Religiøse tradisjoner — blir Gud tilbedt i sannhet?

«SALGA, salga, salga!» («Kom ut, kom ut, kom ut!») Det klagende ropet stiger opp fra en mørk gravplass på øya Janitzio i Pátzcuarosjøen i Mexico. En from tarasco-indianer henvender seg til sin døde slektning ved hjelp av en nedskrevet bønn. «Måtte den hellige rosenkrans bryte de lenkene som binder deg,» ber han.

Det er «de dødes dag». Helt fra de tidligste morgentimer har kvinner og barn pyntet familiegravene med blomsterblad og dekorerte trerammer. De har satt offer av frukt og bakverk foran gravene. Og nå trosser de nattekulden for å messe bønner eller våke i taushet i det svake lyset fra tusener av blafrende lys som er tent for de døde.

Det som virker merkelig for en utenforstående, er for disse menneskene en hevdvunnen religiøs tradisjon: den katolske feiringen av alle sjelers dag. I mange latinamerikanske land krever tradisjonen at tusener av troende samler seg på gravplassene med gaver og nedskrevne bønner til de døde.

De latinamerikanske landene har også utallige tradisjoner som gjelder religiøse bilder og billedstøtter. Bilder eller billedstøtter som forestiller Kristus og Maria, finnes overalt, i de fleste hjem og forretninger. Når du kommer inn på en buss, vil du straks se små bilder av Maria over førersetet. Og små støtter av Maria smykket med fargede lyspærer i stedet for stearinlys er anbrakt med ansiktet mot midtgangen i bussen.

Over mange byer i Colombia stirrer kolossale støtter av Kristus og Maria ned fra høye fjelltopper. På den kjente fjelltoppen Monserrate ligger det en kirke som er full av helgenbilder som folk nærer stor ærbødighet for. I spesielle hellige uker klatrer tusenvis av Bogotás innbyggere opp på denne fjelltoppen. Noen krabber på oppskrapte og blødende knær.

Helgenbilder, krusifikser, høytider — alt dette hører med til religiøse tradisjoner som er blitt en del av livet for folk verden over. Disse tradisjonene har gått i arv fra generasjon til generasjon, og folk er tilbøyelige til å betrakte dem som hellige.

Tilber de i sannhet?

Selv om de fleste kanskje er tilfreds med å følge tradisjonene uten å stille spørsmål, setter disse tradisjonene mange av dem som kaller seg kristne, i et alvorlig dilemma. Det var jo Jesus Kristus selv som sa: «De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.» (Johannes 4: 23) Men mange religiøse tradisjoner skriver seg direkte fra ikke-kristne religiøse ritualer eller har i hvert fall forbausende likhetstrekk med dem. Alle sjelers dag har for eksempel påfallende likhetspunkter med den buddhistiske festen «ullambana», en dag som er satt av til at folk skal «vise sønnlig eller datterlig ærbødighet for avdøde forfedre, og for at åndene skal løses fra trelldommen i denne verden». (The New Encyclopædia Britannica, 1976-utgaven, Micropædia, bind 1, side 260) Kan man si at de som følger slike tradisjoner, tilber i sannhet?

Noen hevder at tradisjonene rettferdiggjøres av at de er blitt godtatt av kirken. Det annet Vatikankonsil, som ble holdt i 1965, uttalte: «Det er følgelig ikke bare fra Den hellige skrift at kirken med sikkerhet kan uttale seg om alt som er blitt åpenbart. Både den hellige tradisjon og Den hellige skrift må derfor bli godtatt og aktet med den samme lojale og ærbødige følelse.»

Men sett at det er grunnleggende motsetninger mellom menneskelagde tradisjoner og Guds inspirerte Ord, Bibelen. Hva da? For å finne svaret på det skal vi nøye granske noen av tradisjonene i lys av det Bibelen sier.