Spørsmål fra leserne
◼ Siktet Jesus til Judas da han sa til Pilatus: «Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld»? — Johannes 19: 11.
Det ser ikke ut til at Jesus her siktet til Judas eller til noen annen bestemt mann. En rekke klanderverdige menn var innblandet i de hendelsene som førte til at Jesus ble ført fram for Pilatus og stilt overfor døden.
Det er rimelig at en først tenker på Judas, fordi denne korrupte apostelen ble en forræder. (Johannes 6: 64, 71; 12: 4—6) Judas møtte overprestene, som ønsket å «få ryddet Jesus av veien». De betalte Judas 30 sølvpenger for at han skulle forråde Jesus. (Lukas 22: 2—6) Så det er ingen tvil om at Judas hadde begått en alvorlig synd i forbindelse med Jesu død.
Men det var ikke bare Judas som forårsaket Jesu død. Øverstepresten Kaifas hadde påvirket andre for å få Jesus drept. (Johannes 11: 49, 50) Matteus forteller at etter at «overprestene og hele Rådet» hadde fordømt Jesus, handlet de som en gruppe: «Alle overprestene og folkets eldste . . . fattet vedtak om å få Jesus henrettet. De lot ham binde, førte ham bort og overgav ham til landshøvdingen Pilatus.» (Matteus 26: 59—65; 27: 1, 2) Etter at Pilatus hadde funnet Jesus uskyldig, bad dessuten «folkemengden» om å få Barabbas frigitt. Når det gjaldt Jesus, ropte de derimot: «La ham bli pælfestet!» — Matteus 27: 20—23, vers 23 fra NW; Johannes 18: 40.
Det er derfor lite sannsynlig at Jesus snakket om et enkelt menneske da han sa til Pilatus: «Han som har utlevert meg til deg, [har] større skyld.» (Johannes 19: 11) Selv om Judas, «som hørte fortapelsen til», hadde spesielt stor skyld, var det mange andre som også begikk den synd å drepe Jesus. (Johannes 17: 12) Det er grunnen til at apostelen Peter sa til jødene på pinsedagen at de måtte angre den alvorlige synd de hadde begått mot Guds Sønn. (Apostlenes gjerninger 2: 36—38) Disse jøder tilhørte en nasjon som var innviet til Jesu Gud, Jehova. De profetiene som viste at Jesus var Messias, var tilgjengelige for dem, og mange av dem så Jesu mirakler. Derfor hadde de gjort seg skyldig i større synd enn den ikke-jødiske embetsmannen som ikke fant noen skyld hos Jesus. — Johannes 18: 38.
◼ Hva mente Jehova da han sa til Esekiel at hans ansikt skulle bli like hardt som jødenes ansikt?
Esekiel var en Guds profet som utførte sin tjeneste blant jødene, som var blitt ført i fangenskap i Babylon. De bortførte jødene trodde tydeligvis at Jehova på en eller annen måte straks ville komme dem til unnsetning, ettersom de var hans utvalgte folk. De ville ikke godta at de hadde fortjent å bli ført i fangenskap fordi de hadde mishaget Jehova.
Det var derfor ikke et enkelt oppdrag Esekiel fikk da Jehova befalte at han skulle ’tale hans ord til dem’. Da Gud forberedte profeten, sa han advarende: «Israels ætt vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg. Hele Israels ætt har jo harde panner og hjerter.» — Esekiel 3: 4, 7.
På dette tidspunkt sa Gud til Esekiel: «Se, jeg gjør ditt ansikt og din panne harde som deres. Jeg gjør din panne hard som diamant, hardere enn flint. Du skal ikke være redd for dem.» — Esekiel 3: 8, 9.
Folket var hårdnakket og trassig. (Esekiel 2: 6) Ville de kunne overvinne eller skremme Guds sendebud? Nei. Ettersom Esekiel hadde Guds støtte, ville han ikke være mindre hard enn de var. Flint er en svært hard stein, hardere enn stål. Hvis de hårdnakkete og avvisende jødene kunne bli sammenlignet med flint, så kunne Esekiel også bli det. Og ikke bare det, han skulle være som diamant, som er det hardeste av alle mineraler. Det er så hardt at det til og med kan risse i flint. — Jeremia 17: 1, 2.
Det er ikke dermed sagt at Guds folk i dag bør ha et ønske om å være harde og ufølsomme når det gjelder andres følelser, eller være hensynsløse når de gjør det de mener er rett. Legg merke til hva apostelen Peter oppfordrer oss til å gjøre når vi omgås hverandre: «Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Dere skal tvert imot velsigne.» — 1. Peter 3: 8, 9.
Medfølelse er også et av de grunnleggende motiver for at vi forkynner det gode budskap om Riket for andre. (Matteus 9: 36—38) Men når vi møter likegyldighet, blir avvist eller blir utsatt for direkte motstand, slutter vi ikke å kunngjøre Guds budskap i vår tid. Det innebærer blant annet å kunngjøre at han snart vil føre «straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium». (2. Tessaloniker 1: 6—9) Vi må ikke la oss skremme eller være tilbakeholdne. I den forstand kan vi være like harde som diamant, som Esekiel måtte være.