Hvor dyrebart ditt vennskap er, Gud!

Fortalt av Daniel Sydlik

JEG kom til verden på en bondegård i nærheten av Belleville i Michigan i februar 1919. En jordmor hjalp til ved fødselen, siden moren min, som var innvandrer, mente at det var unødvendig med en lege. «Hvorfor reise til sykehus? Jeg ikke syk,» sa hun gebrokkent hver gang noen spurte henne om hvor barnet skulle fødes.

Livet på gården var hardt. På leting etter en bedre tilværelse flyttet familien vår til Detroit. Ikke lenge etter ble far syk og døde. Da var jeg cirka tre år. Han hadde vært aktiv som en av de internasjonale bibelstudenter, som i dag er kjent som Jehovas vitner.

Mor satt igjen med seks barn og med gjeld som måtte betales. Hun hadde vært en bitter motstander av fars religion, men etter at han var død, vendte hun seg til Bibelen for å finne ut hvorfor han var blitt så fascinert av den. Flere år senere ble også hun et av Jehovas vitner.

Etter at far døde, arbeidet mor som servitør om kvelden og tok seg av familien om dagen. Det gjorde hun helt til hun giftet seg igjen noen år senere. Min stefar klarte å overbevise mor om at det beste stedet å oppdra barn på var på landet og ikke i en overbefolket betongjungel.

Han kjøpte en gård på 220 mål i nærheten av Caro i Michigan. Da vi kom dit våren 1927, stod frukttrærne i fullt flor. Luften var søt av duften fra markblomstene, og trærne hadde sprunget ut. Her hadde vi vannfylte groper å bade i, trær å klatre i og dyr å leke med. Her var det herlig! Kunne ikke sammenlignes med byen. Men livet på landet var vanskelig for mor. Det var pionerarbeid på sitt barskeste — ikke innlagt vann, ingen sanitære installasjoner og ikke elektrisitet.

Vintrene var lange og harde. Vi barna sov på loftet, hvor snøen ofte kom inn gjennom spontaket og dekket sengene. Om morgenen var det ren og skjær tortur å ta på seg iskalde bukser som til sine tider var stivfrosne. Før frokost måtte vi jobbe i fjøset. Så måtte vi gå gjennom skogen for å komme til skolen, som bare hadde ett klasserom, hvor én lærer underviste åtte klassetrinn.

Det åndelige grunnlaget

Mor hadde ekte kjærlighet til Gud, og det hadde stor innvirkning på oss barna. Hun pleide å si på polsk: «Gud har gitt oss en deilig dag.» Vi gikk ut for å se hva det var hun snakket om — bare for å oppdage at det regnet. For mor var alt som hendte, på en eller annen måte et resultat av noe Gud gjorde. Når det ble født en ny kalv, når hønene la egg, eller når snøen falt, så hadde det etter hennes mening noe med Gud å gjøre. Gud var ansvarlig for disse gode tingene på en eller annen måte.

Mor trodde på bønn. Vi måtte be ved måltidene. «Hundene logrer med halen når du gir dem mat. Er vi mindre takknemlige enn det hundene er?» sa hun. Hun ville også at vi skulle be før vi gikk og la oss. Siden ingen av oss kunne Fadervår på engelsk, fikk hun oss til å knele og gjenta ordene på polsk etter henne. — Matteus 6: 9—13.

Dette var lenge før fjernsynet kom. Når solen var gått ned, var det ikke stort annet å gjøre enn å gå og legge seg. Mor oppmuntret oss til å lese. Hun leste i Bibelen i lyset fra en parafinlampe. Og vi unge leste publikasjoner vi hadde fått gjennom de internasjonale bibelstudenter, for eksempel Guds Harpe, Skabelsen og Forligelse. På den måten begynte jeg å dyrke vennskapet med Gud.

I begynnelsen av 1930-årene fikk vi besøk av noen bibelstudenter fra Saginaw i Michigan, og de oppfordret oss til å forkynne for andre. Men siden det ikke var noen organisert bibelstudiegruppe eller menighet i nærheten, gjorde vi oss ikke så store anstrengelser for å forkynne. Vår åndelige vekst lå for det meste i dvale.

På grunn av den økonomiske depresjon i 1930-årene måtte jeg flytte hjemmefra og finne meg arbeid i Detroit. Det var tatt opp store pantelån på gården, og det var mitt ønske å befri oss for denne byrden. Men Detroit var den gang en by med matkøer. Tusener av menn stod i kø, noen ganger hele natten, og klynget seg sammen rundt bål de hadde laget på ved eller kull, i et forsøk på å holde varmen til arbeidskontorene åpnet sine dører. Jeg var heldig og fikk jobb på en bilfabrikk.

Den åndelige utvikling

Det var ikke før i slutten av 1930-årene, da jeg var i Long Beach i California, at min åndelige interesse på ny ble vakt. Jeg fikk en innbydelse til et offentlig foredrag. Den søndagen var jeg for første gang på et møte i en Rikets sal. Der traff jeg Olive og William (Bill) Perkins, varmhjertete mennesker som hadde et nært forhold til Jehova Gud.

Søster Perkins var bemerkelsesverdig dyktig til å undervise i Guds Ord. Hun brukte Bibelen like godt som en kirurg bruker kniven. Hun pleide å legge den store bibelen sin på venstre arm, slikke tommelen på høyre hånd og finne fram det ene skriftstedet etter det andre. Folk ble fascinert av hennes ferdighet og av det de lærte ut fra Bibelen. Hun hjalp mange til å forstå Guds hensikt. Å arbeide sammen med henne i tjenesten var en inspirasjon. Det oppmuntret meg til å ta opp heltidstjenesten som pioner i september 1941.

Søster Wilcox var en annen som hjalp meg. Det var en høy, verdig, hvithåret dame i 70-årene som hadde håret pent samlet i en knute. Hun toppet alltid antrekket med en flott vidbremmet hatt. I sin pene skreddersydde kjole som gikk ned til anklene, så hun spesiell ut, som en som kom rett fra 1880-årene. Sammen forkynte vi i forretningsstrøkene i Long Beach.

Søster Wilcox gjorde alltid inntrykk på direktørene når de så henne. Og med en viss spent forventning inviterte de henne inn på kontoret. Jeg hang på slep. «Hva kan jeg hjelpe Dem med?» spurte de respektfullt.

Uten å nøle svarte søster Wilcox, som snakket perfekt engelsk: «Jeg er her for å fortelle Dem om den gamle skjøgen i Åpenbaringen som rir på dyret.» (Åpenbaringen 17: 1—5) Direktørene vred seg i stolen og satte seg til rette og lurte på hva det neste ville bli. Så tegnet hun et levende bilde for dem av slutten på denne tingenes ordning. Reaksjonen var nesten alltid den at de ville ha alt hun hadde. Hver dag leverte vi flere kartonger med litteratur. Min jobb var å spille grammofonen hver gang hun bad om det, og å være så fryktløs og modig som mulig når hun snakket.

Nye oppgaver

Jeg var alltid spent når jeg fikk brev fra Selskapet Vakttårnet. Det var et slikt brev jeg fikk i 1942, som inneholdt en utnevnelse til å tjene som spesialpioner i San Pedro i California. Der åpnet Bill og Mildred Taylor sitt hjem for meg. Det krevde stor selvdisiplin å arbeide alene på feltet dag ut og dag inn. Men det gjorde at jeg kom i et nært forhold til Jehova, slik at jeg virkelig følte hans vennskap. Så sendte Selskapet Georgia og Archie Boyd sammen med deres sønn og datter, Donald og Susan, for at de skulle hjelpe til med å gjennomarbeide distriktet. Familien Boyd bodde i en husvogn som var fem og en halv meter lang, og der hadde de alt de eide.

Så fikk vi et brev til fra Selskapet! Det gikk kaldt nedover ryggen på oss etter hvert som vi leste om vår nye tildeling — Richmond i California, like nord for San Francisco. Selv om det var lite sannsynlig at den gamle bilen og husvognen ville klare turen, pakket vi sakene våre og drog av gårde. Vi så ut som sigøynere på farten, der vi reparerte motoren og lappet dekk på veien. Da vi endelig kom fram til Richmond, høljet regnet ned.

Den annen verdenskrig var nå i full gang. Kaisers skipsverft masseproduserte «Liberty-skip», som de ble kalt. Vår jobb var å forkynne for folk som hadde strømmet hit for å arbeide. Fra tidlig om morgenen til sent om kvelden snakket vi om Riket, og når vi kom hjem, var vi ofte hese fordi vi hadde snakket så mye. Vi opprettet mange bibelstudier. Disse skipsverftsarbeiderne var gavmilde og gjestfrie mennesker som dekket alle våre behov. Ja, folk i distriktet forsørget oss, slik at vi ikke behøvde å ta verdslig deltidsarbeid.

I fengsel

Unge menn ble innkalt til de væpnede styrker. Mine kjødelige brødre, som ikke var vitner, hadde meldt seg som frivillige og tjenestegjorde i fallskjermtroppene og ingeniørtroppene. Jeg søkte om å bli fritatt som en Ordets tjener som av samvittighetsgrunner var imot krig. Myndighetene nektet imidlertid å anerkjenne min status som en Ordets tjener. Jeg ble arrestert og stilt for retten, og den 17. juli 1944 ble jeg dømt til tre års hardt arbeid i McNeil Island føderale fengsel i staten Washington. I fengslet lærte jeg at Jehovas vennskap varer evig. — Salme 138: 8, The Bible in Living English.

Jeg satt først i fengsel i Los Angeles i en måned og ventet på å bli overført til McNeil Island. Førsteinntrykkene av fengselslivet er vanskelig å glemme. Jeg husker at de andre innsatte skrek slibrigheter til fangevokterne og til oss da vi ble satt inn. Og at fangevokterne sa: «Pass opp for portene!» Rumlingen fra de elektriske portene som lukket seg, minte om torden i det fjerne. Etter hvert som den ene porten etter den andre lukket seg, kom lyden stadig nærmere, helt til ens egen dør gikk igjen med et smell. Så kom følelsen av å være innesperret og en bølge av frykt. Jeg bad straks til Gud om at han måtte hjelpe meg, og nesten øyeblikkelig senket det seg en følelse av fred og ro over meg. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Den 16. august fikk jeg og en del andre fanger håndjern på og ble lenket. Under overvåking av en væpnet politistyrke ble vi kjørt gjennom rushtrafikken i Los Angeles i en buss, og så byttet vi til et fangetog som skulle til McNeil Island. Disse lenkene fylte meg med glede, for de gjorde at jeg kom i selskap med Kristi apostler, som også ble lenket fordi de ville bevare sin ulastelighet. — Apostlenes gjerninger 12: 6, 7; 21: 33; Efeserne 6: 20, EN.

Da jeg skulle innskrives ved McNeil-fengslet, var det en funksjonær bak en pult som spurte meg: «Er du et J.V.?» Spørsmålet overrasket meg, for det var første gangen jeg hørte uttrykket «J.V.» Men det gikk snart opp for meg hva det var han snakket om, så jeg sa: «Ja!»

«Gå bort dit,» sa han. Så hørte jeg at han stilte mannen rett bak meg det samme spørsmålet: «Er du et J.V.?» Mannen svarte straks: «Ja!»

«Din løgnhals!» sa funksjonæren og lo. «Du vet ikke engang hva et J.V. er.» Jeg fikk senere vite at mannen var en forherdet forbryter med en lang rekke fengselsstraffer bak seg. «J.V.» stod naturligvis for «Jehovas vitne», og det var han ikke.

Det var sent, og en fangevokter fulgte meg i mørket for å vise meg hvor køyesengen min var. Det var vanskelig å fatte at jeg var i et føderalt fengsel flere hundre kilometer hjemmefra, langt borte fra noen jeg kjente. Akkurat da så jeg at det kom noen mot meg i mørket. «Shhh!» sa han og satte seg ved siden av meg på sengen. «Jeg er en bror. Det gikk rykter om at det skulle komme et Jehovas vitne.» Han presenterte seg og oppmuntret meg. Han fortalte at de var en gruppe som fikk lov til å studere Vakttårnet i fengslet hver søndag ettermiddag. Det var i strid med reglementet å være ute av sengen etter at lyset var slokt, så han ble bare en kort stund. Men disse få øyeblikkene følte jeg at Jehovas dyrebare vennskap kom til uttrykk gjennom hans innviede tjener.

Høydepunktene under fengselsoppholdet var de periodiske besøkene til A. H. Macmillan fra Selskapets hovedsete i Brooklyn. Han var en «Barnabas», en som var flink til å oppmuntre, om det i det hele tatt var noen som var det. Når han kom, fikk vi lov til å samles i messehallen, og alle vi vitnene og mange andre fanger strømmet til for å høre ham. Han var en fantastisk taler, og fengselsbetjentene likte også å høre ham.

Vi delte cellene og sovesalene i forskjellige distrikter. I disse distriktene forkynte vi systematisk det gode budskap om Riket, slik vi hadde gjort det i bydistriktene før vi ble fengslet. Mottagelsen var blandet og vanskelig å forutsi. Men det fantes hørende ører. Bankranere og andre, deriblant noen fangevoktere, vendte om til Jehova og ble døpt. Jeg blir fremdeles glad når jeg tenker tilbake på slike opplevelser.

Skritt som formet mitt liv

I begynnelsen av 1946, da krigen var slutt, ble jeg løslatt fra fengslet. Enda et brev fra Selskapet lå og ventet på meg! Min neste tildeling som spesialpioner var Hollywood i California. Der hvor fantasien får utfolde seg. Snakk om utfordringer! Det hendte at det var så vanskelig å få disse menneskene til å studere Bibelen at det virket som om det måtte være lettere å selge kjøleskap til eskimoer. Arbeidet gikk imidlertid sakte, men sikkert framover, og etter hvert fant vi noen av Herrens «sauer».

På det internasjonale stevnet «Glade nasjoner» i Cleveland i Ohio i august 1946 kom Milton Henschel bort og snakket med meg. Han var sekretær for Nathan Knorr, som da var Selskapet Vakttårnets president. Han spurte: «Når kommer du til Betel, Dan?» Jeg fortalte at jeg var lykkelig som pioner. «Men vi trenger deg på Betel,» sa han. Etter noen ord til slapp jeg opp for unnskyldninger. Jeg trivdes godt i California og grøsset ved tanken på å bo i New York. Men jeg husker at jeg sa til meg selv: ’Dan, hvis Jehova vil ha deg i Brooklyn, så er Brooklyn stedet for deg.’ Så den 20. august 1946 begynte jeg min tjeneste ved Brooklyn Betel, Jehovas vitners hovedsete.

I mange år arbeidet jeg i bokbinderiet, hvor jeg hadde en rekke fysisk krevende jobber. Med tiden ble jeg overført til abonnementsavdelingen. Senere fikk jeg nye utfordringer. Jeg skulle for eksempel skrive manuskripter til radioprogrammer og kringkaste dem for Selskapets radiostasjon WBBR. Jeg arbeidet også i redaksjonsutvalget i 20 år og forsøkte å følge dets høye normer. I mellomtiden ble jeg medlem av Vakttårnets selskaper i New York og Pennsylvania, jeg laget båndopptak til skuespill, holdt foredrag ved områdestevner og internasjonale stevner og fikk del i så mange andre tjenesteprivilegier at jeg ikke kan nevne alle sammen.

I november 1974 fikk jeg så enda et brev. Det inneholdt en utrolig og utenkelig utnevnelse. Jeg ble innbudt til å tjene som et medlem av Jehovas vitners styrende råd. Jeg følte meg fullstendig uskikket til det og var dypt takknemlig. Det er nå gått over ti år siden denne utnevnelsen, og jeg føler fremdeles det samme.

De årene som har gått, har vært beriket av vennskap med innviede og hengivne menn som elsket Jehova høyere enn sitt eget liv — slike menn som dommer Rutherford, som jeg hadde den glede å treffe hjemme hos ham i San Diego i California. Jeg har også hatt den glede å arbeide side om side med andre slike menn, deriblant Hugo Riemer, Nathan Knorr, Klaus Jensen, John Perry, Bert Cumming og en rekke andre som var åndelige kjemper, «rettferds mektige trær». — Jesaja 61: 3.

Jeg føler det også som en stor ære å ha fått se Jehovas organisasjon vokse fra bare 50 000 forkynnere av Riket jorden over til nesten tre millioner. Det er fascinerende å ha vært vitne til økningen i utgivervirksomheten. Fra å ha bare noen få trykkerier har vi nå dusinvis av trykkerier og 95 avdelingskontorer som forkynner det gode budskap i 203 land jorden over. De tekniske forandringene og tilpasningen til datateknikken har vært intet mindre enn ærefryktinngytende. Når en har vært vitne til alt dette, kan en ikke annet enn gjenta ordene i Matteus 21: 42: «Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.»

Det har vært et interessant og berikende liv, mildest talt. Innimellom alt det andre fikk jeg anledning til å gifte meg med en nydelig pike fra Hebburn i England. Marina, min kone, er en støtte sendt fra Gud. Ordene i Ordspråkene 19: 14 er virkelig sanne: «Hus og gods er fedrearv, en forstandig kone er en gave fra [Jehova].»

Hele tiden har jeg fått kraft fra Gud og er blitt styrket av hans vennskap, som er som et lys som beskytter en. Ved å meditere over Jehovas Ord, reflektere over hva det betyr, og søke etter innsikt og forståelse har jeg kunnet fylle mitt sinn med åndelig rikdom og glede. Selv i dette øyeblikk blir jeg fylt av inderlig glede når jeg leser salmistens ord: «Salig er det folk som har [Jehova] til Gud, det folk han har valgt til sin eiendom! Vi venter med lengsel på [Jehova], han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham, for vi setter vår lit til hans hellige navn. La din miskunn [ditt vennskap, Byingtons overs.] være over oss, [Jehova]! Det er deg vi venter på.» — Salme 33: 12, 20—22.

[Bilde på side 22]

Olive Perkins var en inspirasjonskilde for meg

[Bilde på side 23]

Familien Boyd var med på å gjennomarbeide distriktet i San Pedro i California

[Bilde på side 24]

På stevnet «Glade nasjoner» i 1946 sammen med andre vitner som nettopp var blitt løslatt fra fengslet på McNeil Island

[Bilde på side 25]

Kringkasting over WBBR en søndag formiddag