Rapport fra Rikets forkynnere
En minneverdig dag i New Zealand
«VI ER virkelig glad for å være sammen med dere. Vi kommer aldri til å glemme denne dagen!»
«Jeg har aldri opplevd noe som dette i hele mitt teokratiske liv.»
«Det var som om vi opplevde en dag i den nye tingenes ordning.»
Det sa noen av dem som overvar innvielsen av Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i New Zealand 29. november 1986. Hvorfor var de så begeistret? Fordi dette virkelig var en minneverdig dag. Vi skal fortelle noen av grunnene til det.
For det første gjorde det vakre anlegget som ble innviet, dagen minneverdig. John E. Barr fra Jehovas vitners styrende råd beskrev avdelingskontoret og den nyoppførte Rikets sal i tilknytning til det som noe «smakfullt, stilfullt og inntagende . . . Det ferdige arbeid gjenspeiler omhu med hensyn til detaljer, til skjønnhet. Det ser ut til at alt sammen matcher».
Et kristent brorskap
For det andre var det minneverdig å se så mange veteraner, vitner som har tjent Jehova trofast i mange, mange år. De fleste av de 658 inviterte gjestene var faktisk slike veteraner. Da de traff mange gamle venner som de ikke hadde sett på flere tiår, følte de det slik Paulus følte det da han traff brødrene fra Roma etter en lang reise: «Paulus takket Gud da han så dem [sine brødre], og fikk nytt mot.» (Apostlenes gjerninger 28: 15) Å se så mange utholdende og lojale tjenere — deriblant noen som hadde kommet til tross for dårlig helse — var en kilde til oppmuntring og takknemlighet.
Dagen var også minneverdig på grunn av det varme, internasjonale brorskapet man erfarte. Jehovas vitner tilhører et verdensomfattende brorskap, og det ble vist ved at det kom gjester helt fra Australia, USA, Canada, Storbritannia og Taiwan foruten fra Papua Ny-Guinea, Samoa og andre øyer i det sørlige Stillehavet. Det kom telegrammer med hilsener fra mange som ikke kunne være til stede, for eksempel det styrende råd, medlemmer av Betel-familien i Brooklyn og den 82. klassen ved misjonærskolen Gilead. Det var virkelig trosstyrkende at så mange brødre i så mange land var interessert i innvielsen av avdelingskontoret i New Zealand.
Grunnvollen ble lagt av lojale vitner
Å bli minnet om forkynnelsesarbeidets lange historie i New Zealand, det arbeid som hadde ledet opp til byggingen av dette avdelingskontoret, var interessant og bidrog også til at dagen ble minneverdig. (Jevnfør Hebreerne 10: 32.) Som en av talerne sa: «Selv om den materielle grunnvollen til det fine, nye Betel-komplekset er viktig, er den billedlige grunnvollen som ble lagt av lojale, selvoppofrende brødre og søstre helt fra begynnelsen av århundret, enda viktigere.»
Etterpå ble 11 trofaste menn og kvinner som til sammen hadde vært innviede tjenere i 680 år, intervjuet. De fortalte om et av de første stevnene i New Zealand, et som ble holdt i 1913. De mintes den strevsomme pionertiden på South Island i 1930-årene, de vanskelige årene under den annen verdenskrig da organisasjonen var forbudt, opprettelsen av avdelingskontoret i New Zealand i 1947, de første misjonærene som kom fra Gilead, og byggingen av landets første Rikets sal i 1950. Alle de som ble intervjuet, følte det på denne måten: «Hvor takknemlige vi er for å være her og se beviser på en økning som vi før aldri ville ha drømt om!»
Jehovas velsignelse
Det som først og fremst gjorde dagen uforglemmelig, var kanskje bevisstheten om at Jehovas velsignelse hadde ledet byggearbeidet slik at det var blitt fullført. En post på programmet hadde passende fått tittelen: «Vår Gud holder sin gode hånd over oss.» — Nehemja 2: 8.
Man kunne se at Jehova holdt sin gode hånd over prosjektet. Forretningsstanden på stedet og de lokale myndigheter var hjelpsomme og samarbeidsvillige, og arbeiderne på byggeplassen la for dagen kristne egenskaper. En forretningsmann som besøkte byggeplassen, bemerket: «Jeg har aldri noen steder erfart den fred og ro som jeg føler når jeg er her.»
Jehovas velsignelse kom til uttrykk ved den gavmildhet som ble vist av vitnene rundt om i landet. De støttet prosjektet økonomisk og tilbød seg villig å utføre selve arbeidet. Til sammen var det 1237 som fylte ut søknader om å få tjene på denne måten. Noen drog til byggeplassen fra fjerne land og betalte utgiftene selv for å hjelpe til med byggearbeidet i noen uker eller måneder. En bror sa: «Å hjelpe til på byggeplassen var et vendepunkt i mitt liv.»
Som bror Barr nevnte i innvielsestalen, bør det nye avdelingskontoret betraktes som «et ytre, konkret vitnesbyrd om Guds messianske rike, som nå er opprettet». Ja, det var virkelig en minneverdig dag for New Zealand. Ved slutten av programmet vedtok alle som var til stede, med glede en resolusjon hvor de lovte å gi «Jehovas organisasjon, representert ved vårt nye avdelingskontor, all vår støtte».