Når folk mister besinnelsen
EN MANN i New York ble så rasende fordi naboene spilte musikk for høyt, at han skjøt fire mennesker og deretter tok sitt eget liv. På den andre siden av kloden, i Osaka i Japan, ble en bilfører skutt og drept da han tutet på en bil som plutselig stanset foran ham.
Du har sannsynligvis aldri mistet besinnelsen i en slik grad. Og du vil sikkert gjøre ditt ytterste for å unngå en slik tragedie. Men kan du si at du alltid bevarer selvkontrollen? Bør du gå inn for å gjøre det? Er det egentlig noe en kan gjøre i den retning?
MER ENN BARE Å BEHERSKE SEG
Bibelen oppmuntrer oss til å bevare selvkontrollen. Den sier: «En sindig mann er bedre enn en helt; den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.» (Ordsp. 16: 32) Bibelen fordømmer også det å miste selvkontrollen. Den sier: «Lik en ødelagt by med nedrevet mur er en mann som ikke kan styre sitt sinn.» (Ordsp. 25: 28) Men hva vil det egentlig si å kunne styre sitt sinn?
Å kunne styre sitt sinn innebærer tydeligvis mer enn bare å bevare fatningen. Det hebraiske ordet som er gjengitt med «sinn» i skriftstedene ovenfor, er ru’ahh, som egentlig betyr «ånd». Bibelen bruker ofte ordet «ånd» for å beskrive våre fremherskende karakteregenskaper, våre motiver og vårt gemytt. Dette er tilfelle i slike bibelske uttrykk som «saktmodighets ånd», «den saktmodige og stille ånd» og «trofast i ånden». — 1. Kor. 4: 21; 1. Pet. 3: 4; Ordsp. 11: 13, EN.
Sett for eksempel at en mann nærer hat i sitt hjerte, men at han avholder seg fra å begå mord fordi det ikke byr seg noen anledning til det. Kan vi virkelig si at han har herredømme over sin ånd, at han har bevart selvkontrollen? Er det i orden å nære hat, så lenge vi ikke lar vårt hat komme til uttrykk i handling? Jesus svarer nei! Han fordømmer mord, og hans ord innebærer også en fordømmelse av den hatefulle ånd som kan føre til mord. — Se Matteus 5: 21, 22, NW.
Noen ganger klarer vi kanskje å styre vår tunge og vårt sinn og bare gå vår vei uten å si et ord når det oppstår en ubehagelig situasjon. Men hvis vi flere dager eller uker senere fremdeles går og ruger over det som skjedde, og blir oppbrakt på grunn av det, kan vi da si at vi virkelig har ’styrt vårt sinn’, at vi har holdt vår ånd under kontroll? Har en som sier: «Jeg kan tilgi, men aldri glemme,» virkelig kontroll over sitt sinn, sin ånd? Og hva skal vi si om en som riktignok ikke blir sint, men som blir mutt og tverr og ikke vil snakke med dem som han mener har såret ham?
Vi kan ikke ignorere slike følelser som skuffelse eller misunnelse når det oppstår i vårt hjerte, eller bare tenke at de er «normale». Slike følelser utgjør vår sanne «ånd» eller fremherskende personlighet. Det er disse innerste følelser vi må ha kontroll over for å kunne behage Gud.
Jesus Kristus viste hvilke skadelige virkninger slike følelser kan ha når de ikke blir holdt under kontroll. Han sa: «Fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.» Han sier så videre: «Slikt er det som gjør mennesket urent.» (Matt. 15: 19, 20) Ja, å ha herredømme over vårt sinn eller vår ånd vil si å ha herredømme over vårt ’hjerte’, det vil si over vår innstilling og våre motiver.
Det er derfor ikke nok bare å beherske seg når en blir provosert. For å behage Gud må vi virkelig styre vårt sinn. Men hvordan skal vi gjøre det?