En jesuitt finner sannheten

Fortalt av Julio Iniesta García

HVA tenker du på når du hører ordet «jesuitt»? De fleste reagerer med en gang de hører det; noen blir fylt av dyp respekt, mens andre føler seg frastøtt. De fleste katolikker forbinder ordet med en orden veldisiplinerte prester og misjonærer. For mange andre har det den betydningen som noen oppslagsverk oppgir: «En som har det med å lage intriger eller komme med tvetydigheter [driver dobbeltspill i den hensikt å bedra].»

Fram til november 1977 var jeg ordinert prest i Jesu selskap, vanligvis kjent som jesuittordenen. Så sluttet jeg. Du har kanskje lyst til å vite hvorfor jeg ble jesuitt, og hva det var som fikk meg til å gi avkall på mitt presteembete etter 25 år.

Oppvokst i det katolske Spania

Jeg ble født våren 1918 og var det tredje barnet i en familie som skulle komme til å bestå av ti barn. Far eide en kafe som het Nigeria, og som lå i Murcia, i den sørøstlige delen av Spania. Som de fleste andre spanjere på den tiden fikk jeg en vanlig katolsk utdannelse, noe som innebar at jeg blant annet måtte overvære messen om søndagen og avlegge skriftemål om fredagen.

Som ungdom var jeg nokså ustabil i åndelig henseende, men jeg hadde et sterkt ønske om å tjene Gud og min neste. Derfor bestemte jeg meg for å bli medlem av en bestemt katolsk menighet i Murcia. Den bestod av en gruppe ungdommer, hovedsakelig elever i den videregående skolen og studenter, og stod under ledelse av jesuittene. Med tiden ble jeg valgt til talsmann for gruppene med misjonærer og begynte å få et sterkt ønske om å tjene som katolsk misjonær. Like etterpå gjorde det jeg opplevde under den spanske borgerkrigen, meg bitter, og jeg ble enda mer overbevist om at jeg måtte tjene Gud og min neste.

Samvittighetsfange

Den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936. I en alder av 18 år ble jeg innkalt til å forsvare et regime som for meg var ateistisk. Siden jeg anså det som umenneskelig å bruke våpen mot mine katolske brødre, nektet jeg å utføre militærtjeneste. Derfor ble jeg arrestert og senere dømt til 20 års hardt arbeid. Da jeg var 18 år, stod jeg altså overfor en fengselsstraff som virket som en evighet. Etter noen måneder ble jeg overført til en tvangsarbeidsleir i San Pablo de los Montes i provinsen Toledo, som ligger omtrent midt i Spania.

Etter at jeg hadde vært 18 måneder i denne leiren, hvor jeg levde på sultegrensen og stadig var i dødsfare, vant Francos hær seier, og vi ble løslatt. Svært lettet drog jeg hjem til Murcia.

Jeg hadde lidd mye og hadde også sett andre lide, men jeg hadde ikke mistet troen på Gud. Fordi det var så mye ondt i verden, fikk jeg et enda større ønske om å bli misjonær. Ettersom jeg hadde vært i forbindelse med jesuittene, satte jeg meg som mål å vise meg verdig til å bli godtatt i dette selskapet. Det var ikke lett å bli det. Jesuittenes disiplin krever at en avlegger løfter om lydighet, fattigdom og kyskhet. Jeg fant meg i å leve i sølibat, selv om jeg naturlig nok hadde de samme ønsker som andre unge menn. Men framfor alt ønsket jeg å tjene Gud og å være misjonær.

Hard utdannelse for å bli jesuitt

I 1947 satte de jesuittiske paterne meg på forskjellige prøver for å se hvor lydig og ydmyk jeg var, og om jeg var kvalifisert til å bli novise. Til min store glede ble jeg godkjent og begynte å leve et slikt disiplinert liv som det kreves av en i Jesu selskap. Så da jeg var i slutten av 20-årene, var jeg endelig på vei til å bli misjonær. Fremdeles hadde jeg 12 år med grundige studier og vanskelige prøver på min karakterstyrke foran meg.

I løpet av de to første årene som novise måtte jeg for eksempel utføre simpelt arbeid i 30 dager, slik som det å skure gulv og vaske klosetter. Jeg kan huske den gangen da jeg endelig var ferdig med å skure et gulv og en «bror» kom for å inspisere arbeidet. For å sette min ydmykhet og lydighet på prøve veltet han med vilje bøtten med skittent vann, slik at jeg måtte gjøre alt sammen om igjen.

Jeg brukte også 30 dager på å besøke landsbyer sammen med en annen novise, og vi levde av de almissene vi fikk. Siden arbeidet jeg 30 dager på et sykehus, blant folk med infeksjonssykdommer.

I 1949 begynte jeg å studere på presteskoler i San Cugat del Valles i Barcelona og i Buenos Aires i Argentina. Der var det blant annet kurser i filosofi, psykologi, teologi, moral og presteskapets oppgaver. I løpet av den tiden fikk jeg min første oppgave som misjonær. Jeg skulle være lærer ved San Calixtus-skolen i La Paz i Bolivia.

Da jeg var 39 år, kom endelig den dagen jeg hadde ventet på så lenge. Den 29. juli 1957 ble jeg viet til jesuittprest. I biskopens nærvær la jeg meg ned på gulvet i det teologiske fakultets kirke i San Cugat del Valles, som et tegn på underkastelse og lydighet.

Jeg drog tilbake til Bolivia, hvor jeg valgte å arbeide blant de fattige og fikk i oppdrag å tjene som sogneprest i Uncia, et gruvedistrikt høyt oppe i Andesfjellene. Senere tjente jeg i Cochabamba som sogneprest i Santa Vera-Cruz. Som prest ble jeg trukket inn i undervisningsarbeid, og jeg fikk være med på å grunnlegge sju ungdomsskoler for de fattige. I 1972 fikk jeg et nytt oppdrag, denne gangen i byen Sucre i sognet San Miguel.

Jeg begynner å tvile

Det var mens jeg arbeidet i de fattige sognene i Bolivia, at jeg begynte å tvile. I begynnelsen gjaldt det ikke kirken, men dens representanter. Hver måned måtte jeg for eksempel levere biskopen en viss prosent av den kollekten og de pengene som kom inn under spesielle messer og ved brylluper, begravelser og lignende. Siden folk i mitt sogn var fattige, var aldri biskopens andel noe særlig å skryte av. Jeg var dypt såret når han åpnet konvolutten og gjerne spurte foraktelig: «Er dette det ynkelige bidrag du gir meg?» ’Enkens to småmynter’ betydde tydeligvis ikke noe særlig for ham. — Lukas 21: 1—4.

Jeg hadde ikke lyst til å ta betaling av sognebarna for de kirkelige handlingene, og det førte til strid. Jeg var godt klar over det jeg hadde lest i evangeliet: «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.» (Matteus 10: 8) Men jeg fikk vite at jeg ikke hadde lov til å gjøre noe så drastisk «for ikke å skade interessene til de andre prestene» i andre sogn.

Noe annet som bekymret meg, var at hierarkiet godtok hedenske tanker og skikker og innlemmet dem i dyrkelsen av Cristo de la Vera-Cruz, et krusifiks i min sognekirke. I mange tilfelle viste det seg rett og slett å være demonisk fanatisme. Folk ble dessuten ofte sterkt beruset under disse religiøse høytidene, men ingen prester reiste innvendinger mot slike hedenske drikkelag.

Etter fem år i Sucre bad jeg om å få besøke min syke far i Spania. Du kan sikkert forestille deg hvor overrasket jeg ble da jeg kom til Barcelona og fikk vite at søstrene mine, Lola (Dolores) og Angelita (Angeles), studerte Bibelen sammen med noen kristne som kalte seg Jehovas vitner. Spesielt det at Lola hadde forandret seg så mye, gjorde inntrykk på meg, for hun hadde aldri brydd seg særlig om åndelige ting, og nå holdt hun på med å studere Bibelen! Siden jeg ikke hadde vært borti vitnene i Bolivia, bestemte jeg meg for å undersøke det de lærte. Søstrene mine gav meg den lille boken «Forviss dere om alle ting», som jeg leste med en gang. Jeg ble gledelig overrasket da jeg så at vitnene fullt ut baserer sin tro på Bibelen. Like fra ungdommen av hadde jeg respektert Bibelen, og jeg brukte den i stedet for kirkefedrenes verker eller «helgenenes» liv som grunnlag for min daglige meditasjon.

Min katolske lære utfordres

Nå ville jeg se vitnene i virksomhet, for å finne ut om de praktiserte det de forkynte. Søstrene mine inviterte meg til Rikets sal, hvor vitnene hadde møtene sine. Jeg gikk på det første møtet, full av nysgjerrighet og ikke så rent lite skeptisk. Men reaksjonen var svært positiv. De ydmyke mennene, kvinnene og barna som framfor alt søkte å gjøre Guds vilje, gjorde inntrykk på meg. Det jeg ikke hadde greid å få til i Bolivia, så jeg nå rett for øynene på meg — en gruppe ekte kristne. Dette måtte da være den hellige ånds verk!

Jeg var enig i mye av det jeg hadde lest i boken deres, men det var flere læresetninger jeg ikke kunne godta. Jeg ble presentert for en av de eldste i menigheten, Enrique Lleida, en mann i begynnelsen av 50-årene som da arbeidet på en kjemisk fabrikk. Jeg kan huske at vi hadde en lang samtale i bilen hans, og jeg kom da med de viktigste innvendingene jeg hadde mot vitnenes lære. I motsetning til Jehovas vitner var jeg overbevist om at Kristi legeme var til stede i nattverdens hostie (brød), og jeg trodde også at min sjel skulle være sammen med Kristus, og også at han var Gud. Jeg ble ikke kvitt min tvil bare på grunn av en samtale. Men på denne tiden døde far, og jeg drog tilbake til Bolivia.

Jeg får besøk av Jehovas vitner i Bolivia

Fordi jeg bad om det, fikk jeg nok en gang et nytt oppdrag og ble sendt tilbake til Santa Vera-Cruz-sognet i Cochabamba. Der bestemte jeg meg igjen for å lete etter sannheten og for å ’prøve alt’ for ikke å ta et galt skritt. (1. Tessaloniker 5: 21) To bolivianske vitner kom for å besøke meg. Det var Ginés Navarro, en spanjer fra Catalonia, og Ariel Araoz, en innfødt bolivianer. Deres ydmykhet og overbevisning gjorde inntrykk på meg. De prøvde ikke å få meg med på noen heftig diskusjon, noe jeg var glad for. Vi utvekslet isteden meninger.

Til tross for at jeg som sogneprest var sterkt opptatt med menighetsarbeid, ble det avtalt at jeg skulle begynne et systematisk studium av Bibelen ved hjelp av boken «Forviss dere om alle ting». Etter messen om kvelden gikk jeg ofte til Rikets sal, hvor jeg fant glede i å høre Guds Ord og i å studere Vakttårnet.

Katolske dogmer kontra Bibelens lære

En av de læresetningene som det kanskje var lettest for meg å gå ifra, var den om en udødelig sjel, og alt det som følger med den (pine i helvete, skjærsild, limbus og så videre). Et svært enkelt skriftsted gjorde det klart for meg. Det var 1. Mosebok 2: 7, som ifølge den katolske oversettelsen Douay lyder slik: «Og Herren Gud dannet mennesket av jordens slam og åndet livets ånde inn i hans ansikt; og mennesket ble en levende sjel.» Beretningen sier ikke at mennesket fikk en levende sjel, som ville leve etter at det døde, men at det ble en sjel. Så jeg fant ut at jeg er en sjel. Dette stemte med det den spanske oversettelsen av José María Bóver, en av lærerne mine ved presteskolen i San Cugat, sier i 1. Korinter 15: 45: «Derfor står det også skrevet: ’Det første menneske, Adam, ble en levende sjel.’» At sjelen kan dø, ble videre bekreftet da jeg slo opp i 4. Mosebok 23: 10 i den spanske Bóver-Cantera-bibelen, for der står det: «Måtte min sjel dø de rettferdiges død!»

Jeg fikk det største støtet da jeg innså at Kristus ikke er og ikke kan være Gud, slik som treenighetslæren sier. Det jeg hadde holdt meg til, var Johannes 1: 1, helt til jeg undersøkte den greske teksten grundig og forstod at Kristus kunne være guddommelig, det vil si av guddommelig opprinnelse, uten å måtte være Gud den Allmektige. Dette og andre skriftsteder hjalp meg til bedre å forstå Jesu rolle, at han står under sin Far og alltid gjør alt til sin Fars pris. — 1. Korinter 15: 28; Johannes 14: 28; Matteus 24: 36.

Dette klare lyset fra Bibelen og grundigere undersøkelser gjorde at jeg fant veien ut av det teologiske mørke som hadde forblindet meg i så mange år. Jeg innså at alle mine videregående studier i teologi og filosofi ikke hadde ført til de fruktene som skulle kjennetegne de sanne kristne. Jeg kunne ikke se disse fruktene i den katolske kirke. — Matteus 7: 16, 17; Galaterne 5: 22, 23.

En overraskelse for provinsialen

Jeg ble overbevist om at den katolske kirke i århundrenes løp hadde avveket fra den bibelske sannhet, at den hadde holdt seg til menneskelagde tradisjoner og filosofi, og at det ikke bare var enkeltindivider som tok feil. Jeg innså derfor at jeg ikke lenger var katolikk i hjertet.

Jeg bestemte meg for at jeg personlig skulle si ifra til Jesu selskaps provinsial om at jeg ville si opp stillingen min og be om dispensasjon fra de løftene jeg hadde avlagt. For en overraskelse han fikk da han hørte hva jeg bad om! Han spurte meg om grunnen var at jeg ville gifte meg. Jeg sa at det ikke var det, for noe slikt var ikke i mine tanker på den tiden. (Men da jeg var blitt et døpt vitne, endret den situasjonen seg, og i oktober 1978 giftet jeg meg med en hengiven kristen enke.) Han sa blant annet: «Julio, jeg har alltid ansett deg for å være et likevektig menneske. Men nå virker det som om du burde gå til en psykiater.»

Vi hadde en lang drøftelse, og jeg la fram de argumentene jeg hadde for at kirken kom til kort. Han svarte: «Jeg innrømmer at mye av det du sier, er riktig, men tror du ikke at det nettopp derfor er din plikt å bli værende i kirken, slik at du sammen med andre kan prøve å rette på kirkens feil?»

Jeg svarte: «Hvis alle disse feilene er basert på læresetninger som betegnes som ufeilbarlige, er det umulig å rette på disse feilene, for det første som måtte fjernes, måtte jo være ufeilbarligheten.» Jeg sa videre: «Jeg har tenkt mye på dette, og jeg har prøvd å leve etter evangeliet. Jeg har erfart at det har vært umulig, for kirken har bedt meg gjøre ting som er i strid med det. Så siden jeg ikke kan forandre kirken, ville det ikke da være bedre å skifte kirke? Hvis jeg ikke kan forandre den, da er det bedre å forlate den og søke den sanne kirke.»

Senere snakket jeg igjen med provinsialen om at jeg hadde tenkt å trekke meg tilbake. Han bad meg tenke over det nok en gang. Det var nå umulig å utsette saken enda lenger, og jeg stilte ham et ultimatum: La meg dra tilbake til Spania for grundig å studere det spørsmålet som angår mitt evige liv, ellers vil jeg gi avkall på mitt sogn og være sammen med Jehovas vitner i Bolivia for å studere det der.

Dette siste forslaget var helt utenkelig for ham, siden det ville vekke slik oppsikt i religiøse kretser i Bolivia. Til slutt fikk jeg tillatelse til å dra tilbake til Spania for å bo hos min søster Lola.

Endelig fri!

Jeg kom til Spania i desember 1976, og fra da av sluttet jeg å følge alle katolske skikker og begynte et nytt liv sammen med Jehovas kristne vitner. Denne drastiske forandringen førte til problemer. Hvem i Spania ville ansette en 58 år gammel mann som tidligere hadde vært jesuittprest? Til slutt fikk jeg arbeid som privatlærer, og ved siden av driver jeg en liten forretning. Jeg har det jeg trenger for hver dag, og jeg har aldri bedt om noe mer.

I 1977 kom provinsialen fra Boliviamisjonen til Spania på sin vei til Roma. Han ville vite hva min endelige avgjørelse var. Da jeg fortalte ham at jeg holdt fast ved det jeg hadde bestemt meg for, bad han meg om å skrive til Jesu selskaps generalkongregasjon og general i Roma for å fortelle hvorfor jeg hadde tatt denne avgjørelsen.

Da han kom tilbake fra Italia, sa han til meg: «Dette er ifølge det de har fortalt meg i Roma, første gang i historien at en jesuitt har bedt om å få forlate Selskapet fordi han har lært sannheten å kjenne. Som om jesuittene ikke skulle vite hva som er sannheten, de som har studert så mye!»

Menneskelagd troslære er «skrap»

Når jeg nå ser tilbake på alle de årene da jeg studerte ved presteskolene, forstår jeg at all den teologi og filosofi jeg lærte, i virkeligheten er en haug med skrap sammenlignet med Guds Ords sannhet. Den sanne visdom, som kommer fra Jehova gjennom Kristus, og som blir overført til de ydmyke av hjertet, ble holdt skjult for meg. Apostelen Paulus sier jo: «Har ikke Gud vist at verdens visdom er uforstand?» (1. Korinter 1: 20) I likhet med Paulus kan jeg nå si: «Jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus.» — Filipperne 3: 8.

Til slutt kom oppsigelsespapirene mine, datert 11. november 1977. Jeg takket Jehova og undertegnet dem.

Den 27. november samme år ble jeg døpt ved å bli fullstendig dukket ned i vann på et av Jehovas vitners kretsstevner. Dermed bekjentgjorde jeg offentlig at jeg hadde innviet meg til Jehova, i samsvar med Jesu eksempel og det oppdrag han gav sine etterfølgere. (Matteus 28: 19, 20) Den dagen jeg ble viet til jesuittprest over 20 år tidligere, kunne ikke måle seg med denne dagen når det gjaldt glede og tilfredshet. Nå var jeg blitt et kristent vitne for den suverene Herre, Jehova.

Etter dåpen er jeg blitt rikt velsignet. Jeg tar regelmessig del i det kristne forkynnelsesarbeidet, og jeg har det privilegium å lede flere hjemmebibelstudier med interesserte mennesker. Jeg er lykkeligere enn noen gang før, siden jeg nå følger Kristi eksempel slik det kommer fram i Guds Ord. Jeg har funnet den sanne Gud, Jehova, og de menneskene som gjenspeiler Guds kjærlighet. Min langvarige søken etter sannheten er avsluttet. Er din?

[Uthevet tekst på side 11]

’Du har kanskje lyst til å vite hva det var som fikk meg til å gi avkall på mitt presteembete etter 25 år som misjonær’

[Uthevet tekst på side 12]

«Jeg ble gledelig overrasket da jeg så at vitnene fullt ut baserer sin tro på Bibelen»

[Uthevet tekst på side 13]

«Siden jeg ikke kan forandre kirken, ville det ikke da være bedre å skifte kirke?»

[Bilde på side 14]

Iniesta, som før var jesuitt, kommer opp av vannet etter at han er blitt døpt