Husker du?

Har du omhyggelig lest de numrene av Vakttårnet som har kommet ut i den senere tid? Hvis du har gjort det, vil du uten tvil huske følgende punkter:

● Hva kjennetegner et menneske som «mangler hjerte»? — Ordspr. 6: 32; 10: 13, 21; 12: 11, NW.

En som «mangler hjerte», er en uerfaren person eller et menneske som overser de følger det kan få å følge en gal handlemåte. Et slikt menneske mangler et godt motiv, og det har heller ikke den vurderingsevne eller verdsettelse som kommer fra hjertet. — 1/3, side 16.a

● Hvordan kan vi forstå Salme 16: 7, hvor David taler om at hans nyrer minner ham om Jehovas råd?

I Bibelen representerer nyrene det et menneske i virkeligheten er, dets egentlige personlighet. Fordi nyrene ligger svært dypt i kroppen, kan de omtales som det innerste dyp i et menneske. I Davids tilfelle var Jehovas råd blitt en del av hans personlighet. Disse råd var innplantet dypt i hans indre, som om de var i nyrene. Derfor kunne hans nyrer, det vil si Jehovas råd som var innplantet i David, påminne ham da han lå søvnløs om nettene. — 1/3, sidene 20, 21.

● I hvilken forstand er den vei som fører til liv, trang? — Matt. 7: 14.

Den er trang i den forstand at den legger restriksjoner på dem som går på den, slik at de avholder seg fra å gjøre ting som ville være til skade for dem selv og/eller andre. — 15/4, sidene 14, 15.

● Hvordan kan en som begår en alvorlig overtredelse, også gjøre seg skyldig i synd mot menigheten og derfor måtte be menigheten om tilgivelse? — Jevnfør 2 Korintierne 2: 7.

Når et medlem av en menighet begår en alvorlig overtredelse, kan det i noen tilfelle føre til at menigheten får et dårlig navn og rykte. Menigheten kan ikke, ved de eldste som representerer den, tilgi overtrederen den alvorlige synd i seg selv. Dette er noe Jehova Gud gjør. Men de eldste kan tilgi ham de vanskeligheter og den forhånelse og sorg som hans urette handling kan ha brakt menigheten, hvis de finner ut at han angrer oppriktig. — 1/5, side 13.

● Hvorfor kunne Jesus si: «Jeg har overvunnet verden»? — Joh. 16: 33.

Jesus overvant verden ved ikke å bli lik den. Han tillot ikke seg selv å bli oppslukt av verden. — 15/9, side 21.

● Hva beviser at Guds navn (JHVH), som vanligvis blir gjengitt med Jehova, forekom i de kristne greske skrifter?

I første rekke finnes beviser for dette i fragmenter av den greske oversettelsen Septuaginta, den første greske oversettelse av de hebraiske skrifter. I de mest fullstendige håndskrifter til denne oversettelsen, som skriver seg fra det fjerde århundre etter Kristus, er Guds navn erstattet av de greske ordene for «Gud» og «Herren». I fragmenter av manuskripter som er eldre, forekommer imidlertid Guds navn med hebraiske bokstaver. Fordi Guds navn finnes i eksemplarer av Septuaginta som var tilgjengelig i det første århundre, er det rimelig at bibelskribenter som levde i den kristne æra, må ha benyttet navnet når de siterte skriftsteder fra de hebraiske skrifter hvor det forekom. Etter hvert som Guds navn forsvant fra avskrifter av Septuaginta, ble det tydeligvis også fjernet fra de kristne greske skrifter. — 1/9, sidene 7—11.b

● Hvilke historiske vitnesbyrd beviser at Jesus Kristus ble oppreist fra de døde?

Mer enn 500 kristne disipler så den oppstandne Guds Sønn. (1 Kor. 15: 7) De som var fullstendig overbevist om at Jesus Kristus var blitt oppreist fra de døde, forkynte denne sannhet fryktløst, selv om det kunne ha betydd døden for dem. De kunne ikke ha vist en slik tro bare på grunnlag av et syn eller deres egen fantasi. Eventuelle forsøk på bedrag ville ha blitt avslørt den gang, for de kristnes fiender var oppsatt på å bringe dem i vanry og på å stoppe deres virksomhet. — 15/10, sidene 21, 22.

● Når og hvordan fikk Jesu Kristi disipler som en oppfyllelse av Esaias 61: 3 for første gang «hodepryd», «gledes olje» og «lovprisnings kledebon»?

Dette skjedde på pinsedagen i år 33 e. Kr. Deres hode ble da kronet med Guds godkjennelse. Det var som om en lindrende olje var blitt helt ut på hodet deres og hadde virket så velgjørende på dem at de måtte juble. De hadde ikke lenger en nedbrutt ånd, men lovprisningen av Jehova kjennemerket dem på samme måte som om de hadde på seg et «lovprisnings kledebon». — 15/11, side 12.

[Fotnoter]