Spørsmål fra leserne

● Hvis en mann (eller en kvinne) rømmer med en annens ektefelle, kan vedkommende da komme tilbake og bli tilgitt og igjen bli godtatt av den kristne menighet?

Dette er noe som hender nokså ofte blant dem som ikke forsøker å leve i samsvar med Bibelens normer. Det er imidlertid forholdsvis sjelden det forekommer blant Jehovas folk, noe som gjør det enda mer sjokkerende hvis det skjer. Likevel er det ingen grunn til å tro at et tilfelle som dette bør behandles i samsvar med en eller annen menneskelig regel. Før en slik person kan bli godtatt av Gud og hans folk, må han i likhet med en som har begått andre synder, angre sin synd og tydelig vise dette ved å gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.

Den måten Gud handlet med israelittene på, viser at han tilgav dem synder som til sine tider var både sjokkerende og vedvarende. (5. Mos. 4: 30; Jes. 55: 7; 57: 16—18; Sak. 1: 3, 4) Jesus talte om ’gleden i himmelen over en synder som vender om’. Han fortalte deretter om den bortkomne sønnen, som sløste bort alle pengene sine ved å leve et utsvevende liv. Da sønnen kom til fornuft, vendte han tilbake og bad om tilgivelse fordi han hadde syndet både mot himmelen og mot sin far, og faren tilgav ham. — Luk. 15: 1—7, 11—24.

Men Bibelen viser også at en kristen som synder og ikke angrer, må utstøtes av menigheten, slik at den kan bli holdt åndelig ren. (1. Kor. 5: 1—5, 11—13) Dette skjedde med en mann i Korint som åpenlyst levde et umoralsk liv. Skriftene viser at hvis han skulle bli godtatt av menigheten igjen, måtte han angre og forkaste sin umoralske handlemåte; han måtte vende om og gjøre gjerninger som svarte til omvendelsen. Han gjorde tydeligvis dette før det hadde gått lang tid. I apostelen Paulus’ annet brev til korinterne, som en mener ble skrevet mindre enn ett år senere, oppfordrer han menigheten til å tilgi en synder, og han sikter tydeligvis til denne utstøtte mannen, som må ha angret. — 2. Kor. 2: 5—10; Matt. 3: 7, 8; Apg. 26: 20.

I Jehovas vitners menigheter i dag følger en dette bibelske eksempel når det gjelder utstøtelse. Og i samsvar med dette er det ikke fastsatt hvor lang tid det må gå før en som er utstøtt, kan bli gjenopptatt. Det som er avgjørende, er at vedkommende viser ekte anger, noe som i visse tilfelle kan ta flere år.

Når det gjelder det uvanlige tilfelle som er nevnt i spørsmålet, kan det være tale om både falskhet og listige påfunn. En mann (som kanskje selv er gift) blir for eksempel betatt av en annen manns kone. Partene flørter kanskje med hverandre i det skjulte, møtes i all hemmelighet og gir uttrykk for sine lidenskapelige følelser uten at det blir oppdaget. De tyr kanskje også til løgn og bedrag for å holde dette skjult for andre, særlig for den uskyldige ektefellen eller de uskyldige ektefellene. Med tiden rømmer paret kanskje med hverandre, og etter at de har oppnådd en ubibelsk skilsmisse, gifter de seg kanskje med hverandre. Det er meget mulig at de har regnet med at det ville gå slik, og vært klar over at de ville bli utstøtt. Men de tenker at de «kanskje om et år eller deromkring» kan vise anger og bli gjenopptatt. På den måten får de det akkurat slik som de ønsker. En begår imidlertid en alvorlig feil hvis en tror en kan trekke veksler på Guds barmhjertighet på den måten. Galaterne 6: 7 sier: «Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.» Det er mange skriftsteder som viser at Jehova ikke godkjenner utukt, og dette er noe som de som har urette ønsker, ikke bør overse. — Jevnfør Åpenbaringen 21: 8; 22: 15.

Hvis en som er utstøtt, henvender seg til de eldste som representerer menigheten, og ber om å bli gjenopptatt, må det som har inntruffet, og overtrederens innstilling tas opp til overveielse. Når det gjaldt det å nå fram til enhet i troen, talte Paulus om ikke å la seg påvirke av «menneskers bedrag, ved listig utpønsket villfarelse». (Ef. 4: 13, 14, NW) Dette er sant når det gjelder å unngå falske læresetninger, og det er også sant når det gjelder å unngå å ha personer i menigheten som med overlegg har benyttet seg av bedrag og list og gjort noe som er ondt. — Jevnfør 2. Korinter 11: 13; Salme 101: 7; 119: 118.

Det som utvalget av eldste som behandler en slik anmodning om gjenopptagelse, bør tenke på, er forskjellen mellom en som synder i et øyeblikks svakhet, og en som planlegger å synde. Vi bør huske hvordan Gud viste Peter barmhjertighet etter at Peter hadde fornektet Jesus tre ganger, mens han henrettet Ananias og Saffira, som planla i sitt hjerte hvordan de skulle gjennomføre sitt bedrag. — Apg. 5: 1—11.

De eldste må derfor være ytterst forsiktige i saker som er forbundet med hykleri og bedrag. En person gir kanskje uttrykk for at han er bedrøvet, og at han angrer, men hvis han igjen befant seg i den situasjon som han var i tidligere, ville han da «gjøre det samme om igjen»? Ville han forlate sin ektefelle til fordel for en annen? Etter at han nå har inngått et nytt ekteskap, kan han naturligvis ikke bare gjøre slutt på det og begynne igjen der hvor han slapp. Hans tidligere ekteskap endte med ekteskapsbrudd og skilsmisse, og han inngikk et nytt ekteskap. (Matt. 19: 9) Men legger han for dagen ekte anger? Er han «knust og nedbøyd»? (Jes. 57: 15) Føler han avsky for den synd han begikk, eller er han bare lei seg fordi han er utstøtt og ikke kan nyte godt av kristent samvær? Har han i løpet av et tilstrekkelig langt tidsrom — som ikke er fastsatt på forhånd — gjort slike gjerninger som svarer til omvendelsen? De eldste må uten å tvile være overbevist om at han virkelig viser sann anger. Hvis de ikke føler seg overbevist om dette, kan de bestemme seg for å vente og så møtes igjen senere for å granske spørsmålet etter at det foreligger flere beviser.

De eldste bør være fullstendig klar over det ansvar de har når det gjelder å beskytte menigheten, samtidig som de alltid er seg bevisst at Gud er barmhjertig og ønsker at menneskene skal oppnå liv. (Rom. 2: 4) De er klar over at de ikke er i besittelse av overmenneskelige evner og til fullkommenhet kan se hva som bor i andre menneskers hjerte, og hvilke motiver de har, slik Jehova kan. Det er han synderen skal stå til regnskap for. (Hebr. 4: 13) De vil derfor bestrebe seg på å basere sin overveielse og avgjørelse på Guds Ord og på det de kan finne ut med hensyn til den utstøttes innstilling og hjertetilstand. Hvis utvalget av eldste kommer til at overtrederen virkelig har angret og bestrebet seg på å rense sitt hjerte, kan han bli gjenopptatt, slik mannen i Korint ble. (Jak. 4: 8) Men det er ikke fastsatt noe om hvor lang tid det må gå før dette kan skje. Og selv om menigheten gjenopptar en slik synder, bør en huske at han eller hun også må stå «fram for Guds domstol» og «avlegge regnskap for seg selv». — Rom. 14: 10—12.