Kirkesamfunnene engasjerer seg
«Det er på høy tid at de troende begynner å bli med i styre og stell.» Dette sa en prest i California. Er du enig med ham? Mener du også at religiøse mennesker bør engasjere seg i politikk? Mange mener at det må være løsningen, når de med forferdelse betrakter de synkende moralnormene, den økende kriminaliteten, den økonomiske nedgangen, den internasjonale spenningen, fattigdommen og sulten og den tiltagende vantroen i verden.
Mange av disse problemene er sant nok de styrendes ansvar. Men de som styrer, er ofte selv helt hjelpeløse. Mange regjeringer blir dessuten rystet av skandaler. Meldinger om korrupsjon og bedrageri har svekket folks tillit til styremaktene i den grad at mange vil si seg enige i det en middelaldrende mor sa: «Jeg begynner å tro at hele det politiske system er blitt korrupt og umoralsk.»
Mange oppriktige mennesker er følgelig av den oppfatning at religionssamfunnene bør engasjere seg mer. De mener at religionssamfunnene representerer Gud, og de mener — med rette — at det må mer enn menneskelig viten til for å løse problemene. De ber Gud om hjelp, men de er ikke sikre på hvordan Gud vil hjelpe dem. De føler kanskje at det er opp til dem å gjøre noe. De liker derfor å se at religiøse mennesker engasjerer seg i politikken for å få et visst mål av «gudfryktighet» inn i styre og stell. Prester og andre religiøse spiller en stadig mer aktiv rolle innen politikken.
Er dette den beste fremgangsmåte religionssamfunnene kan følge i vår problemfylte verden? La oss se litt på hva noen av disse religionsutøverne egentlig gjør, og hva de håper å kunne utrette.
Religion i politikken
I De forente stater er det noen religionssamfunn som driver korridorpolitikk i selve hovedstaden for å prøve å påvirke myndighetene. Hva er det de håper å oppnå? En katolsk prest sa: «Vi tror at vi i det lange løp kan øve en god innflytelse på de moralske holdninger som anslår den politiske tone for nasjonen.» En protestantisk prest sa: «Vi bør kunne si til myndighetene: ’Dere har gjort noe galt; dere har valgt den gale vei.’»
Denne korridorpolitikken er blitt drevet på en nokså diskret måte i lang tid. Et nyere fenomen er at protestantiske fundamentalister i USA har organisert spesielle interessegrupper — og disse gruppene går ikke så stille i dørene. En av dem kaller seg Den moralske majoritet (The Moral Majority), og den har sammen med andre engasjert seg sterkt i stridsspørsmål som dreier seg om støtte til Israel, de homoseksuelles rettigheter, Panamakanal-traktaten, forsvarspakten med Taiwan og abort. Politikerne har erfart at det ikke lønner seg å undervurdere deres innflytelse. Senatorer som har støttet programmer som er upopulære hos disse gruppene, er ikke blitt gjenvalgt. Kirkenes verdensråd, som har sitt sete i Europa, er blitt engasjert i politikk på en annen måte. Siden 1970 har dette organet gitt over 15 millioner kroner til forskjellige politiske opprørsbevegelser.
Mange steder stiller ordinerte prester til valg. Men noen prester har drevet sitt politiske engasjement til ytterste konsekvens. I en avisoverskrift kunne en nylig lese: «Prester i Filippinene forlater sine menigheter og slutter seg til opprørsgrupper.» Artikkelen fortalte om fire katolske prester som sluttet seg til en kommunistisk geriljabevegelse. Det er et utbredt fenomen at prester engasjerer seg i radikale bevegelser, men de har måttet betale en høy pris for det. I Latin-Amerika har denne virksomheten ført til at anslagsvis 850 prester, nonner og lekfolk er blitt drept, bortført eller landsforvist i løpet av det siste tiåret.
Hva tenker du når du ser at religiøse ledere deltar aktivt i politikk? Bifaller du det? Eller stiller du deg tvilende til det? Du har kanskje ikke noe å innvende mot at religionssamfunnene på en diskret måte tar til orde i politiske stridsspørsmål, men synes det blir noe annet når prester slutter seg til opprørsbevegelser.
Hvis vi bifaller en viss religiøs innblanding i politikken, er det imidlertid vanskelig å si hvor grensen skal gå. Hvis det er akseptabelt at noen ordinerte prester driver korridorpolitikk i et lands hovedstad for å fremme programmer de synes er bra, hvorfor skulle det da være galt at protestantiske fundamentalister organiserer landsomfattende pressgrupper for å fremme programmer som er viktige for dem? Og hvis Den moralske majoritet kan tale til støtte for forsvar av Israel, hvorfor skal ikke da Kirkenes verdensråd kunne gi økonomisk støtte til militære formål som de synes om? Og hvis det ikke er galt, hvorfor skulle det da være noe å innvende mot at katolske prester kjemper og dør for saker de støtter i Sør-Amerika og Asia, i stedet for å betale penger for at andre skal risikere livet?
Men synes du ikke likevel at det er noe galt ved denne tankerekken? Er dette virkelig den beste måten religionssamfunnene kan hjelpe menneskeheten på nå i denne vanskelige tiden?
Det er ikke noe nytt at religionen prøver å øve innflytelse på politikken. I rammen nedenfor finner du noen kjente eksempler på sammenblanding av religion og politikk.
[Ramme på side 4]
◻ I 1095 kom pave Urban II med en appell til vestlige hærer om at de måtte «komme sine brødre i det kristne Østen til unnsetning» i kampen mot tyrkerne. Resultatet ble det første korstoget og korstogsbevegelsen, som i to århundrer førte til store blodsutgytelser.
◻ I det 12. århundre gav pave Hadrian IV sitt offisielle samtykke til at den engelske kongen, Henrik 11, fikk Irland, og dermed godkjente han (i de troendes øyne) engelskmennenes erobring av landet.
◻ I 1524 gjorde tyske bønder opprør — tildels som en reaksjon på Martin Luthers lære. Selv om Luther opprinnelig hadde stilt seg positiv til bøndenes bevegelse, oppfordret han i 1525 de tyske fyrstene til å knuse de «griske, morderiske hordene av bønder». Fyrstene fulgte rådet med stor grusomhet.
◻ I 1618 prøvde kongen av Böhmen å tvangsomvende befolkningen, som stort sett var protestanter, til katolisismen, og det bidrog til å utløse trettiårskrigen.
◻ I 1918 benyttet kristenhetens kirkesamfunn sin innflytelse for å støtte opprettelsen av Folkeforbundet. Men det førte ikke til at forbundet ble noen suksess. Etter bare 20 år ble verden styrtet ut i den grusomste krig i historien. Nå har kristenhetens kirkesamfunn støttet De forente nasjoner, men nasjonene er mer rustet og mer splittet enn noensinne.