’Ta imot hverandre’
«Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.» — Rom. 15: 7.
1. a) Hvor mange nasjoner er tatt opp som medlemmer av De forente nasjoner? b) Hva har denne organisasjonen ikke klart å frembringe, og hvilken frykt er derfor stadig til stede?
HITTIL er 157 nasjoner tatt opp i De forente nasjoner. Ikke alle medlemsnasjonene har samme politiske ideologi. Mange er tvert imot fiendtlig innstilt til hverandre, men i FN prøver de å være «vennskapelige fiender». Det later til at de oppfatter sannheten i en uttalelse som skriver seg fra en amerikansk journalist og lyriker: «Forent — og vi står. Splittet — og vi forgår.» De forente nasjoner utgir seg for å være en organisasjon som arbeider for fred og sikkerhet i verden. Men etter alle de årene som har gått siden den annen verdenskrig sluttet i 1945, har den ennå ikke klart å frembringe «én verden, én regjering», slik den amerikanske politikeren Wendell Wilkie håpet. Frykten for en tredje verdenskrig med kjernefysiske våpen tiltar derfor mer og mer.
2. Hva kan også innen en enkelt nasjon forårsake at enkelte borgere blir avvist av andre?
2 Også innen en enkelt nasjon som hører til FN, kan det være slik at innbyggerne ikke er villige til å ta imot alle sine medborgere og hilse dem velkommen i sin sosiale gruppe. Fordommer spiller en dominerende rolle. De rike tar ikke imot de fattige. Medlemmer av ett religionssamfunn tar ikke imot mennesker som tilhører et annet religionssamfunn. Tilhengere av ett politisk parti avviser mennesker som er politiske motstandere. Mange som har høy utdannelse, overser dem som har liten eller ingen utdannelse. Et menneskes hudfarge kan skaffe ham fiender blant mennesker som har en annen hudfarge. Rasefølelse kan ha avgjørende betydning. Det er ingen selvfølge at et menneske blir generelt akseptert bare fordi han tilhører den ene, store menneskelige familie. Personlig uvilje og fiendtlige holdninger er derfor avgjørende for hvor et menneske kan få adgang.
3. a) Hvordan kan vi si at kristenheten ikke har vært noen unntagelse i disse henseender? b) Har FN i høyere grad enn Folkeforbundet vist seg å være et uttrykk for Guds rike ved Kristus?
3 Kristenheten er ingen unntagelse i disse henseender, selv om den går for å være et fellesskap av kristne nasjoner. På grunn av at de er kristne bare i navnet, har de gang på gang krenket profetien i Jesaja 2: 4: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» Mange av menneskene i kristenheten som er kristne bare i navnet, er innstilt på å kjempe med patriotisk glød for sine egne nasjonale bånd, selv om det skulle koste dem eller deres motstandere livet. De finner ingen avgjørende grunn til å glede seg over De forente nasjoner til tross for at Folkeforbundet i sin tid ble betegnet som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». Denne betegnelsen ble brukt av Kristi kirkers fellesråd i Amerika i desember 1918 da Folkeforbundet var under planleggelse. De forente nasjoner har avgjort ikke vist seg å være noe uttrykk for Guds rike ved Kristus.
4. Hva sa Paulus om «alt som før er skrevet» i forbindelse med at han siterte fra Jesajas profetier?
4 De ovenfor siterte ordene om at folk ikke mer skal løfte sverd mot folk og ikke lenger skal lære å føre krig, blir derimot oppfylt på dem som virkelig etterligner Jesus Kristus. Denne fredsommelige Guds Sønn siterte mange ganger fra Jesajas profetier, som var blitt skrevet på et langt tidligere tidspunkt. Han gjorde det som et ledd i opplæringen av sine etterfølgere. En av hans etterfølgere, apostelens Paulus, skrev denne påminnelse til Kristi disipler i Roma i det første århundre: «Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriften gir.» — Rom. 15: 4.
5. Hvem var det beste eksempel for Paulus og hans medkristne hva utholdenhet angår?
5 Som en oppfyllelse av utsagn som var blitt skrevet ned tidligere i Den hellige skrift, ble Jesus Kristus utsatt for hån og forfølgelse og led til slutt en vanærende død på en pæl, som om han skulle vært en politisk forbryter. Ved sin utholdenhet like til det siste ble han et fullkomment eksempel for sine disipler, slik at de kunne bli styrket til å holde trofast ut til enden.
6. a) Hva er det som viser at Jesus holdt fast ved sitt håp da han hang på pælen, og hvordan fikk han styrke til å holde ut? b) Hvilken forbindelse er det mellom håp og utholdenhet også når det gjelder Jesu etterfølgere?
6 Ettersom Jesus holdt standhaftig ut helt til slutten av sin jordiske løpebane, bevarte han også sitt gudgitte håp. Derfor kunne han si følgende til den vennligsinnete tyven som var pælfestet ved siden av ham: «Sannelig sier jeg deg i dag, du skal være med meg i paradis.» (Luk. 23: 43, NW) I løpet av de redselsfulle timene Jesus hang på torturpælen, fant han stor trøst i å tenke på det som ’før var skrevet’ om ham, og på denne måten ble han svært styrket. Hans hengivne etterfølgere som lider under den hån som rettes mot Jehova Gud og Jesus Kristus, bevarer på samme måte et fast grep på sitt bibelske framtidshåp. Også de finner stor trøst i det som «før er skrevet». Deres håp, som er basert på de påliteligste skrifter, «skuffer ikke». — Rom. 5: 5.
7. Hva slags sinnsinnstilling bør hele menigheten ha, og hvordan innvirker dette på den ære de bringer til Gud?
7 Vi bør sørge for å ha den samme sinnsinnstilling som Jesus Kristus hadde gjennom alle sine lidelser i en fiendtlig verden. I denne forbindelse formulerte apostelen Paulus følgende bønn: «Måtte nå den Gud som sørger for utholdenhet og trøst, gi dere overfor hverandre å ha den samme sinnsinnstilling som Kristus Jesus hadde, slik at dere i samstemmighet med én munn kan herliggjøre vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.» (Rom. 15: 5, 6, NW) Ved at vi etterligner vårt forbilde, Jesus Kristus, og bygger opp en slik sinnsinnstilling, kan vi bevare vår enhet som en menighet av mennesker som er hans disipler. Når den samme sinnsinnstilling finnes hos en hel gruppe mennesker, vil det resultere i ensartede ytringer. Det vil virke som om «én munn» taler for hele menigheten med større kraft og virkning. Slik bør det også være. Det kan ikke legges for stor vekt på betydningen av at vi herliggjør vår Herre Jesu Kristi Gud og Far i forening. Vi bør i samstemt kor fremheve Ham som skal prises. Ellers vil våre tilhørere bli forvirret og ikke oppfatte det budskapet som skal overbringes.
EN MOTTAGELSE ETTER KRISTI FORBILDE
8. Hva kan ha forstyrret enheten i menigheten i Roma, som Paulus skrev sitt brev til?
8 I mange organisasjoner og foreninger i denne tingenes ordning kan det på grunn av nasjonale eller rasemessige fordommer være en tendens til uvilje mot å ta imot nykommere. Forskjell i utdannelsesnivå kan også spille inn, og det samme gjelder religiøse ulikheter. I det gamle Roma i det første århundre etter Kristus kan det ha vært naturlige forklaringer på visse tendenser til splittelse.
9. Hvem omfattet menigheten i Roma på den tiden, og hva kan ha ført til at noen foretrakk visse personer som omgangsfeller framfor andre?
9 Apostelen Paulus hadde enda ikke nådd fram til verdensbyen og rikshovedstaden Roma da han skrev sitt inspirerte brev til menigheten der, men han skrev i det håp at han snart skulle komme dit. Han pekte på hvor omsorgsfull Jesus Kristus var som det fullkomne eksempel, og sa videre: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.» (Rom. 15: 7) I alle fall er det klart at «alle Guds elskede, kalte, hellige som er i Rom» omfattet både omskårne kjødelige jøder og uomskårne hedninger eller ikke-jøder, både frie menn og slaver. (Rom. 1: 7, EN; 3: 1—6; Fil. 4: 22) Blant de kristne i Roma var det altså mennesker med forskjellig religiøs og sosial bakgrunn, noe som førte til forskjellige synspunkter og samvittighetsholdninger. Dette kan også ha ført til at noen foretrakk visse personer som omgangsfeller framfor andre.
10. Hva viser Jesu eksempel med hensyn til hvordan vi bør ta imot hverandre, og hvilken grunn hadde han for å foregå med et slikt eksempel?
10 Paulus skar gjennom alt dette og formante dem alle til å ’ta imot hverandre’ med varme og hjertelighet og i oppriktighet og sann verdsettelse av sine medkristne, sine medtroende. De hadde et fullkomment mønster å følge i denne henseende, for Paulus sa at de skulle gjøre det «slik Kristus har tatt imot oss». Da Jesus var på jorden, sa han jo: «Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort.» (Joh. 6: 37) Ja, som et fullkomment menneske kunne han ha holdt oss på avstand på grunn av våre ufullkommenheter og synder, men han gjorde ikke det. Og hvorfor ikke? Paulus oppgir grunnen ved å tilføye ordene: «Til Guds ære.» Kristus brakte ære til Gud ved å ta imot alle som trodde på ham, for en slik handling fremhevet Guds store hjertelag og hans ønske om at alle mennesker skulle bli frelst ved hans Sønns, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer. Det forholdt seg akkurat slik som Jesus selv sa: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.
11. Hvorfor er det til ære for Gud at vi tar godt imot de nye og hva sa derfor den oppstandne Jesus at hans disipler skulle gjøre?
11 Når vi etterligner Jesus Kristus og hilser alle søkende velkommen i menigheten uten hensyn til rase, farge, tidligere religiøs tilknytning, sosial status eller verdslig utdannelse, er dette likeledes til Guds ære. Det gjør at alle som blir tatt imot på denne måten, får en rett oppfatning av Jehova Gud. Den oppstandne Jesus Kristus var villig til å ta alle virkelig troende inn i den menighet han var åndelig overhode for. Dette viste han da han gav følgende retningslinjer til sine disipler i «hedningenes Galilea»: «Gå derfor ut og gjør alle [mennesker av alle, NW] folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Jes. 9: 1, EN; Matt. 28: 16—20.
12. a) Hvordan virker det på oss at vi tenker på Guds ære når vi tar imot andre? b) Hvordan vil vår tjeneste fra dør til dør medvirke til at Gud blir stående fri for anklage når det gjelder blodskyld?
12 Når vi tar imot alle uten forskjellsbehandling, er det stimulerende å tenke på at vi gjør det «til Guds ære». Det får dem vi tar imot, til å sette pris på Guds barmhjertige omsorg med den følge at også de lovpriser ham. Når vi ikke er på våre møtesteder, men går fra dør til dør for å forkynne det gode budskap om Guds rike for alle vi treffer, viser vi også at vi ’tar imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære’. En slik virksomhet er til ære for den Gud vi er vitner for, uansett om de menneskene vi besøker, tar imot Rikets budskap eller ikke. De som tar imot Rikets budskap, vil etter hvert være med på å ære den Gud som sendte sitt rikes sendebud til dem. De som ikke tar imot vårt gudgitte budskap om frelse, vil en gang i framtiden komme til å forstå at Jehova Gud har tenkt på dem og sendt sine trofaste vitner til dem, slik at de ikke har noen grunn til å laste Gud for noe. (Esek. 33: 33) Gud blir derfor stående fri for anklage i forbindelse med deres blod.
TØMMERMANNEN BLIR GUDS TJENER
13. Hvorfor kan ikke Gud beskyldes for partiskhet, selv om han først viste sin godhet overfor et folk som var mer fåtallig enn resten av verden?
13 Hvem var det da som først fikk nyte godt av Guds gode ordning? Det var det folk som vi har fått Bibelen gjennom, nemlig de kjødelige jøder. Men betyr ikke dette at Gud viste partiskhet, spesielt i betraktning av at det også for 1900 år siden var langt flere ikke-jøder enn jøder? Tilsynelatende kan det virke slik. Men ett sted måtte Gud begynne, og han begynte med dem som han hadde gitt spesielle løfter til gjennom deres forfedre, nemlig de omskårne jøder. Men de endelige gode virkninger av Guds handlemåte skulle ikke bare forbeholdes de kjødelige jøder eller hebreere. Finnes det da noe rettferdig grunnlag for å klage på hans fremgangsmåte? Overhodet ikke.
14. Hva slags menneske måtte derfor Guds Sønn fra himmelen bli, og hvordan ble han tatt imot av sine egne?
14 La oss aldri glemme at Gud hadde gitt ubrytelige løfter til menn som hadde gjort seg fortjent til det, og at disse løfter gjaldt deres kjødelige etterkommere, jødene. Guds Sønn måtte derfor komme ned fra himmelen for å oppfylle de løfter som hans himmelske Far hadde gitt. Han var nødt til å bli født som medlem av et hatet folkeslag, det folk som Gud hadde opprettet en nasjonal pakt med. Men selv om Jesus var jøde, ble han ikke godt mottatt av flertallet av de øvrige jøder, noe som også blir påpekt av en som har skrevet historien om Guds Sønns jordiske liv: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» — Joh. 1: 11.
15. Hva slags arbeid utførte Jesus i Nasaret, og virket han derved som «en tjener for de omskårne»?
15 Den jødiske apostelen Paulus skrev derfor følgende til den kristne menighet i Roma, som ikke bare bestod av kjødelige jøder: «Jeg sier dere at Kristus ble en tjener for de omskårne for å vise at det Gud har sagt, er sant, og for å stadfeste de løfter som var gitt til fedrene. Men de andre folk skal prise Gud for hans miskunn.» (Rom. 15: 8, 9a) Da Jesus vokste opp, lærte han tømmermannsyrket hjemme i Nasaret i Galilea hos sin adoptivfar, den omskårne jøden Josef. Jesus ble født inn i Juda stamme og tilhørte derfor ikke prestenes familie eller levittenes stamme, som var knyttet til templet. Av den grunn kunne han naturligvis ikke tre inn i tempeltjenernes rekker i Jerusalem. Men kom Guds Sønn, Jesus, til jorden bare for å tjene og dø som tømmermann? Nei! Det at han ble en «tjener for de omskårne», innebærer derfor langt mer enn at han ble tømmermann i likhet med sin fosterfar, Josef.
16. Hva gjorde Jesus for å kunne utrette mer enn å tjene innbyggerne i Nasaret som tømmermann?
16 Hvis Jesus ikke hadde utrettet mer i livet enn å arbeide som tømmermann i Nasaret, ville han ikke ha fullført den tjenesten det var forutsagt at han skulle utføre. Hans himmelske Far, Jehova Gud, lot ham derfor begynne med noe annet, slik at han kunne bli en «tjener for de omskårne», og ikke bare for innbyggerne i Nasaret, men for hele folket. Da han var 30 år gammel, oppgav han derfor tømmermannsyrket for godt.
17. Hva kan vi si om den gjerning Jesus utførte etter at han var blitt døpt og salvet, sammenlignet med den tjeneste som den jødiske øverstepresten utførte i templet?
17 Hva slags arbeid var det Jesus gikk over til etter at han var blitt døpt av døperen Johannes, som var levitt, og etter at han også var blitt døpt med Guds hellige ånd? Var det en mindre viktig tjeneste enn den som ble utøvd av prestene og levittene i templet, menn som var Guds spesielle tjenere i Jerusalem? Alle som er kjent med det som skjedde, vil medgi at han begynte å utføre en offisiell tjeneste, og ikke bare et alminnelig religiøst arbeid. Han utførte unektelig en tjeneste for folket og innehadde en stilling som han var blitt innsatt i av Gud, universets suverene Herre, og ikke av mennesker. Det Jesus utrettet etter at han gikk over i sin nye virksomhet på jorden, var langt viktigere enn den religiøse tjeneste som ble utført av den jødiske øverstepresten i Jerusalem.
18. Hvorfor ble Jesus en «tjener for de omskårne», selv om han ikke ble anerkjent som en Guds tjener av noen jordisk nasjon?
18 Jesus kunne ikke forrette noen religiøs tjeneste ved templet i Jerusalem i konkurranse med prestene og levittene der. Like lite kunne han forrette religiøse tjenester ved noen av de ikke-jødiske nasjoners templer i Roma, Aten eller andre steder — noe han selvfølgelig heller ikke ønsket å gjøre. Likevel var han forpliktet til å bli en «tjener for de omskårne» for å vise at det Gud har sagt, er sant. Hvordan det? Jo, fordi han måtte «stadfeste de løfter som var gitt til fedrene», nemlig til hebreerne, og ikke til hedningene. Deres stamfar Abraham hadde for eksempel mange sønner med tre kvinner, men Gud utvalgte Isak, Abrahams eneste sønn med hans første hustru, Sara, og bestemte at Abrahamsløftet skulle knyttes til ham. Senere fikk Isak to sønner som var tvillinger, men Gud utvalgte den yngste av dem, Jakob, han som senere ble kalt Israel, til å videreføre Abrahamsløftet angående den «ætt» som skulle bli til velsignelse for alle jordens folkeslag. I sin tid framstod Israels 12 stammer av de 12 sønnene Jakob fikk, og med dette folket opprettet Gud en nasjonal pakt med profeten Moses som mellommann.
19. Hvorfor ble ikke Jesus født i Levi stamme, og hvem hilste ham velkommen til jorden, og hvor?
19 Etter at Israels folk senere hadde valgt å ha en menneskelig konge som en synlig representant for Jehova, framsatte Jehova sitt løfte angående kongemakten til kong David av Juda stamme. Den lovte Messias eller Kristus måtte derfor komme i Davids slektslinje. Av denne grunn ble Jesus født i Davids hjemby, Betlehem, som Davids arving gjennom sin mor, Maria, en jomfru av Juda stamme. Himmelske engler hilste ham velkommen til jorden. Guds Sønn fra himmelen måtte derfor bli født som jøde. Guds — hans Fars — ubrytelige løfter måtte bekreftes eller stadfestes. Ingen skulle kunne si at Gud er en løgner.
20. Hva hadde ikke-jødiske mennesker i vente selv om Jesus ble en av «de omskårne», og hvorfor?
20 Jesus så det som en stor glede å samarbeide med sin himmelske Far. Derfor ble han «en tjener for de omskårne». Han var omskåret i likhet med dem. I tre og et halvt år etter Jesu død og oppstandelse ble de omskårne jøder vist spesiell gunst. Men også de uomskårne hedninger eller ikke-jøder skulle snart bli tatt imot i Jehovas teokratiske organisasjon. Dette skulle skje som en bekreftelse på at Jehovas løfter til menneskene er ubrytelige.