Hvorfor «pengekjærhet» er ødeleggende

HVORFOR er «pengekjærhet» så ødeleggende? Den kan blant annet sløve den naturlige hengivenhet mellom familiemedlemmer. Den kan berøve en lykken, få en til å leve unødig spartansk eller drive en til å opptre hjerteløst overfor sine medmennesker.

Et eksempel fra De forente stater illustrerer på en treffende måte hvilke ytterligheter pengekjærhet kan føre til. Ved sin død i 1916 etterlot Henrietta Howland Green seg en formue på cirka 95 millioner dollar. Bare i én bank hadde hun et innskudd på over 31 400 000 dollar. Ikke desto mindre hadde denne rike kvinnen nektet sin sønn nødvendig medisinsk behandling mens hun prøvde å finne en klinikk hvor han kunne bli behandlet gratis. Det førte til at sønnen måtte amputere det ene beinet. Hun levde av rå havregryn og ville ikke engang bruke penger til å koke grøt av dem. En hissig diskusjon om fordelene ved å drikke skummetmelk førte senere til at hun døde av hjerneblødning. Pengekjærheten var virkelig ødeleggende for denne kvinnen.

Hvis Henrietta Green hadde kjent og fulgt Bibelens sunne veiledning når det gjelder penger, kunne hun ha vært til velsignelse for andre. Hun ville ikke da ha gjort livet miserabelt for seg og sin sønn. Bibelens veiledning kan også beskytte mange som lever nå, mot å bli fanget i den farlige snare som pengekjærhet er.

Apostelen Paulus gjorde oppmerksom på hvilken ødeleggende virkning kjærlighet til penger har. Han skrev: «Pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme . . . gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 10.

Når noen begynner å elske penger, er pengene blitt en gud for dem. De bruker alle sine krefter på å skaffe seg flere penger og tenker ikke på noe annet. Det er ikke tale om at de noen gang kan få nok. Bibelen sier: «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok.» (Pred. 5: 9) Ettersom det forholder seg slik, vil pengekjære mennesker være villige til å gjøre nesten hva som helst for å få flere penger. Tjenesten for Gud og det å gjøre godt mot andre kommer ofte helt i bakgrunnen.

Pengekjærhet kan for eksempel være årsak til mange former for uærlighet. På grunn av pengekjærhet kan folk bruke dårlige byggematerialer, forfalske matvarer og drikkevarer, snyte på vekten og lignende. De bryr seg ikke om at dårlige byggematerialer kan gjøre en bygning farlig å oppholde seg i og føre til alvorlige ulykker og dødsfall, at forfalskning av matvarer og drikkevarer kan ødelegge andres helse, og at en kan ødelegge mye for andre ved å snyte på vekten, særlig for slike som har dårlig råd.

Noen spiller hasard i et forsøk på å bli å rike på et øyeblikk. Jo mer de spiller, jo mer mer taper de. Men de er overbevist om at de snart kommer til å vinne, få tilbake alt det de har tapt, og bli rike. De setter over styr penger som kunne ha vært brukt til nødvendige ting, og barna må lide fordi familien ikke har råd til å kjøpe det de trenger av mat og klær.

Hvordan kan en så unngå å falle i den snare som pengekjærhet er, til skade for seg selv og andre? Svaret er at en må ha et likevektig syn på materielle ting. Guds Ord, Bibelen, hjelper oss til å få et slikt likevektig syn.

Bibelen ansporer de kristne til å være arbeidsomme, men advarer mot å prøve å samle seg rikdom. Den viser at en ikke bare bør arbeide til gagn for seg selv. Apostelen Paulus oppfordret den som før hadde stjålet, til å arbeide, «idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger». (Ef. 4: 28) En slik aktiv omsorg for andre vil beskytte en mot å bli selvopptatt og utvikle kjærlighet til penger.

Bibelen hjelper oss også til å ha et realistisk syn på materielle ting. Rikdom er ikke noe varig. Vi kan miste våre eiendeler; de kan bli stjålet eller ødelagt. Men selv om folk vet at det forholder seg slik, fortsetter de ofte å ordne sine økonomiske anliggender på en måte som viser at de ikke tar usikkerheten ved livet i betraktning.

Tenk på dem som går til ytterligheter når det gjelder å forsake ting som kunne gjøre livet mer behagelig for dem. De gjør det kanskje for å spare til sine barn, barnebarn og oldebarn. Det er naturligvis ikke noe galt i å ønske å etterlate en arv til barna. Men foreldre må også passe på at de ikke går så langt at de er redd for å bruke noe på seg selv. De bør kanskje til og med spørre seg selv om deres ønske om å etterlate en arv til barna i virkeligheten er et skalkeskjul for pengekjærhet — om de i virkeligheten har et brennende ønske om å samle seg rikdom.

Det er bra å huske hva den vise kong Salomo skrev om hvor skuffende det kan være å samle seg en formue. Plutselig kan en miste alt, og det på et tidspunkt da det er mest ubeleilig. Vi leser: «Det er et stort onde, som jeg har sett under solen: rikdom gjemt av sin eier til hans egen ulykke. Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham.» — Pred. 5: 12, 13.

Ja, det er sørgelig når en mann har arbeidet hardt og han så — på grunn av krig, langvarig tørke, brann, jordskjelv eller et uvær — plutselig mister alt. Hvis han ikke engang har tillatt seg å nyte frukten av sitt harde arbeid, har hans liv virkelig vært tomt og innholdsløst. Ulykken er enda større hvis han har barn å forsørge.

Men selv om det ikke går så galt at en mister alt på grunn av en eller annen ulykke, betyr ikke det at en materialistisk levemåte fører til noe godt. Når en dør, er ikke all verdens rikdom til gagn for en. Bibelen sier rett ut: «Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noe som han kunne ta med seg.» (Pred. 5: 14) Hvor meningsløst har ikke livet vært for en som har satt alt inn på å skaffe seg materielle eiendeler!

En har dessuten ingen mulighet for å vite hva som vil skje med arven etter at en er død. Arvingene, som ikke har arbeidet for det de får, verdsetter kanskje ikke arven, men sløser den bort i løpet av kort tid. Og selv om de kanskje forvalter den godt, har en ingen garanti for at ikke en eller annen ulykke i siste instans vil føre til at de mister alt. Hvis det ikke er noen som får nyte frukten av det harde arbeidet som har vært utført, til hvilket gagn har det så vært?

Hvis en erkjenner at livet er usikkert, kan det hjelpe en til å innse at det er utilfredsstillende å trakte etter rikdom. Det kan hindre en i å få et utilbørlig ønske om penger. Samtidig unngår en å falle i den snare å ville leve unødig spartansk. En kan nyte frukten av sitt arbeid på en sunn måte, til gagn for seg selv og andre. Derved unngår en de ødeleggende virkninger som pengekjærhet kan ha.