Motstår du misnøyens ånd?

ALLEREDE i begynnelsen av Bibelen leser vi om noen som murret og klaget. (2. Mosebok 15: 24) I dag er vi omgitt av en slik murring på alle kanter, og den er i ferd med å utvikle seg til det rene brøl. Den truer med å oppsluke alle, for den øver en sterk innflytelse. Ånden bak denne murringen ytrer seg ofte i klager, kanskje i mer eller mindre åpenlyst uttrykt misnøye eller utilfredshet. De sanne kristne må motstå en slik misnøyens ånd. Men hvordan kan de det?

Hvordan det begynte

Det hender at en har god grunn til å være misfornøyd. ’Klageropene over Sodoma og Gomorra’ ble forståelig nok høye på grunn av innbyggernes ondskap. (1. Mosebok 18: 20, 21) Men uberettiget klaging og murring kommer av misnøye eller utilfredshet. Og den som først fremmet misnøyens ånd, var Satan Djevelen, «som forfører hele verden». (Åpenbaringen 12: 9) I Edens hage skapte han en bestemt situasjon for å vekke misnøye, først hos Eva og så hos Adam. (1. Mosebok 3: 1—7) Helt siden den gang har Satan lykkes i å skape situasjoner som fremmer misnøye.

Flere hundre år etter opprøret i Eden gjorde Jehova seg et navn ved å utfri israelittene av Egypt og organisere dem som en nasjon. (2. Mosebok 9: 16) Var de takknemlig mot sin Befrier? Nei, for i løpet av de 40 årene de var i ørkenen, murret de gjentatte ganger mot Jehova, noen ganger direkte, andre ganger indirekte ved å kritisere Moses og Aron. I ett tilfelle spurte Jehova: «Hvor lenge skal dette onde folket murre mot meg i misnøye?» (4. Mosebok 14: 26, 27; 2. Mosebok 16: 2, 7) I løpet av hele det gamle Israels historie fortsatte misnøyens ånd å gjøre seg gjeldende. — Esekiel 18: 25.

Å klage over sin lodd i livet

Fordi vi er ufullkomne, kan det naturligvis være at vi med urette lar de forholdene vi lever under, bli årsak til klage. Den rettferdige mannen Job var så ulykkelig på grunn av de forferdelige tingene han opplevde, at han forbannet den dagen han ble født. (Job 3: 1—3) Kan de som kaller seg kristne, bli misfornøyd med sin lodd i livet? Ja, det kan de, og noen er blitt det.

Da disippelen Judas skrev om «ugudelige mennesker» som hadde sneket seg inn i den kristne menighet i det første århundre, sa han: «De er opprørere som klager over sin skjebne [lodd i livet, NW], men lever etter sine [nedverdigende og umoralske] lyster. De skryter og bruker store ord og smigrer andre når de har fordel av det.» (Judas 3, 4, 16) For å forbli trofaste som kristne må vi sky dem som klager på denne måten. Hvor mye bedre er det ikke å verdsette alle de velsignelsene vi får del i som Jehovas tjenere, og derved bevare en ånd som har Guds godkjennelse! — Galaterne 6: 18.

Å klage på brødrene eller andre

Jehovas tjenere bør ønske å bevare en kjærlig og samarbeidsvillig holdning overfor hverandre. Men hvis en begynner å murre, kan en ødelegge det gode forhold en har til andre. Levitten Korah og hans tilhengere murret mot Moses og Aron og viste at de var misunnelig. Fordi dette vakte sterkt mishag hos Jehova, måtte de som murret, lide døden. — 4. Mosebok, kapittel 16.

Flere hundre år senere nevnte apostelen Johannes Diotrefes, som ville ha en fremtredende stilling, og som fór «med ondsinnet sladder» mot ham. Hvis Johannes fikk anledning til å besøke menigheten, skulle han ta seg spesielt av denne mannen som murret. — 3. Johannes 9, 10.

Vi må derfor passe på at vi ikke blir misfornøyd og klager over våre privilegier i menigheten. Vi gjør for eksempel vel i å tøyle en eventuell misnøye med at en annen får et bestemt ansvar som vi mener at vi selv er bedre skikket til å ha. Det kan være at vi tar feil, og vi ønsker jo ikke å ha samme ånd som Korah og Diotrefes.

Søk hjelp i Bibelen

Ettersom vi er ufullkomne og lever i vanskelige tider, blir vi alle uten tvil misfornøyd fra tid til annen. Men vi har den hjelp vi trenger for å få bukt med misnøyens ånd og tendensen til å klage, for Bibelen viser hvordan vi kan klare det.

En grunnleggende ting som vi må være klar over, er at Jehova Gud ikke har behag i klaging, for det røper mangel på tro og mangel på kjærlighet til ham. Apostelen Paulus advarte derfor: «Dere må ikke være misfornøyde og klage, slik noen av dem [israelittene i ørkenen] gjorde, de som ble drept av den ødeleggende engelen.» (1. Korinter 10: 10; 4. Mosebok 14: 35—38) Paulus skrev også: «Gjør alt uten misnøye og innvendinger.» (Filipperne 2: 14) Og hvordan kan en egentlig helhjertet tjene «den lykkelige Gud» hvis en stadig klager? (1. Timoteus 1: 11, NW) Så vi må få det samme syn på tingene som Jehova har, og stole blindt på hans evne til å gjøre oss glade og fornøyd. Husk at hans ånds frukt innbefatter glede. — Galaterne 5: 22, 23.

Når vi skal motstå misnøyens ånd, er det nyttig å være klar over at det stadig skjer forandringer i vår tid. Enhver årsak til klage er derfor bare kortvarig. (Jevnfør 2. Korinter 4: 17, EN.) Når vi er klar over dette, bør det hjelpe oss til å finne glede i å tjene Jehova til enhver tid. La oss ikke være bekymret eller misfornøyd, men «være tilfreds» når vi har «mat og klær». (1. Timoteus 6: 8, NW) Det er hjertevarmende å vite at Jehova forsikrer oss: «Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke.» Ettersom vi er trygge i vår himmelske Fars varetekt, bør vi ikke klage over vår lodd i livet, men være ’tilfreds med det vi har’. — Hebreerne 13: 5.

Husk på vår velsignede stilling

Hender det at du blir misfornøyd når du tenker på hva du har utrettet i livet? I så fall bør du tenke over hvordan du hadde det før, og hvilken gunstig stilling du nå har i det åndelige paradis, som de sanne kristne befinner seg i. (Jevnfør 2. Korinter 12: 1—4.) Kristi salvede etterfølgere er blitt ’kalt fra mørket til Guds underfulle lys’. Deres medarbeidere, den ’store skare’, befinner seg også i det enestående sannhetens lys og har storslåtte framtidsutsikter. (1. Peter 2: 9; Åpenbaringen 7: 9—14) Bør vi ikke være fornøyd med, ja, svært lykkelige over at vi befinner oss i et åndelig lys og har det privilegium å kjenne og tjene Jehova Gud og vår konge, Jesus Kristus?

Vi tilhører et internasjonalt samfunn av brødre og søstre, en stor forkynnerorganisasjon som Jesus Kristus leder gjennom ’den tro og kloke tjener’. Dette verdensomfattende brorskapet utfører Jehovas vilje ved å forkynne det gode budskap om Riket og gjøre disipler. (Matteus 24: 14, 45—47; 28: 19, 20; 1. Peter 2: 17) Dette er virkelig gode grunner til å være tilfreds.

Hvis det er en eller annen side ved menighetens virksomhet som vi personlig ikke er fornøyd med, kan det godt være at vi har misforstått noe, eller at vi har en litt feilaktig oppfatning — noe som jo ikke er umulig for ufullkomne mennesker, heller ikke for innviede kristne. (Jevnfør Ordspråkene 16: 2; Galaterne 2: 11—14; Filipperne 4: 2.) Hvis vi på den annen side har rett, bør vi ikke da ha tillit til at Jehova kan sørge for at enhver nødvendig forandring blir foretatt gjennom hans Sønn, menighetens hode? (Efeserne 5: 22, 23) Hvor mye bedre er det ikke å være tålmodig enn å være misfornøyd!

Når vi mediterer over hvordan Jehova handler med sitt folk som en organisasjon, har vi gode grunner til å være fornøyd. Det er for eksempel tydelig og klart blitt vist hva Bibelens lære er, og det har bygd Jehovas folk opp i åndelig forstand. Guds syn på ren oppførsel er blitt klargjort, slik at Jehovas vitner, selv om de ikke er fullkomne, har en enestående moral. Vår forståelse av hvordan den sanne kristne organisasjon skal fungere, har økt i den grad at vi nå tjener Jehova i samsvar med Bibelens retningslinjer for hvordan menigheten skal organiseres. (Filipperne 1: 1) Bør ikke alt dette øke vår tilfredshet som innviede kristne?

Trofaste kristne har også et strålende håp for framtiden, et håp som bør gjøre det mulig for oss å overvinne enhver midlertidig mangel på fullstendig tilfredshet. Den tid da alt som lever, skal lovprise Jehova, er nå svært nær! (Salme 150) La oss i mellomtiden ikke gi rom for klaging. Måtte vi isteden tjene vår kjærlige himmelske Far med den tilfredshet han ønsker!