Spørsmål fra leserne

● Jeg underviser en kvinne i Bibelen. Nylig betrodde hun meg at hun hadde begått en del butikktyverier. Er hun forpliktet til å forsøke å erstatte alt det hun har stjålet, eller endog til å melde seg til politiet, før hun kan bli døpt?

De som befinner seg i en slik situasjon, må selv avgjøre på grunnlag av sin samvittighet om de skal gjøre noe av dette før dåpen finner sted.

Bibelen forsikrer oss om at det er Guds vilje at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». Det var derfor Gud sendte sin Sønn som en løsepenge. (1. Tim. 2: 4—6) Den rensende kraft Jesu blod har, er også tilgjengelig for mennesker som har levd et særdeles dårlig liv eller har gjort seg skyldig i alvorlige synder før de lærte Bibelens sannheter å kjenne og angret og omvendte seg.

Det forhold at de jødiske innbyggerne i Jerusalem i år 33 e. Kr. støttet sine religiøse ledere ved å kreve at Jesus skulle dømmes til døden, innebar for eksempel ikke at de aldri kunne bli kristne. På pinsefestens dag sa Peter til mange av dem: «Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, har Gud gjort både til Herre og Messias.» Ja, de måtte i det minste bære noe av ansvaret for dette mordet. Det stakk dem i hjertet, og de spurte: «Hva skal vi gjøre?» Peter svarte: «Vend om og la dere døpe.» — Apg. 2: 36—38.

Det forholdt seg på samme måte med Saulus, som ’raste mot’ de kristne og «truet dem på livet», og som var vitne til og godkjente mordet på Stefanus. (Apg. 7: 58; 8:1; 9:1; 22: 20) Senere, da han ble bedre kjent som Paulus, innrømmet han: «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største. Men . . . jeg fikk barmhjertighet.» — 1. Tim. 1: 15, 16.

En kan imidlertid spørre om en person skal forsøke å gjøre opp for seg hva angår de lovbrudd eller synder han kan ha begått før han ble kristen.

En tenker kanskje på at det ifølge Moseloven ble krevd av en tyv at han erstattet det han hadde stjålet. Hvis for eksempel en israelitt stjal en okse og den ble funnet hos ham, måtte han foruten å levere den tilbake gi enda en okse i erstatning fordi eieren hadde måttet unnvære oksen sin en tid. — 2. Mos. 22: 1, 3b—9.

Det kan også henvises til Lukas’ beretning om Sakkeus, en overtoller i Jeriko, som etter alt å dømme hadde benyttet seg av tvilsomme metoder når han krevde inn penger, og var blitt rik på det. Da Jesus viste ham vennlig oppmerksomhet, sa Sakkeus: «Har jeg presset penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.» Jesus bifalt dette oppriktige uttrykk for tro og anger og sa til Sakkeus: «I dag er frelse kommet til dette hus. For . . . Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.» (Luk. 19: 1—10) Det er sannsynlig at Sakkeus på grunnlag av skattelistene kunne finne ut hvor mye han hadde innkrevd ulovlig. Han hadde dessuten de nødvendige midler til å betale med. Selv om ikke myndighetene anklaget ham for utpressing, tilskyndte hans samvittighet ham til å forsøke å betale tilbake det han hadde presset folk for.

Det er imidlertid verdt å merke seg at loven i 2. Mosebok 22: 1, 3b—9 ble gitt til israelittene, som befant seg i et innviet forhold til Gud. Sakkeus var allerede en «Abrahams sønn», som var forpliktet til å følge Skriftens høye normer. Det at han gjorde opp for seg, var et uttrykk for at han angret at han ikke hadde gjort det. Men hvordan stiller saken seg for en som ganske nylig har lært Guds normer å kjenne, og som forut for det har syndet eller begått lovovertredelser?

Mennesker som lever nå, er i virkeligheten ikke forpliktet til å følge Moseloven, 2. Mosebok 22: 1, 3b—9 innbefattet. (Rom. 6: 14) Ifølge de kristne greske skrifter krever ikke Gud at en må gjøre godt igjen alle tidligere synder eller lovovertredelser før en kan bli døpt.

Det fremgår av tilfellet med Onesimus, som vi kan lese om i apostelen Paulus’ brev til Filemon. Onesimus hadde vært slave i Kolossæ, men hadde flyktet til Roma. Dette var en kriminell handling. Han var en fugitivus, en bortrømt slave. Noen anser det dessuten for sannsynlig at Onesimus må ha bestjålet sin herre for å kunne flykte til det fjerntliggende Italia. I Roma kom han i kontakt med apostelen Paulus og ble døpt som en kristen. Paulus forlangte ikke at Onesimus skulle overgi seg til myndighetene og bli straffet for sin forbrytelse før han kunne bli døpt. Han krevde heller ikke at Onesimus først skulle vende tilbake til sin herre, selv om Paulus en tid etter at Onesimus var blitt en kristen, oppfordret ham til å dra tilbake —  noe han var villig til å gjøre.

På samme måte kan en som i dag tar imot Bibelens budskap, tidligere ha begått en lovovertredelse og kanskje være ettersøkt av politiet. Som Bibelen viser, må vedkommende ’vise anger og vende om så han kan få utslettet sine synder’. (Apg. 3: 19, NW) Det betyr at han fullstendig må slutte med sin tidligere syndige, kriminelle handlemåte. Peter skrev til de kristne: «La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller fordi han har gjort en urett mot andre.» — 1. Pet. 4: 15.

Den enkelte må selv avgjøre om han i den utstrekning han er i stand til det, vil forsøke å erstatte det han har stjålet. Nestekjærligheten synes å tilsi det. (Matt. 22: 39; 7: 12)a Det finnes mange eksempler på at en slik villighet til på denne måten å gjøre opp for seg har vært et fint vitnesbyrd om den gode virkning sann religion kan ha.

Det kan imidlertid være tilfelle hvor den skyldige ikke kan huske alle de steder han har begått tyverier, eller ikke kjenner alle dem han har stjålet fra. Det kan også være at forbrytelsen er av en slik art at skaden ikke på noen måte kan gjøres god igjen. Han kan ha forvoldt en annens død. Selv om samvittigheten anklager ham aldri så mye, kan han ikke bringe noen tilbake til livet — bare Jehova kan det. (Joh. 5: 28, 29) Men selv om han ikke kan gjøre noe for å råde bot på det som har skjedd, kan han sette sin lit til Guds barmhjertighet og be om tilgivelse på grunnlag av Jesu offer. Bibelen viser at tyver og utpressere gjorde det i det første århundre. De ble ’vasket rene, helliget og rettferdiggjort i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds ånd’. — 1. Kor. 6: 9—11; 1. Pet. 4: 1—4.

Det må innrømmes at hvis noen med en kriminell fortid blir kristen og ikke får gjort opp saken med myndighetene før dåpen finner sted, kan hans fortid senere bli offentlig kjent. Han kan til og med bli anholdt og fengslet. I tillegg til at dette kan gi ham et dårlig rykte i offentlighetens øyne, kan det stille den kristne menighet i et uheldig lys. Men også Jesus ble kritisert for å spise sammen med syndere og skatteoppkrevere og godta at de ble hans disipler. Hans svar på dette var at han var kommet for å frelse syndere. Han var kommet for å helbrede de syke, ikke de friske. — Matt. 9: 10—13.

Ærlige og tenkende mennesker kan se at de som er tilknyttet den kristne menighet av Jehovas vitner, følger høye moralske normer. Denne høye moralske standard, som er blitt rosende omtalt av utenforstående, skyldes ikke at de alltid har vært ærlige og prinsippfaste. Det er snarere et bevis for de forandringer som kan gjøres når mennesker med vidt forskjellig bakgrunn bestreber seg på å bringe sitt liv i harmoni med Bibelens normer. Det svarer til det historikeren dr. John Lord sier om de første kristne:

«Kristendommens sanne triumf fremgikk av at den gjorde dem som bekjente seg til dens lære, til gode mennesker, snarere enn av at den forandret populære institusjoner eller regjeringer eller lover eller forbedret den store masse av vantro. . . . Vi har vitnesbyrd om at de levde et ulastelig liv, hadde en uklanderlig moral, var gode borgere . . .» — The Old Roman World, sidene 551, 578.

[Fotnote]