Jehovas hånd har vært med oss

Fortalt av Simon Kraker

«FAR, hva slags yrke synes du jeg bør velge?»

«Det må du tenke nøye over, Simon, for det kan ikke jeg avgjøre for deg.»

«Jeg vet det, far, men du med din erfaring vet bedre enn meg!»

«Det er mulig, Simon. Det er mange fag å velge mellom, og alle ser bra ut, men hvilket av dem kommer du til å bli mest tilfreds med?»

«Jeg har tenkt på musikk, ballett, akrobatikk, medisin og å bli prest. Jeg er interessert i alt sammen.»

Hva ville du ha valgt? Hva ville du ha slått inn på? I begynnelsen av 1920-årene skjedde det noe med min familie som fikk svært mye å si for hvilket valg jeg traff. La meg fortelle deg om det.

Foreldrene mine, Joseph og Mary, var begge født i Østerrike, men de traff hverandre og giftet seg i De forente stater. Før far emigrerte til USA, hadde han reist mye rundt i Europa som profesjonell trompetist. Han sørget derfor for at alle de åtte barna hans ikke bare fikk en god akademisk utdannelse, men også musikkundervisning. Fiolinen ble mitt bidrag til familiens orkester.

Mor og far tilhørte den romersk-katolske kirke og ville at vi alle skulle få en god religiøs oppdragelse. Jeg kan huske den katolske bibelen vi hadde hjemme. Den var stor, hadde et gullkors preget på den tykke permen og var skrevet med gammel gotisk skrift. Jeg hadde lest såpass mye i den at jeg betraktet Bibelen som Guds Ord.

I begynnelsen av 1920-årene delte en annen religiøs gruppe ut gratis bibelske traktater foran vår trefoldighetskirke i Cleveland i Ohio. Vi tok alle sammen med oss traktater hjem og sammenlignet dem med det som står i Bibelen. De ble utgitt av bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Det er særlig én traktat som jeg husker spesielt godt, for den gjorde mor glad. Den handlet om de dødes tilstand. Hun hadde mistet to av sønnene sine da de var spedbarn, og ut fra traktaten lærte hun at de ikke var i limbus eller ble pint i skjærsilden eller i helvete, men at de var i en ubevisst tilstand i graven og ventet på å få en oppstandelse. (Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 11: 24, 25) Ikke bare mor, men alle vi andre også, fant stor trøst i dette.

Jeg treffer et valg

Bibelens sannheter ble tydeligere for oss da vi fikk besøk av tysktalende bibelstudenter (Bibelforscher). Etter hvert som vi fikk større bibelkunnskap, gled vi lenger og lenger bort fra vår katolske arv. Det gjorde at jeg kom opp i et dilemma. Jeg hadde fått navnet Simon da jeg ble født, Peter da jeg ble døpt, og Joseph da jeg ble konfirmert. Jeg var altergutt, hadde lært latinske bønner og messer og hadde utført forskjellige religiøse oppgaver. Foreldrene mine håpet at jeg skulle bli prest, og jeg selv hadde bestemt meg for å ha en større andel i det religiøse liv.

Men jeg fikk mindre og mindre lyst til å satse på et av de yrkene jeg tidligere hadde tenkt meg. Jeg var ikke lenger opptatt av hvordan jeg kunne underholde folk, bli en berømt gymnast eller praktisere som lege. Jeg var isteden interessert i hvordan jeg kunne hjelpe andre i åndelig henseende, og jeg mente ikke lenger at måten å gjøre det på var å bli katolsk prest.

Foreldrene mine ble mer og mer interessert i og opptatt med ’evangeliet om Guds rike’, som bibelstudentene forkynte, og det ble jeg også. (Matteus 24: 14) I 1924 begynte mor og far å forkynne det gode budskap fra hus til hus, og jeg gikk sammen med dem. To år senere, da jeg var 12 år gammel, ble far klar over at jeg kunne forkynne på egen hånd. Så han gav meg en bibel i lommeformat som jeg skulle bruke i evangeliseringsarbeidet. Før jeg gikk ut av high school i 1929, hadde jeg bestemt meg for å innvie meg til Gud.

Teokratiske milepæler

Når jeg tenker tilbake på de over 60 årene som har gått siden min familie begynte å forkynne om Riket, forstår jeg at vi har passert mange milepæler etter hvert som Guds synlige organisasjon har gått framover. I 1925 kom det for eksempel en artikkel i den engelske utgaven av Vakttårnet som het «Den nye nasjons fødsel». Jeg ble glad over å få lære at Jehova samler oppriktige mennesker fra alle nasjoner og lar dem bli hans folk. Dette bibelske punktet gjorde virkelig inntrykk på meg. Hvorfor? Jo, for der hvor jeg bodde, var det den gangen mange som hadde sterke fordommer mot jødene og de fargede. Men Guds nasjon er fri for alle splittende krefter — både rasemessige, politiske, kommersielle, militære og sekteriske krefter. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Så spennende det var å lese forklaringen av profetien i Jesaja, kapittel 66, og se hvordan denne profetien ble oppfylt i min egen tid!

Stevnet i Detroit i Michigan i 1928 var en annen teokratisk milepæl for vår familie. Og det av to grunner. Det var det første stevnet som foreldrene mine var på. Og da de kom hjem igjen, gjorde det et dypt inntrykk på oss barna at de var så sprudlende glade og så ivrige etter å gjøre mer i tjenesten for Jehova. — Romerne 12: 11.

I 1931 hadde Guds organisasjon store nyheter til oss. Vi fikk et nytt navn — Jehovas vitner. For et enestående privilegium å få bære Guds navn overfor mennesker og engler! — Jesaja 43: 10—12.

Jeg kommer aldri til å glemme året 1935, da det ble klart hvem de «andre sauer» og den ’store skare’ er. (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9) Dette hjalp mange — deriblant meg — til å ta det skritt å bli døpt. Betydningen av dåpen var ikke blitt framholdt i min første tid i sannheten. Ettersom jeg allerede hadde innviet mitt liv til Jehova Gud, syntes jeg nå det var riktig av meg å symbolisere denne innvielsen ved å bli døpt i vann.

Året 1938 var et år med teokratisk reorganisering. Før den tiden hadde det bare vært ett sentralt møtested for Jehovas vitner i Cleveland, nemlig ingeniørenes auditorium, hvor det ble holdt møter på tysk, polsk, engelsk og andre språk. Etter 1938 sørget Guds organisasjon for at det ble opprettet menigheter forskjellige steder i byen. Far og noen av brødrene mine ble utnevnt som tjenere i menigheten. Min oppgave var å ta meg av bladene.

I 1939 fant det sted en annen historisk begivenhet som styrket min tro på Jehova og hans synlige organisasjon. Mens himmelen ble formørket av truende krigsskyer, hadde den engelske utgaven av Vakttårnet en artikkel som het «Nøytralitet». Denne artikkelen hjalp meg til å forstå at Guds folk må holde fred med alle, også under trusler om krig. Jeg er takknemlig for at jeg dermed ble forberedt på den vanskelige tiden jeg hadde foran meg.

Noe annet som skjedde i 1939, var at jeg drog til New York for første gang. Der hørte jeg et foredrag som Selskapet Vakttårnets andre president, J. F. Rutherford, holdt i Madison Square Garden. Cirka 500 religiøse motstandere forsøkte å avbryte møtet ved å holde pipekonsert mens bror Rutherford talte. Men det nyttet ikke. Han sa alt det han hadde tenkt å si, og tilhørerne belønnet ham med begeistrede klappsalver.

Det internasjonale stevnet som ble holdt i min hjemby, Cleveland, i 1942, har jeg fremdeles i friskt minne, og det står mitt hjerte nær. Det offentlige foredraget, som ble annonsert vidt og bredt, het «Freden — kan den vare?» Ut fra Bibelen ble det vist at en eventuell framtidig fred som kom i stand på grunnlag av menneskers anstrengelser, ikke kunne vare.

Troen blir prøvd

Det var på den tiden at min tro ble prøvd med hensyn til nøytralitet. Jeg var avdelingssjef i General Motors bilselskap (del- og rekvisitaavdelingen) og hadde fått lov til å arbeide deltid. Dermed kunne jeg holde virksomheten som en Ordets tjener på førsteplassen. Men krigen raste, og nå var også De forente stater blitt innblandet. Skulle jeg delta i konflikten, eller skulle jeg forsøke å bli fritatt på grunnlag av mitt verdslige arbeid? Jeg valgte ingen av delene. Jeg var en Ordets tjener og hadde av den grunn ifølge loven rett til å bli fritatt for militærtjeneste. Men myndighetene mente noe annet.

De foreslo: «Du kan gå inn i de væpnede styrker og være prest der.» «Nei,» svarte jeg. «Min samvittighetsgrunn er at jeg er en tjener for evangeliet, og jeg har viet mitt liv til dette arbeidet.»

«Men du kan være opptatt med det i hæren også.»

«Nei,» sa jeg. «Jeg kan bare tjene mine medmennesker med det gode budskap som finnes i Bibelen.»

Saken ble brakt fram for en høyere domstol. For forbundsdomstolen påpekte jeg at min far hadde flyktet fra Østerrike og kommet til De forente stater på grunn av sin religiøse overbevisning, som gjorde at han ikke ville bære våpen og være en del av det militære.

«Men du behøver ikke å kjempe i krigen,» sa dommeren. «Med din bakgrunn og opplæring ville du bli en fin feltprest, unge mann.»

«Hvordan kunne jeg være det, herr dommer? Hvis jeg ikke har samvittighet til å bære våpen, hvordan kan jeg da oppfordre andre til å gjøre det?»

I fengsel

Til tross for at det ble framlagt dokumenterte beviser for at jeg var en evangeliets tjener, ble jeg høsten 1943 dømt til fem års fengsel i det føderale fengsel i Lewisburg i Pennsylvania. Men jeg var ikke den eneste i fengslet som var et av Jehovas vitner, for det var cirka 50 andre brødre der også. Da jeg ble løslatt, hadde antallet økt til omkring 200.

Fengslet omfattet et område på cirka 4000 mål. Innenfor dets grenser var det bygninger som huset de farligere forbryterne, en gård for de mer betrodde fangene og en landsby hvor fengselsdirektøren, fangevokterne og andre som tilhørte fengslets personale, bodde. Jehovas vitner ble som regel plassert på gården. Min jobb var å kjøre fangene på gården til og fra de stedene hvor de arbeidet.

Da jeg kom dit, var møtene våre og litteraturen vår forbudt. Men vi fikk bladet Vakttårnet regelmessig. Hvordan var det mulig? Noen besøkende som drog gjennom de skogbevokste delene av området på vei til landsbyen og fengselsbygningene, slapp bladene diskret langs veien i en papirpose. Jeg eller en annen bror gikk bort og fant posen og leverte innholdet til resten av brødrene. En annen måte vi fikk litteratur på, var gjennom en fangevokter som bodde i landsbyen. Han la gamle aviser på verandaen. Når tiden kom da vi skulle hente avisene, fant vi ofte bladene våre innimellom de gamle avisene. Senere imøtekom fengselsdirektøren vår anmodning om å få holde regelmessige møter og få bibelsk litteratur.

En dag da jeg hadde satt av en arbeidsgruppe ved hagen til fengselsdirektøren, fikk jeg meg en ordentlig forskrekkelse. Jeg hadde gjemt en av Selskapets bøker, Sannheten skal frigjøre eder, i klærne mine. Mens fangene arbeidet i hagen, satt jeg i bilen og fant forsiktig fram boken. Men tenk deg for et sjokk jeg fikk da fengselsdirektørens lille datter plutselig spratt opp bak meg og sa: «Bø! Hva er det du leser?»

Siden hun overrumplet meg mens jeg satt med litteratur som jeg egentlig skulle ha lagt igjen i cellen, fortalte jeg henne at det var en bok som forklarte Bibelen. Hun ble enda mer nysgjerrig da jeg viste henne et av bildene i boken. Det var av en mann som bøyde seg og løsnet den fangelenken han gikk med. «Veldig mange går med sånne lenker,» sa jeg. «De er lenket til falske religiøse oppfatninger, og Jesus vil gjøre dem fri, for han sa: ’Sannheten skal gjøre dere fri.’» — Johannes 8: 32.

Dagen etter sa moren hennes til meg: «Simon, datteren min fortalte meg alt om den samtalen du hadde med henne om Bibelen, og om den boken du viste henne. Det gjorde inntrykk på henne, og jeg syntes også at det hørtes interessant ut.» Heldigvis fikk ikke den overraskende hendelsen noen uheldige følger.

Jeg sonte bare halvparten av den fengselsstraffen jeg var blitt idømt. Etter at jeg var blitt løslatt i 1946, sluttet jeg meg straks til heltidstjenernes rekker igjen.

Betel-tjeneste

Det teokratiske stevnet med temaet «Glade nasjoner», som ble holdt i Cleveland i 1946, var en annen milepæl i mitt liv. Det var der jeg søkte om Betel-tjeneste — heltidstjeneste ved Selskapet Vakttårnets internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York.

To representanter fra Selskapet, Milton Henschel og Robert Morgan, holdt et møte hvor de kort forklarte hva Betel-tjenesten går ut på, og så intervjuet dem som var til stede. Jeg henvendte meg nølende til dem. Men så snart intervjuet begynte, oppdaget jeg at de var svært vennlige og jordnære.

«Hvorfor vil du tjene på Betel?» spurte en av brødrene.

«Jeg gjør alt jeg kan i Jehovas tjeneste som pioner,» svarte jeg. «Men jeg er sikker på at jeg kan gjøre mer hvis jeg begynner på Betel.»

«Hvis du kommer til Betel, vil du helt sikkert gjøre mer,» sa den andre.

Det hadde han rett i! Helt siden min første dag på Betel, 18. februar 1947, har jeg synes at tjenesten her er høyst interessant og givende. Jeg takker Jehova hver dag for at hans hånd ledet meg til dette store tjenesteprivilegiet. — 2. Tessaloniker 3: 5.

Vitnesbyrd om at Guds ånd er i virksomhet

Etter at jeg hadde vært enslig i 45 år for Rikets skyld, fant jeg min «gode kone» — Grace Suiter — her på Brooklyn Betel. (Ordspråkene 31: 10) Hun hadde kommet til Betel fra Midtvesten i 1939. Hun og familien hennes lærte sannheten å kjenne i California.a Siden vi giftet oss i 1959, har vi erfart at Jehovas hånd er med dem som elsker ham og tjener ham trofast.

Min kjære Grace og jeg har på mange måter lik bakgrunn. Vi ble begge født i 1914, både hennes og min familie søkte den sanne religion, og vi begynte begge aktivt å ta del i forkynnelsen fra dør til dør sammen med våre foreldre da vi var 12 år gamle. Og som et ektepar som er opptatt i Betel-tjenesten, er det en stor glede sammen å være vitne til de modige tiltak som Guds organisasjon treffer for å utbre vitnearbeidet «like til jordens ender». — Apostlenes gjerninger 1: 8.

Er vi lei for at vi har kommet under Guds hånd? Det er ikke Grace! «Vi er ikke blitt rike på verdslig gods ved å tjene her på Betel,» sier hun. «Men vårt liv er blitt rikt på en mer varig måte. Vi har ikke fått barn selv, men vi har virkelig mange åndelige barn.»

Jeg er heller ikke lei for at vi er kommet under Guds hånd. Vi har valgt å prise Jehova ved å tjene ham på heltid, og det har vært et svært godt valg. Vi har levd et rikt og meningsfylt liv, nettopp fordi vi har vært «under Guds mektige hånd». — 1. Peter 5: 6.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Simons foreldre, Joseph og Mary

[Bilde på side 25]

Simon og hans kone, Grace