og død er således i høyeste grad fremdeles til stede. Likevel har vi grunn til å se tillitsfullt fram til en tid hvor det vil være slutt på sykdom og død. Det beste av alt er at vi har all grunn til å tro at den tiden er nær.

[Ramme på side 4]

’DE ONDARTEDE FARSOTTENE I EGYPT’

At menneskene fra de tidligste tider forgjeves har kjempet mot sykdom, er også omtalt i Bibelen. Et interessant eksempel er at Moses henviste til «de ondartede farsottene som du kjenner fra Egypt». — 5. Mosebok 7: 15.

Blant disse sykdommene var tydeligvis elefantsyke, dysenteri, kopper, byllepest og øyebetennelse. Israelittene unnslapp slike sykdommer, og det skyldtes for en stor del at lovpakten påla dem høye normer når det gjaldt hygiene.

Grundige undersøkelser av egyptiske mumier har imidlertid ført til at man har identifisert en hærskare av andre ’ondartede farsotter i Egypt’. Blant disse er leddbetennelse, betennelse i virvelsøylen, tannsykdommer og kjevesykdommer, blindtarmsbetennelse og podagra. Et tidlig verdslig medisinsk skrift, kjent som Ebers-papyrusen, nevner dessuten slike sykdommer som svulster, magelidelser og leverlidelser, sukkersyke, spedalskhet, øyekatarr og døvhet.

Legene i det gamle Egypt gjorde sitt beste for å bekjempe disse sykdommene, og noen av dem ble spesialister på sine medisinske felt. Den greske historieskriveren Herodot skrev: «Landet [Egypt] er fullt av leger; én behandler bare øyesykdommer, en annen behandler sykdommer som har å gjøre med hodet, tennene, magen eller de indre organer.» Mye av den egyptiske «legekunsten» var imidlertid egentlig bare religiøst kvaksalveri og var langt fra vitenskapelig.

Moderne leger har hatt mye bedre resultater i sin kamp mot sykdom. Likevel trakk den medisinske forskeren Jessie Dobson denne tankevekkende konklusjonen: «Hva kan vi så lære ved å studere tidligere tiders sykdommer? Når vi undersøker bevismaterialet, synes den viktigste konklusjonen å være at sykdommer og lidelser i fjerne tider ikke i vesentlig grad skiller seg ut fra dem vi kjenner fra vår tid . . . Alt det grundige arbeid som er nedlagt i tålmodig forskning, har tydeligvis bidratt lite til å utrydde sykdom.» — Disease in Ancient Man.