Alle trenger et håp

«HÅPET spirer evig i menneskets bryst.» Slik uttrykker den engelske dikteren Alexander Pope det i sitt dikt An Essay on Man. To tusen år tidligere sa den greske dikteren Theokrit: «Så lenge det er liv, er det håp.» Enda tidligere skrev den jødiske vismannen Salomo: «Det er håp for den som hører til blant alle de levende.» — Fork. 9: 4.

Ja, alle slags mennesker har til alle tider trengt et håp. I dag er det millioner som sier at det eneste håp er en bedre verden gjennom kommunismen. De mener at revolusjonære forandringer vil skape bedre tider for de store massene. De siterer den franske kommunisten og martyren Gabriel Peri, som sa at takket være kommunismen vil framtidige generasjoner oppleve «en lykkelig morgendag». Mange har nok opplevd de skuffende resultater som er blitt oppnådd av regjeringer som følger marxistiske prinsipper, og er blitt skuffet. Ikke desto mindre er kommunismen fortsatt «håpet» for millioner av mennesker som søker en verden med sosial rettferdighet.

For omkring en halv milliard muhammedanere holder Koranen fram håpet om evige velsignelser i et paradis som blir kalt «hagen», hvor de skal leve i luksus i sitt oppreiste legeme. Mange muhammedanere håper også på et tusenårsrike med fred på jorden før dommedag. De som Allah forkaster, vil komme til «et varmt sted» og bli pint for evig.

Håpet for millioner av hinduer og buddhister er å nå det endelige mål, nirvana. For hinduene betyr dette bokstavelig en «utblåsing» eller utslettelse av livets flamme ved at de blir opptatt i brahman eller den upersonlige, universelle sjel. For buddhistene er nirvana «en tilstand av fullkommen lykke som oppnås ved en utslettelse av den enkeltes tilværelse og ved at sjelen blir opptatt i den høyeste ånd».

For de millioner av mennesker som hevder at de er kristne, er håp sammen med tro og kjærlighet en av de tre «kristelige dyder». Om disse tre dydene sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia: «Tro er roten, kjærlighet den fruktbærende stammen og håp kronen på det kristne livs tre, som strekker seg mot himmelen.»

The Catholic Encyclopedia er enig med dette protestantiske oppslagsverket i at for medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn betyr dette håpet å komme til himmelen. Under ordet «håp» sies det: «[Håp] blir definert som en guddommelig dyd som gjør at vi ved Guds hjelp tillitsfullt venter å oppnå evig lykke . . . Alt dette er forståelig bare på det grunnlag, som vi tar for gitt, at det finnes en overnaturlig orden, og at den eneste virkeliggjøring av menneskets endelige skjebne . . . ligger i denne orden. . . . håpet knytter seg framfor alt til en forening med Gud i himmelen.» (Uthevet av oss)

For katolikkene og for de fleste protestanter er derfor det eneste håp som blir holdt fram for dem, «evig lykke . . . i himmelen». Hvis dette slår feil, finnes det overhodet ikke noe håp. A Catholic Dictionary sier: «De som er dømt til helvete, har ikke noe håp, for de kan ikke ha noen forventning om frelse.» Dante forestilte seg at det over inngangen til helvete stod et skilt med ordene: «Oppgi alt håp, dere som trer inn her.»

Men er alternativet for alle som tror på Gud og Kristus, enten «evig lykke» i himmelen eller en håpløs tilstand med evig straff i «helvete»? Ettersom kristendommen er dypt rotfestet i Bibelen, kan en spørre: Hvordan definerer Bibelen det kristne håp og en alternativ straff?

De millioner av mennesker som er tilhengere av kommunismen, føler seg tydeligvis ikke tiltrukket av den «himmelske lykksalighet», som kristenhetens kirkesamfunn holder fram som det eneste håp. Men er det mulig at Bibelen holder fram nettopp det håp slike mennesker mener de har funnet i kommunismen, nemlig en verden med «sosial og økonomisk likhet for alle» i et «klasseløst samfunn» — ikke bare en kort menneskealder, men i all evighet?

Er det også mulig at Bibelen holder fram et håp for millioner av muhammedanere, et håp som kan sammenlignes med den paradisiske «hagen» som Koranen holder fram for dem, men uten faren for å ende på et «varmt sted»?

Og hva med de millioner som tilhører de orientalske religioner, og som har lært at all legemlig tilværelse er ensbetydende med lidelser, og derfor betrakter livet på jorden som noe som er av det onde? Ville de være innstilt på å se bort fra en tilværelse i nirvana hvis de kunne bli overbevist om at det aldri har vært meningen at livet på jorden skulle være en tid med lidelser, slik de har erfart? Er det mulig at Bibelen vil kunne forandre deres syn på livet og gi dem et håp som svarer mer til det som det er naturlig for fornuftutstyrte mennesker å se fram til?

La oss med disse spørsmålene i tankene undersøke Bibelen og religionshistorien og se om det å «komme til himmelen» er det eneste håp som er blitt holdt fram for menneskene. Og ettersom menneskene ifølge Bibelen fikk et håp selv før kristendommen ble grunnlagt, skal vi først gå langt tilbake i tiden og se hvilket håp fortidens jøder hadde.