Rapport fra Rikets forkynnere

Mannens utholdenhet forente familien

HVA ville du gjøre dersom du tok imot sannheten og din ektefelle så motarbeidet deg sterkt og gjorde alt som stod i sin makt for å få deg til å bryte din lojalitet? Ville du bli styrket av Paulus’ ord i 2. Timoteus 3: 12, hvor det står: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt»? Ville du holde ut, eller ville du gi opp? En kristen mann i Italia stod overfor en slik utfordring. Han gav ikke opp, og Jehova velsignet ham for det.

Denne mannen hadde tidligere vært ivrig kommunist samtidig som han var en nidkjær katolikk. Han trodde på menneskenes likeverd og følte at begge disse bevegelsene støttet dette. En av hans arbeidskolleger snakket med ham om Guds rike, og han forstod straks at det bare var ved dette rikets styre det kunne bli likeverdige forhold. Han gikk inn for sannheten med samme glød som han tidligere hadde gått inn for kommunismen og katolisismen, og han ble døpt i 1972. Hva med hans kone? Hun motarbeidet ham sterkt. Hun forteller:

«I 1970 hadde min mann for første gang kontakt med Jehovas vitner på arbeidsplassen. Da han begynte å studere Bibelen, forstod jeg etter hvert at dette var en ny religion, og at den lærte noe som jeg var uenig i. Jeg og andre i familien begynte straks å plage ham.»

Hun forteller videre: «Min manns foreldre plaget ham, og de brukte alle mulige midler for å stoppe ham. Etter hvert som mannen min fikk større bibelkunnskap, skjønte han at han måtte fjerne religiøse bilder fra hjemmet vårt. Jeg sa at hvis han gjorde det, ville det skje noe alvorlig. Han ødela et religiøst bilde, og jeg gjøv løs på ham både fysisk og verbalt og rev i stykker flere av bladene hans. Svigerforeldrene mine hørte at jeg skrek. De kom løpende og kastet seg også over ham. Men han gav ikke igjen med samme mynt.

Uoverensstemmelsene fortsatte helt til den dagen han nektet datteren vår å delta i religionsundervisning i kirken. Da reiste jeg nemlig fra ham. Mannen min sa at han ville anklage meg formelt for å ha forlatt ham hvis jeg ikke kom tilbake. Etter en uke bestemte jeg meg for å reise hjem igjen.

Jeg gjorde et nytt forsøk på å stoppe ham og oppsøkte et spiritistisk medium og bad om at det måtte bli kastet en forbannelse på ham. Mediet begynte å spørre meg ut, og jeg forklarte situasjonen. Da han hørte hvordan det hele forholdt seg, sa han at ingen forbannelse har noen virkning på et av Jehovas vitner.

Vi tenkte vi skulle snakke med presten på stedet. Presten rådet oss til å oppsøke en advokat. Til min store overraskelse oppfordret advokaten meg til å gå på Jehovas vitners møter sammen med mannen min. Svigerfar, som var med meg, nektet og sa at familien hans var svært hengitt til San Rocco, byens ’beskytter’. Advokaten forklarte imidlertid at denne ’helgenen’, i likhet med alle andre avgudsbilder, var falsk. Deretter fortalte han at han var formann i Katolsk aksjon, og at han overhodet ikke deltok i feiringer av religiøse høytider fordi han hadde lest i Bibelen og funnet ut at de var falske alle sammen. Til slutt sa han: ’Bli med mannen din og hold fred. Lytt til det han sier, og begynn å studere Bibelen du også.’

Da jeg hadde fått denne oppfordringen, begynte jeg å tenke på min manns oppførsel, på de forandringer han hadde gjort, og på hans utholdenhet, og jeg begynte å gå på Jehovas vitners møter sammen med ham. Den kjærlighet som ble vist der, gjorde inntrykk på meg, og jeg begynte å studere Bibelen. Jeg meldte meg inn på den teokratiske tjenesteskolen og begynte å gå på feltet. I 1977 symboliserte jeg så min innvielse, og jeg er nå lykkelig over å være i sannheten, takket være Jehova, som hjalp mannen min til å holde ut og til å forene hele familien i tilbedelsen av Ham.»