Spørsmål fra leserne
◼ Passer det seg for en kristen å gå på jakt eller å fiske?
De forskjellige måtene å reagere på når det gjelder jakt, er ofte knyttet til dype følelser. Det er derfor best for de kristne å bestrebe seg på å forstå Jehova Guds syn på saken, slik det kommer fram i Bibelen, og la seg lede av det.
Gud gav menneskene herredømme over både «fe» og «ville dyr». Til å begynne med hadde de ikke Skaperens tillatelse til å drepe dyr for å spise dem, og kanskje hadde de heller ikke noe fysisk behov for det. (1. Mosebok 1: 24, 29, 30) Det var først etter vannflommen at Gud gav menneskene rett til å spise kjøtt av dyr etter at ’blodet, det som livet er knyttet til’, var tappet på riktig måte. (1. Mosebok 9: 3, 4) Dette kjøttet kunne være enten fra husdyr eller fra ville dyr.
Israelittene alte opp dyr, for eksempel sauer og kveg, som de kunne slakte og spise når de fikk lyst på kjøtt. De jaktet og fisket også for å skaffe seg mat. (5. Mosebok 12: 20—24; 14: 4—20) Dette harmonerer med de billedlige uttrykkene Gud brukte da han sa at han skulle ’sende mange fiskere som skulle fiske hans folk, og mange jegere som skulle jakte på dem’. (Jeremia 16: 16) Senere valgte Jesus ut noen fiskere til apostler, og ved noen anledninger ledet han et bokstavelig fiske. — Matteus 4: 18—22; 17: 27; Lukas 5: 2—6; Johannes 21: 4—7.
Da den gamle patriarken Isak bad om en velsmakende kjøttrett, var hans sønn Jakob villig til å drepe to kje for å gjøre i stand en rett til ham. Men Esau gikk på jakt for å skyte noe vilt til faren. Legg merke til at selv om det var mulighet for å få kjøtt av husdyr, bad Isak om vilt. Legg også merke til at begge sønnene drepte dyr som skulle bli mat til en annen enn dem selv. — 1. Mosebok 27: 1—19.
Dyr kunne drepes av andre grunner enn for kjøttets skyld. Skinnet og huden kunne brukes til klær. (2. Kongebok 1: 8; Markus 1: 6; Hebreerne 11: 37) Dyrehuder og skinn, også fra dyr som var urene i den forstand at israelittene ikke kunne spise dem, ble brukt til å lage utstyr og til å dekke over ting med. — 2. Mosebok 39: 33, 34; 4. Mosebok 24: 7, NW; Dommerne 4: 19, NW; Salme 56: 9, NW.
Guds krav om at blodet av drepte dyr skulle renne ut, skulle minne jegerne om at det er Gud som har gitt dyrene livet, og at dyrene derfor bør behandles med respekt og ikke på en tankeløs måte. (3. Mosebok 17: 13) Nimrod var tydeligvis en som slaktet ned dyr og sannsynligvis skrøt av hvor dyktig han var, hvor stort jaktutbytte han fikk, eller de trofeer som kunne lages av dem. Han var «en mektig jeger i opposisjon til Jehova». — 1. Mosebok 10: 9, NW.
En slik spenning i forbindelse med å drive jakt eller drepe dyr eller å håve inn fisk kan utvikle seg hos en kristen. Mange jegere og fiskere som har gransket sitt hjerte, har oppdaget at de var smittet av ’gleden ved å drepe’. En slik spenning går hånd i hånd med uansvarlig ringeakt for dyrelivet. Så selv om det ikke er galt å gå på jakt eller å fiske (når fangsten vil bli brukt av noen til mat eller et annet passende formål), vil det være galt av en kristen å gjøre det hvis han har en holdning lik den Nimrod hadde. Men det er også andre farer knyttet til dette foruten det at en føler spenning ved å jage eller drepe eller få et trofé.
Vakttårnet for 1. desember 1983 drøftet hvorfor de sanne kristne ikke bærer eller har skytevåpen for å beskytte seg. (Sidene 23—26) Denne veiledningen har fått noen Jehovas vitner som har meditert over den, til å revurdere sitt syn på det å ha jaktvåpen også. Ikke så få har valgt å kvitte seg helt med sine skytevåpen eller å la være å ha dem utstilt eller lett tilgjengelig. Disse kristne gir dermed ikke inntrykk av at de er stolt av våpen eller stoler på dem. Det at man ikke engang har jaktvåpen eller ikke har dem lett tilgjengelig, kan dessuten avverge tragedie. De dødelige våpnene kan dermed ikke komme i hendene på barn som kan komme til å såre eller drepe noen, og hvis en person skulle bli spesielt skremt eller deprimert, har han ikke noe våpen for hånden. — Jevnfør Ordspråkene 22: 3.
Noen kristne synes kanskje at et bestemt vilt eller en bestemt fisk smaker godt, og den mest praktiske måten å skaffe seg denne maten på, er å gå på jakt eller å fiske. Andre liker den friske luften og den mosjonen de får når de er på jakt i skogen, eller synes det er avslappende med den rolige stunden de får når de fisker. Bibelen taler ikke imot dette, så en behøver ikke å dømme andre når det gjelder hvorvidt de liker å gjøre slike ting eller ikke. Og eksemplet i forbindelse med Isak og sønnene hans viser at en ikke behøver å gjøre et stridsspørsmål ut av hvem det er som skal spise viltet eller fisken. — Matteus 7: 1—5; Romerne 14: 4.
Apostelen Peter var øyensynlig glad i å fiske. Den oppstandne Jesus hjalp ham til å analysere sine egne følelser overfor fisken eller fisket. Det lå noen fisker like ved, og Jesus spurte: «Simon, Johannes’ sønn! elsker du meg mer enn disse?» — Johannes 21: 1—3, 9—15, vers 15 fra EN; se Vakttårnet for 1. november 1988, side 31.
En kristen som med god samvittighet velger å gå på jakt eller å fiske, bør likeledes prioritere riktig. Hva vil han for eksempel gjøre hvis en jakt- eller fiskesesong begynner på et tidspunkt da menigheten har møter? Viser det han snakker om, at han er stolt av hvor dyktig han er som jeger eller fisker? Så fint det er når en moden kristen som velger å gå på jakt eller å fiske en gang iblant, kan si med overbevisning: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær [mer enn disse beskjeftigelsene].» — Johannes 21: 16.