Skriftemålet — hvilken verdi har det?

«SKRIFTEMÅLET er en åndelig renselse, en måte å begynne på nytt på, en måte å sette en strek over alt det gamle på. Jeg liker å gå til skrifte, fortelle presten om mine synder og bli tilgitt av ham — da får jeg en god følelse etterpå.» Det sier en from katolikk. — Bless Me, Father, for I Have Sinned.

Ifølge oppslagsverket New Catholic Encyclopedia «har Kristus gitt eller betrodd presten alene løse- og bindemakt, makt til å forlate eller fastholde» synder. Det samme verket sier at det å skrifte regelmessig skal «gjenopprette den hellighet en har mistet på grunn av alvorlige synder, og . . . rense samvittigheten». Men de moralske forhold i mange land viser at det å skrifte regelmessig ikke får så mange av dem som gjør det, til å ’sky det onde og gjøre det gode’. (Salme 34: 15) Hvilken verdi har da skriftemålet?

Bare et ritual?

Første gang noen går til skrifte, er det ofte bare et ritual. I Irland skrifter man for første gang rett før sin første altergang. Og er det rart at en sju år gammel jente tenker mer på den fine kjolen hun skal ha på seg, enn på å ’gjenopprette den hellighet hun har mistet på grunn av alvorlige synder’?

«Det jeg var mest opptatt av, var kjolen og de pengene jeg skulle få av slektningene mine,» medgir Ramona, som skriftet første gang da hun var sju år gammel. Hun sier videre: «Ingen av de jentene jeg kjente, hadde noen følelse for den åndelige siden av saken. Det var ingen av oss som i det hele tatt tenkte på Gud den gangen.»

Når små barn tvinges til å skrifte regelmessig, kan det i virkeligheten føre til at de stadig gjentar de samme ordene på en mekanisk måte. «Jeg brukte bare de samme setningene om og om igjen,» sier Michael, som også begynte å skrifte som sjuåring.

I boken Bless Me, Father, for I Have Sinned siteres uttalelser av noen katolikker som viser at skriftemålet hadde liten åndelig verdi for dem også da de ble eldre. «Når du skrifter, lærer du å lyve, for det er visse ting du rett og slett ikke kan få deg til å fortelle presten,» innrømmet én. Enkelte utnytter mangelen på konsekvens hos prestene for å få så lette botsøvelser som mulig. Noen lette etter en «god» skriftefar for å få den veiledningen de gjerne ville høre. «Etter at jeg hadde lett rundt omkring i tre måneder, fant jeg min skriftefar. Jeg er hos ham hver måned, ansikt til ansikt i skriftestolen, og han er fantastisk,» sa en ung kvinne. «Hvis du var lur, fant du en prest som var døv og ikke kunne si noe annet på engelsk enn ordene ’tre ave-mariaer’,» sa en annen katolikk.

Det er tydeligvis noe som er galt med skriftemålet slik det blir praktisert av enkelte. Men Bibelen viser at det er nødvendig å bekjenne sine synder, for den sier: «Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet.» — Ordspråkene 28: 13.

Betyr dette at en kristen bør bekjenne alle sine synder? Hvem skal han i så tilfelle bekjenne dem for? Den neste artikkelen tar opp disse spørsmålene.