Nøytralitet i en forvirret verden
FOR litt over 40 år siden, 1. november 1939, hadde den engelske utgaven av Vakttårnet, The Watchtower, en hovedartikkel som hadde tittelen «Nøytralitet». (Artikkelen stod i Vagttaarnet for 1. januar 1940.) De opplysningene den inneholdt, kom virkelig i rette tid!
Bare to måneder tidligere, 1. september, hadde nazistene rettet et uprovosert angrep mot Polen. Etter fem uker hadde Tyskland knust Polen, godt hjulpet av sovjetiske styrker fra øst. I mellomtiden hadde Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand, India, Sør-Afrika og Frankrike erklært Tyskland krig. Men i sju måneder var det stille på Vestfronten, og det var få eller ingen militære aksjoner. Dette kom senere til å bli kalt «the phony war» eller «der Sitzkrieg», krigen som ikke var noen virkelig krig.
I denne tiden var det mange unge menn som omhyggelig studerte Bibelen og det som stod i artikkelen om nøytralitet. Hvilket standpunkt skulle en kristen innta nå da det brygget opp til den annen verdenskrig? Skulle kristne unge menn på begge sider av kamplinjene dra ut for å drepe dem som befant seg på den andre siden, noe som katolske og protestantiske prester på begge sider hevdet var deres kristne plikt? Hvis verden gikk til krig, var da disse unge mennene forpliktet til å delta i blodsutgytelsene fra den siden hvor de tilfeldigvis bodde? Mange av dem husket Jesu ord, for eksempel: «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! . . . dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden.» — Joh. 15: 17—19; 17: 14, 16; 18: 36.
Fordi disse unge kristne mennene omhyggelig studerte Guds Ord, kunne de treffe en avgjørelse. Det var ingen andre som traff avgjørelsen for dem. Hver og en av dem traff sin egen avgjørelse ved å følge sin samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen. Den avgjørelse de traff, gikk ut på at de ikke skulle delta i voldshandlinger mot sine medmennesker i andre land. Ja, de trodde på Jesajas velkjente profeti og ønsket å være med på å oppfylle den: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» (Jes. 2: 4) Disse unge mennene fra mange nasjoner ønsket å leve i samsvar med dette.
NØYTRALITETENS FRUKTER
Slik gikk det til at ingen Jehovas vitner i noe land drepte sine kristne brødre i et annet land i de seks urolige årene som fulgte. Mange protestanter ble drept av protestanter, og mange katolikker ble drept av katolikker, men ingen kunne gi Jehovas vitner skylden for at de mistet sin mann eller sin sønn. Tenk på hva det ville ha ført til hvis alle katolikker, protestanter og jøder i verden hadde inntatt det samme standpunkt! Da ville det simpelthen ikke ha blitt noen krig. Og hvor mange blodsutgytelser og sorger kunne ikke verden ha blitt spart for hvis pave Pius XII hadde lyst den katolske Hitler i bann, slik han ble oppfordret til å gjøre — det vil si, hvis det hadde stanset Hitler og hans militære medarbeidere!
Men den annen verdenskrig gikk sin gang. Og hvor store offer krevde den? The World Book Encyclopedia sier: «Den annen verdenskrig krevde flere dødsoffer, kostet flere penger, forårsaket større materiell skade, berørte flere mennesker og forårsaket antagelig flere vidtrekkende forandringer enn noen annen krig i historien. Den innledet atomalderen og medførte radikale forandringer innen krigføringen.» Om lag 16 millioner soldater og to og en halv ganger så mange sivile døde som følge av krigen. Den «kostet over 1,15 billion dollar. Over 50 land deltok i krigen, og hele verden merket virkningene av den».
Ja, det var virkelig en verdenskrig, og den fikk sørgelige følger for verden. Men hvordan gikk det med dem som fulgte Jesu formaning og ikke var «av verden»? I noen henseender ble det vanskeligere for dem enn for dem som fulgte verdens veier. En ting er å vise mot i skyttergraven, i kampens hete; noe helt annet er å stå modig fast for sitt bibelske standpunkt trass i hån og spott og overleve i fengselsceller som kanskje er befengt med utøy, ofte i skyggen av eksekusjonspelotongen eller giljotinen. Men selv om Jehovas vitner inntok en nøytral holdning under den annen verdenskrig, var de ikke pasifister. De deltok i en åndelig krigføring og hadde lært å svinge «Åndens sverd, som er Guds ord». (Ef. 6: 17) De ønsket å bevare sin ulastelighet. I mange tilfelle beseglet de sin ulastelighet med sitt blod. De var ikke redde for å dø for rettferdighetens sak.
Mange unge kristne ble drept av Hitler og hans håndlangere. Som Jehovas vitners årbok for 1974 fortalte: «De tallrike henrettelsene som fant sted [i Tyskland] under Det tredje rike, inntar en spesiell plass i forfølgelsens historie. Ifølge ufullstendige rapporter ble minst 203 brødre og søstre enten halshogd eller skutt. I tillegg kommer så de som døde av sult, sykdom og brutal behandling.» Alt dette var i samsvar med Jesu ord: «Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere. . . . Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» — Joh. 15: 18—20.
Vi skal her fortelle om et par eksempler på slike som bevarte sin ulastelighet:
En ung mann skrev til sin far like før han ble henrettet, 9. november 1940: «Nå har jeg også fått anledning til å bevise min trofasthet mot Herren inntil døden, ja, ikke bare inntil døden, men også i døden. Min dødsdom er allerede blitt kunngjort, og jeg er lenket både dag og natt — merkene (på papiret) er fra håndjernene — men jeg har fremdeles ikke seiret fullt ut. Det blir ikke gjort lett for et av Jehovas vitner å bevare sin trofasthet. . . . Kjære far, i ånden ber jeg deg om å være trofast, slik jeg har prøvd å være trofast, så vil vi treffe hverandre igjen. Jeg skal tenke på deg helt fram til det siste. — Din sønn Johannes. Auf Wiedersehen!»
En kristen kvinne forteller: «Den 11. oktober 1941 ble min mann halshogd. I det siste brevet, som han fikk lov til å skrive bare noen timer før henrettelsen, sa han: ’Når dere får dette brevet, elskede Maria og mine fire barn, Christa, Walter, Waltraud og Wolfgang, vil alt være over, og jeg vil ha seiret ved Jesus Kristus. Mitt håp er at jeg vil seire. Jeg ønsker dere av hele mitt hjerte en velsignet start i Jehovas rike. Vær trofaste! Tre unge brødre som kommer til å gå samme vei som jeg i morgen tidlig, er her hos meg. Deres øyne stråler!’»
Og mange, mange flere eksempler er dokumentert.
I SANNHET «IKKE AV VERDEN»
Den polske sosiologen Anna Pawelczynska skrev følgende i sin bok Wartos̀ci a przemoc (Verdier og vold), utgitt i Warszawa i 1973, om det standpunkt Jehovas vitner inntok i nazistenes konsentrasjonsleirer:
«Denne lille gruppen fanger var en solid ideologisk styrke, og de vant sin kamp mot nazismen. Den tyske gruppen av denne sekten hadde vært en ørliten øy av aldri sviktende motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon, og de virket med den samme uforferdede ånd i leiren i Auschwitz. De klarte å vinne sine medfangers, . . . fengselsembetsmennenes og til og med SS-offiserenes respekt. Alle visste at ingen Jehovas vitner ville lyde en befaling som stred imot deres religiøse tro og overbevisning, eller gjøre noe som var rettet mot et annet menneske, selv om dette mennesket var en morder og en SS-offiser. På den annen side ville de utføre en hvilken som helst annen oppgave, selv den mest avskyelige, så godt de kunne, hvis den i moralsk henseende var nøytral i deres øyne. De politiske fangene kjempet aktivt i leiren, organiserte motstand og sloss for at deres medfanger skulle overleve. Jehovas vitner ytet passiv motstand for sin tros skyld, noe som innebar at de var imot enhver form for krig og vold.» (Uthevet av oss)
Ikke bare i Tyskland, men i alle de krigførende land i verden var Jehovas vitner forent og satte Guds bud om å ’elske sin neste’ høyere enn verdens befaling om å hate andre. (Matt. 22: 39; Apg. 5: 29) Straffen varierte fra dødsstraff til fengsel i måneder eller år, alt etter hvilket land de bodde i. En livstidsfange sa til et vitne som satt i samme fengsel: «Jeg er her fordi jeg har drept en politimann, og du er her fordi du ikke vil drepe noen. Det er nokså merkelig, ikke sant?» Men uansett om andre syntes det var merkelig, eller ikke, ønsket Jehovas vitner ikke å være «av verden» eller ta del i dens blodsutgytelser.
DE UNNGÅR BLODSKYLD
I sin kjente bergpreken sa Jehovas vitners Leder, Jesus Kristus, blant annet: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen. Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild.» Ordet ’helvete’ er oversatt fra det greske ordet Gehenna, som stod som et symbol på evig ødeleggelse. Jesus sa senere til sine disipler: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gresk: Gehenna].» (Matt. 5: 9, 21, 22; 10: 28) Jehovas vitner har følgelig alltid prøvd å være fredsommelige midt i en forvirret verden, og de har alltid skydd morderiske tendenser og også sinne og provoserende tale.
Deres krigføring har følgelig vært av åndelig art, en krigføring som ikke krenker fredsommeligheten. Apostelen Paulus sa til sine kristne brødre i det første århundre: «For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» (2. Kor. 10: 4, 5) På denne måten har Jehovas vitner unngått å pådra seg blodskyld.
Blodskyld førte til det gamle Israels fall, og i denne forbindelse er det interessant å se hvordan det gikk med kong Manasse. Vi leser om ham: «I begge forgårdene til templet bygde han altere for hele himmelhæren. Manasse lot sine sønner gå gjennom ilden [som menneskeoffer] i Hinnom-dalen. Han drev med tegntyding, spådomskunster og trolldom og skaffet seg åndemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i [Jehovas] øyne, og vakte hans harme.» (2. Krøn. 33: 5, 6) På et senere tidspunkt i sin 55-årige regjeringstid angret Manasse det gale han hadde gjort, og tok visse skritt for å fjerne avgudsdyrkelsen i Jerusalem. Men blodskylden ble ikke fjernet, for Manasse «fylte Jerusalem med blod fra den ene enden til den andre». (2. Kong. 21: 16) Dette blodet var ikke blitt utgytt i en rettferdig krig som Jehova hadde gitt befaling om skulle utkjempes.
Den blodskyld Israel hadde pådratt seg på grunn av Manasse, forsvant ikke i og med at denne kongen døde. Israel hadde fremdeles blodskyld. Rettferdighetens krav var ikke blitt tilfredsstilt, slik at blodskylden kunne fjernes. Jehova sendte derfor Nebukadnesar, Babylons konge, som sin domsfullbyrder mot Jerusalem. «Det som skjedde med Juda, var helt etter [Jehovas] ord. Slik ville han støte dem bort fra seg på grunn av alle de syndene Manasse hadde gjort. Han tok jo tilmed livet av så mange skyldfrie menn at han fylte Jerusalem med blod. Og det ville [Jehova] ikke tilgi.» — 2. Kong. 24: 1—4.
Vår tids motstykke til det troløse Jerusalem er kristenheten, og det var i dens midte de to blodige verdenskrigene brøt ut i vårt århundre. Kristenheten har således også ofret utallige av «sine sønner og døtre» til krigsguden. (Jer. 7: 31) For en blodskyld kristenheten har pådratt seg! Den har mange millioner liv på samvittigheten! Hvis Jehova ikke kunne tilgi Manasses blodskyld, hvor langt mindre sannsynlig er det at han vil kunne tilgi kristenhetens blodskyld! Religiøse organisasjoner som har støttet voldshandlingene i de to verdenskrigene og andre kriger som er blitt utkjempet i vårt århundre, har også blodskyld. Kristenheten utgjør en fremtredende del av «Babylon den store», den falske religions verdensrike, som ifølge apostelen Johannes er «beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner». Det er ikke noe rart at en ’røst fra himmelen’ roper ut til alle som elsker rettferdighet: «Dra bort fra [Babylon], mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort.» — Åp. 17: 5, 6; 18: 4, 5.
På grunn av sin avgudsdyrkelse og sin blodskyld er kristenheten dømt til undergang, og hundretusener av oppriktige mennesker har derfor forlatt dette systemet, angret sine tidligere forbindelser med det og kommet i et rent forhold til Jehova Gud og Lammet, Kristus Jesus. (Åp. 7: 9, 10) Mange tusen av dem kjempet som soldater i verdenskrigene, og mange har også kjempet i andre kriger i vårt århundre. De som angrer, kan være forvisset om at Gud vil tilgi dem. (1. Joh. 1: 9, 10; Jes. 1: 18) De vil oppnå hans velsignelse når de viser at de er disipler av ’Fredsfyrsten’, som sa følgende da han ble arrestert og stilt for retten: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet.» (Joh. 18: 36; Jes. 9: 6, 7) Vi må følgelig heller ikke være noen del av denne verden, som har så stor blodskyld. Vi må forbli under Kristi beskyttelse. — Jevnfør 4. Mosebok 35: 11, 32.
NØYTRALITET EN BESKYTTELSE
Mange kristne vitner for Jehova i Nazi-Tyskland og i andre land mistet livet fordi de bevarte sin nøytralitet. Da de stod ansikt til ansikt med døden, fant de trøst i Jesu ord: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gresk: Gehenna, som står for evig død].» (Matt. 10: 28) De har et sikkert håp om en oppstandelse. (1. Kor. 15: 22, 23; Hebr. 11: 35) For andre har det at de har vært nøytrale, også tjent som en beskyttelse, ofte under spesielle omstendigheter.
Se for eksempel på Jehovas vitner i Afrika. De er kjent i landsbyene for å være gjestfrie, og de har ofte servert mat hjemme hos seg til fremmede som tilfeldigvis har kommet forbi. De vil imidlertid ikke ha noen befatning med opprørsorganisasjoner. En gang da geriljasoldater innkalte befolkningen i en landsby til et indoktrineringsmøte, unnlot vitnene å møte opp, fordi de ville være nøytrale. Møtet ble avbrutt ved at andre styrker kom til og åpnet ild mot de tilstedeværende, med den følge at 105 personer ble skutt ned. Vitnene overlevde fordi de ikke var der. Da fiendtlighetene tiltok, ble det også vanskeligere for vitnene, men de viste alltid at de ikke var «av verden».
Under den kommende «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» i Harmageddon vil Jehovas folks nøytralitet igjen føre til frelse for dem. (Åp. 16: 14, 16) Ettersom de ikke er «av verden», vil de ikke pådra seg noe av dens blodskyld. Gud vil på den annen side fullbyrde sin dom over kristenheten med dens store blodskyld (og i sannhet også over resten av verden). Det blir den samme slags dom som den som ble fullbyrdet over det gamle Jerusalem. Esekiel profeterte om den: «Så sier Herren [Jehova]: Å, for en by! Du lar blodet flyte i gatene, så din tid må komme, og lager deg avskyelige gudebilder, så du blir uren. Med blodet du lot flyte, har du pådratt deg skyld, og ved gudebildene du laget, er du blitt uren. . . . Nå slår jeg hendene sammen . . . fordi du har latt blod flyte. . . . Og jeg befrir deg helt for din urenhet. . . . Da skal du sanne at jeg er [Jehova].» — Esek. 22: 3, 4, 13—16.
Nær er [Jehovas] dag, den store!» (Sef. 1: 14) Om kort tid vil hele denne verden, som har så stor blodskyld, bli tilintetgjort. Men Jehova vil rette følgende innbydelse til dem som fryktløst nekter å være «av verden»: «Gå inn i kamrene dine, mitt folk, lukk dørene etter deg! Hold deg skjult en liten stund, til vreden er gått over! Se, [Jehova] går ut fra sin bolig; han vil straffe dem som bor på jorden, for deres synd og skyld. Da skal jorden la det komme for dagen, det blod som er utøst der, og ikke lenger skjule de drepte.» (Jes. 26: 20, 21) Etter at Jehova har krevd den blodtørstige verden til regnskap, vil hans rene folk komme ut fra sine mirakuløst tilveiebrakte skjulesteder og glede seg over evig fred på en jord som aldri mer vil bli besudlet med blod på grunn av kriger og voldshandlinger. (Sal. 46: 9, 10) De som ikke var noen del av den verden som gikk til grunne, vil få leve i Guds nye ordning og i all evighet gjøre hans vilje. (1. Joh. 2: 17) Som nøytrale kristne i en forvirret verden vil de ha levert sitt bidrag til Guds folks rene, ubesudlede historie.