Legen Lukas gjør den beste gjerning

HVA synes du om leger? Opp gjennom historien har folk verdsatt leger. Primitive samfunn i gammel tid satte sine medisinmenn like høyt som vår tids samfunn setter sine leger. Hvorfor?

Selv om kroppens evne til å helbrede seg selv gjør det mulig å få bukt med om lag tre fjerdedeler av våre sykdommer uten medisinsk hjelp, er det slik at samvittighetsfulle leger ofte skaper trygghet og tillit, noe som i høy grad kan bidra til at en pasient kommer seg. Legene har også vært i stand til å hjelpe oss ved sin kunnskap om virkningsfulle legemidler og helbredelsesmetoder. Mange mennesker beundrer derfor legene som personer som gjør en usedvanlig god gjerning.

Bibelen forteller oss imidlertid om en oppriktig lege som skiftet yrke for å kunne gjøre en enda bedre gjerning. Han er et eksempel for oss med hensyn til hvordan vi kan gjøre godt med vårt liv.

Denne mannen, Lukas, levde i det første århundre av vår tidsregning. Den kristne apostelen Paulus kalte ham den «kjære Lukas, legen», og som vi skal se, bærer Lukas’ skrifter vitnesbyrd om at han var lege. (Kolosserne 4: 14) Det er imidlertid verdt å merke seg at Lukas’ ry ikke skyldtes den behandling han gav syke eller skadde mennesker. Det skyldtes snarere det han gjorde etter at han ble en kristen.

Selv om Lukas sannsynligvis kunne ha blitt boende i en by og tjent godt til livets opphold som lege, valgte han en strabasiøs tilværelse ved å ledsage Paulus på hans misjonsreiser. Og senere var han ivrig opptatt med granskingsarbeid og med å skrive ned evangelieberetningen om Jesu liv og tjeneste. «Evangelium» betyr «godt budskap». Ved de anstrengelser Lukas gjorde seg for å utbre det kristne gode budskap og i forbindelse med nedskrivingen av sitt evangelium og Apostlenes gjerninger, viste han at det gode et menneske kan gjøre hva kristne gjerninger angår, til og med kan overgå det som en dyktig lege kan gjøre ved midlertidig å lindre sykdom og lidelser. Vi vil bedre kunne verdsette Lukas’ gode gjerning ved å merke oss noen ting angående mannen og hans evangelieberetning.

Mannen bak boken

Noen har hevdet at Lukas var en hedning, på grunn av hans greske navn, hans skrivemåte og det at Paulus i Kolosserne 4: 10—14 taler om de «jødekristne» eller «de omskårne» (EN) og senere nevner Lukas. Dette er imidlertid bare en fortolkning, og den er i strid med det som fremgår av Romerne 3: 1, 2. Vi blir der fortalt at Gud betrodde ’jødene’ sitt ord. Lukas kan derfor ha vært en gresktalende jøde som hadde et gresk navn.

Lukas’ skrifter bekrefter at han hadde en god utdannelse. Han skrev på et rent og flytende gresk. Setningene hans er mer sammensatt enn dem vi finner i de andre evangeliene, og han har et større ordforråd.

Innledningen til evangeliet gjenspeiler også at Lukas var en lærd og skolert mann. Det begynner slik: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner . . . Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned . . . i sammenheng . . . for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i.» (Lukas 1: 1—4) Dette ligner de innledninger som en finner i klassisk gresk litteratur.

Lukas forsikrer her sine lesere om at det han skriver, ikke er basert på folkesnakk eller ene og alene på muntlig overlevering. Hvorfor gjør han det? Ettersom Lukas tydeligvis ikke ble en disippel mens Jesus var på jorden, måtte han da han arbeidet med sitt evangelium, foreta en grundig undersøkelse blant «øyenvitner». Han undersøkte også de opptegnelser som forelå på hans tid, og ’gikk nøye gjennom alt fra begynnelsen av’. Dette skulle få oss til å feste lit til Lukas’ skrifter.

Men hvordan skaffet Lukas seg sine detaljerte opplysninger? På et visst punkt i sin beretning om Paulus’ reiser går Apostlenes gjerninger over fra tredje person («han», «de») til første person («vi», «oss»). En forstår dette slik at Lukas begynte å reise sammen med Paulus på hans annen misjonsreise. (Apostlenes gjerninger 16: 10) Ettersom Lukas drog sammen med Paulus til Jerusalem ved slutten av den tredje reisen, kunne han der uten tvil intervjue menn og kvinner som hadde vært øyenvitner til det Jesus gjorde under sin tjeneste. (Apostlenes gjerninger 21: 1, 7, 15—18) Der kunne Lukas også ha undersøkt dokumenter, for eksempel slike som ble benyttet til å utarbeide det slektsregister som er gjengitt i Lukas 3: 23—38.

Apostelen Paulus satt i fengsel i Cæsarea fra om lag 56 til 58 e. Kr. Ettersom Lukas skrev sitt evangelium før Apostlenes gjerninger (som ble fullført om lag 61 e. Kr.), ser det ut til at han brukte tiden godt og skrev sitt evangelium mens Paulus var i fengsel.

Hva bør vi se etter?

Du vil finne det meget verdifullt å lese Lukas’ evangelium, som er nøyaktig skrevet, gripende og opplysende. Når du gjør det, kan du med fordel se etter visse interessante karakteristiske kjennetegn eller spesielle særtrekk. Vi kan nevne fire av dem.

Det første er Lukas’ bruk av medisinske uttrykk og beskrivelser. Kvinner og bønn blir også viet spesiell oppmerksomhet i Lukas’ evangelium, så vær oppmerksom på det. Det fjerde punktet er det at Lukas skrev for alle mennesker. La oss for å øke din interesse for boken trekke fram noen eksempler på disse fire særtrekkene.

Fra en leges synspunkt

Alle evangeliene forteller om Jesu mirakler, men når du leser Lukas’ evangelium, så legg merke til hvor ofte han forteller om Jesu helbredelser. Og vær oppmerksom på det språk som blir brukt, og de detaljer som blir gitt.

Lukas kommer i egenskap av lege for eksempel ofte med noen bemerkninger som Matteus og Markus utelater. Mens de to sistnevnte forteller oss at Peter kuttet av Malkus’ øre, så angir Lukas nærmere at det var det høyre øret, og at Jesus helbredet den amputerte legemsdelen. Lyder ikke dette som en lege ville si det? (Matteus 26: 51; Markus 14: 47; Lukas 22: 50, 51) Lukas beretter likeledes at Peters svigermor lå «syk med høy feber», og at Jesus helbredet både en mann som var «full av spedalskhet», og en mann med en «høyre hånd som var helt vissen». — Lukas 4: 38, 39; 5: 12—14; 6: 6—10.

Det er mange andre beviser for Lukas’ medisinske synspunkt. Da Lukas fortalte at Jesus «helbredet . . . mange for sykdommer og plager og onde ånder», skjelnet han mellom de helbredelser som utelukkende var av fysisk beskaffenhet, og dem som knyttet seg til demonene. (Lukas 7: 21) Det er bare Lukas som forteller oss at Jesus «kom i dødsangst» da han bad like før han ble arrestert, og at «svetten falt som bloddråper til jorden». (Lukas 22: 44) Legens måte å se det på gjorde seg til og med gjeldende i hans gjengivelse av Jesu lignelser. Det er bare Lukas som forteller oss lignelsen om «Den barmhjertige samaritan». Husker du hvordan samaritanen behandlet sårene til den mannen som han fant ved veien? Det som Lukas beskriver, er i samsvar med den medisinske praksis på den tiden. (Lukas 10: 29—37) Lukas er den eneste som beretter om «Den rike mann og Lasarus». Og husker du hvor nøyaktig Lukas gjengir Lasarus’ helseproblem? Les om det i Lukas 16: 20. Legg merke til at ifølge vers 24 ropte den rike mannen: «Jeg pines.» Lukas benyttet et gresk ord for pine eller sorg som ingen annen bibelskribent gjorde bruk av, men som ofte ble brukt av slike greske leger som Hippokrates, Aretaeus og Galenos.

Opptatt av kvinner og bønn

Når du leser Lukas’ evangelium, så se etter bevisene for hans medfølende interesse for kvinner, som kanskje gjenspeiler den tilbøyelighet til å vise medynk som fikk ham til å bli lege. Kapittel 1 inneholder for eksempel de eneste opplysninger i evangeliene om Elisabet, døperen Johannes’ mor, og forteller til og med at hun følte at barnet rørte seg i hennes liv. Det samme kapitlet gir oss på en gripende måte innblikk i hvordan Maria reagerte på det at hun skulle bli mor til Messias.

Senere i Lukas’ evangelium får du høre om profetinnen Anna, om enken i Nain, om kvinnen som hadde vært en synder, men som vasket Jesu føtter med sine tårer, om kvinnene som hjalp Jesus med det de eide, om hvordan Jesus helbredet den kvinnen som i lang tid hadde hatt blødninger, om uoverensstemmelsen mellom Marta og Maria angående de huslige gjøremål, om «Abrahams datter» som hadde vært krøpling i 18 år, og om lignelsene om kvinnen som mistet en mynt, og om enken og dommeren. — Lukas 2: 36—38; 7: 11—15, 36—50; 8: 1—3, 43—48; 10: 38—41; 13: 11—16; 15: 8—10; 18: 2—8.

Tror du at denne fortegnelsen omfatter alle de spesielle henvisningene til kvinner som vi finner i Lukas’ evangelium? Hvis du er kvinne, er interessert i kvinner eller ønsker å se den medfølelse og interesse som legen Lukas viser overfor kvinner, så les hele hans beretning og se hva du ytterligere kan finne. Når du gjør det, så merk deg også hvor ofte Lukas taler om bønn.

Du vil finne at det bare er Lukas som nevner en rekke av Jesu bønner. Det er for eksempel bare Lukas som forteller oss at Jesus bad da himmelen åpnet seg og den hellige ånd kom ned over ham, og at Kristus senere tilbrakte en hel natt i bønn. (Lukas 3: 21; 6: 12) Hvis du ønsker noen flere eksempler, så slå opp i Lukas 5: 16; 9: 18, 28; 11: 1; 23: 46. Lukas gjør oss også kjent med en rekke av Jesu lignelser angående bønn, for eksempel lignelsene om vennen som kom på besøk midt på natten, om den urettferdige dommer og om fariseeren og tolleren. — Lukas 11: 5—13; 8: 1—8, 10—14.

Et «godt budskap» for alle mennesker

Det later til at Matteus skrev sitt evangelium særlig for jødene, og at Markus skrev sitt evangelium for romerne, men Lukas skrev det ’gode budskap’ for alle mennesker. Noe som viser det, er at Lukas fører Jesu slektslinje tilbake til Adam, hele menneskehetens forfader. (Lukas 3: 23, 38; jevnfør Matteus 1: 1, 16.) I sitt evangelium, som har en slik universell appell, hjelper Lukas oss til å se at Kristi budskap og gjerninger ville kunne være til gagn for alle uansett hvilken bakgrunn de har, det være seg en spedalsk samaritan, en rik toller eller endog en dødsdømt tyv som hang på en pæl og skulle til å dø. (Lukas 17: 11—19; 19: 2—10; 23: 39—43) Du vil også merke deg hvordan Lukas henvender seg til alle som er kommet bort fra Gud, ved at han gjengir Jesu lignelser om den bortkomne sauen, den tapte mynten, den bortkomne sønnen og om fariseeren og tolleren. (Lukas 15: 4—32; 18: 9—14) Når du leser Lukas’ evangelium, kan du også være oppmerksom på andre eksempler på hvordan Lukas gir håp til alle.

Det er selvfølgelig mange andre særtrekk du kunne merke deg i Lukas’ evangelium. Men framfor alt bør du få et inntrykk av et evangelium som er skrevet av en nøyaktig skribent med en god utdannelse, og som likevel inneholder en inderlig og gripende beretning om Jesu liv. Det er et evangelium som fremhever at det ’gode budskap’ nå er tilgjengelig for alle.

Et slikt «godt budskap» bør særlig bli verdsatt i vår tid. Legen Lukas er den eneste av evangelieskribentene som gjengir Jesu profeti om at den tid skulle komme da menneskene på grunn av vanskelighetene på jorden i løpet av avslutningen på tingenes ordning skulle «forgå av redsel og gru». Hvordan må det ikke også ha gledet Lukas å gjengi Jesu oppmuntrende ord i Lukas 21: 25—28 !