Hvordan den ånd som blir utøst fra det høye, virker
1. Hva skjedde med det åndelige område til levningen av det åndelige Israel før den første verdenskrig endte?
FØR den første verdenskrig utløp, 11. november 1918, ble det åndelige område til den forfulgte levning av åndelige israelitter lagt øde. Det ble i åndelig henseende som en ørken, hvor ’rikets frukter’ ikke ble frambrakt offentlig ved at den salvede levning modig forkynte det gode budskap om Guds rike. (Matt. 21: 43; 24: 14) Levningen av Rikets ambassadører, som ble hatet og undertrykt verden over, ble grepet av usikkerhet og en følelse av håpløshet.
2. Hva var det som viste hvorvidt denne øde tilstand skulle fortsette i det uendelige, og hva måtte til for at situasjonen skulle bli forandret?
2 Ville Jehova Gud godkjenne at hans innvigde folk befant seg i en slik øde tilstand for bestandig? Nei! I før-kristen tid hadde han erklært at Jerusalem og Juda land bare skulle ligge øde i en begrenset tidsperiode, ikke lenger enn 70 år. Det babyloniske verdensrike skulle ikke få fryde seg over sine offer, Jerusalem og Juda, i all evighet. Gud hadde heller ikke til hensikt at Babylon den stores offer, de som utgjorde levningen av det åndelige Israel, skulle fortsette å være i en øde tilstand i det uendelige. Hva måtte så til for at situasjonen skulle bli forandret, til ære for deres Gud, Jehova? Jo, den hellige ånd måtte virke på en spesiell måte overfor dem!
3. Hvor lenge skulle Jehovas folk ifølge Esaias 32: 15, 16 være i en øde tilstand?
3 I Esaias 32: 15 forsikret Jehova sitt folk om at deres sørgelige, øde tilstand bare skulle vare ’inntil Ånden ble utøst fra det høye’. Hva skulle så skje etter det? Profetien sier videre: «Ørkenen blir til fruktbar mark og fruktbar mark aktes som skog. Og rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal ha sitt hjem på den fruktbare mark.» — Es. 32: 15, 16.
4, 5. a) Hva skulle altså finne sted med levningen av åndelige israelitter? b) Hvordan ble dette bekreftet i det syn Esekiel fikk se?
4 Det betydde at den hellige ånd ville bli utøst over levningen av åndelige israelitter, og at levningen ville bli utfridd av Babylon den store. Disse strålende framtidsutsikter ble bekreftet av det syn Jehova lot sin profet Esekiel få mens han ennå var i landflyktighet i det gamle Babylon. I dette synet fikk Esekiel se en dal full av bein av døde israelitter.
5 Situasjonen så håpløs ut for disse døde israelittene i synet. Situasjonen så også håpløs ut for de levende israelitter som var i landflyktighet i det gamle Babylon, mange hundre kilometer borte fra sitt øde hjemland. Den allmektige Gud betraktet imidlertid ikke situasjonen som håpløs. Han er den Gud som til og med kan oppvekke døde. Flere hundre år tidligere hadde han benyttet sine profeter Elias og Elisa til å oppvekke bokstavelig døde mennesker ved hjelp av den hellige ånd. I det synet Esekiel fikk, gjenskapte han derfor alle disse døde israelittene og ga dem nytt liv. Jehova forklarte betydningen av synet og sa: «I skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg åpner eders graver og lar eder, mitt folk, stige opp av eders graver [i Babylon]. Og jeg vil gi min Ånd i eder, og I skal bli levende, og jeg vil bosette eder i eders land, og I skal kjenne at jeg, [Jehova], har sagt det, og at jeg også vil gjøre det.» — Esek. 37: 13, 14.
6. Hvordan fant det sted en åndelig oppstandelse, og hva sa nasjonene i forundring da de så dette?
6 I samsvar med denne profetien sluttet Babylon å være en grav for det jødiske folk. En åndelig oppstandelse fant sted. Som ved et mirakel dro en gruppe landflyktige israelitter og deres tjenere ut av Babylon i 537 f. Kr. og bosatte seg i sitt hjemland. De gikk i gang med å gjenoppbygge byen Jerusalem og dens tempel og gjøre sitt øde hjemland lik et paradis. De hadde ikke lenger noen grunn til å slå seg for brystet og klage «over de fagre marker, over det fruktbare vintre», som de babyloniske erobrere hadde lagt øde i 607 f. Kr. For en manifestasjon av den hellige ånds virksomhet dette var! Hedningenasjonene, som så det som foregikk, var slått av forundring. Salme 126: 2 forteller at de sa: «Store ting har [Jehova] gjort imot disse.»
7. Hvem er ordene i Salme 126: 2 blitt anvendt på i det 20. århundre, og hvorfor?
7 Det samme har vært sagt nå i det 20. århundre. Om hvem? Ikke om de kjødelige jøder som bosatte seg i Palestina etter den første verdenskrig, og som senere kjempet «med makt», med «militær styrke» (NW), for å opprette republikken Israel i 1948. Nei, de profetiske ordene i Salme 126: 2 ble uttalt om de bibelstudenter som ble hatet og forfulgt i mange land, og som kom ut av trelldommen under Babylon den store i etterkrigsåret 1919. Det var over disse gjenreiste kristne, som var åndelige israelitter, ånden ble utøst fra det høye. Det minnet bibelstudentene om det som skjedde på pinsedagen i år 33 e. Kr., selv om utgytelsen av ånden ikke ble ledsaget av at «tunger liksom av ild» satte seg på deres hode og på mirakuløst vis satte dem i stand til å tale fremmede språk. — Ap. gj. 2: 1—4; Joel 3: 1, 2; Es. 32: 15.
8. Med tanke på hvilket arbeid var de som utgjør levningen av det åndelige Israel, blitt bevart, og hvorfor kunne de med rette anta navnet «Jehovas vitner»?
8 Dette førte til at disse åndelig gjenopplivede kristne ble mer levende i tjenesten for Jehova enn noen gang tidligere. Forkynn, forkynn, forkynn om Guds opprettede rike — verden over! ble deres oppildnende slagord. Dette ble nå deres viktigste mål i livet. Ifølge Bibelen var det med tanke på dette Gud bevarte dem i live gjennom den første verdenskrig og utfridde dem av trelldommen under Babylon den store. (Matt. 24: 9—14) De samlet derfor sine atspredte medlemmer på nytt og reorganiserte dem med tanke på at de skulle forkynne budskapet om Riket verden over like til enden. Så kom året 1931. Ved å benytte seg av mange hundre millioner traktater som ble delt ut gratis, mange millioner innbundne bøker, bibelske foredrag som ble holdt verden over, og mange hundre radiostasjoner hadde de inntil da avlagt et verdensomfattende vitnesbyrd om Jehovas navn og om hans messianske rike. Alt dette hadde de gjort uten «motløshets ånd». (2 Tim. 1: 7) Med ordene i Esaias 43: 10 ringende i sine ører antok disse salvede forkjempere for Jehova og hans rike med Kristus som konge nå det bibelske navnet «Jehovas vitner».
9, 10. a) Hvem har ikke klart å utrydde dette navnet på jorden? b) Hvem foruten levningen av det åndelige Israel er fast besluttet på å holde dette navnet levende, og hva har de derfor gjort?
9 Like til denne dag har alle de religiøse krefter innen Babylon den store og alle dens politiske, juridiske og militære forbundsfeller prøvd å utslette dette navnet som Rikets forkynnere bærer, men de har ikke vært i stand til det. Det lever fortsatt! Og det gjør også de som bærer det!
10 Verden over finnes det nå en «stor skare» gudfryktige mennesker som selv riktignok ikke er åndelige israelitter, men som er fast besluttet på at dette navnet skal holdes levende og ikke miste sin betydning. De har lagt merke til hva den Gud som har navnet Jehova, har gjort for det folk som bærer hans navn, levningen av det åndelige Israel. De er blitt klar over hvem det er Gud har utøst sin ånd over fra det høye. De som utgjør den ’store skare’ i vår tid, er derfor de mennesker «iblant hedningene» som sier: «Store ting har [Jehova] gjort imot disse.» (Sl. 126: 2) Den Gud som kunne gjøre noe slikt for en så liten levning av åndelige israelitter, er den Gud de ønsker å tilbe og tjene. Uten å frykte det hat og den forfølgelse de måtte bli gjenstand for verden over, har de innvigd seg til den samme Gud gjennom Kristus og sluttet seg til den salvede levning av Jehovas kristne vitner. De har også påtatt seg det ansvar å være hans vitner og skammer seg ikke over å være det. — Åpb. 7: 9—17; Sak. 8: 23.
Hvordan vi kan forsvare oss mot de «demon-inspirerte uttalelser»
11. Hva er det «dragen», «dyret» og den «falske profet» «kvekker» om, men hvilket budskap lar levningen og den ’store skare’ ikke desto mindre lyde?
11 Den salvede levning og den ’store skare’ står nå sammen overfor den djevelske «dragen», «dyret», som er i besittelse av kjernefysiske våpen, og den politiske «falske profet». Åpenbaringen 12: 17 gjør det klart at «dragen», Satan Djevelen, har dratt av sted for å føre krig mot den salvede levning. I denne forbindelse gjør den bruk av sitt politiske «dyr» og den angloamerikanske «falske profet» her på jorden. De demoninspirerte, froskelignende uttalelsene fortsetter å strømme ut av deres munn, uttalelser om tilbedelse av staten, om nasjonalt overherredømme, om materialisme, om fred og sikkerhet i verden ved hjelp av De forente nasjoner. Jehovas vitner har ikke desto mindre latt det gode budskap om Guds messianske rike lyde over hele verden. Rikets budskap har nådd ut til over 200 land og øygrupper. «Dragen», «dyret» og den «falske profet» prøver tydeligvis å overdøve Rikets budskap med sin «kvekking». Babylon den store, særlig kristenheten, skulle også ønske at den kunne overdøve dette budskapet, for kristenheten hevder at det bare er den som taler på Guds vegne.
12. Hva minner denne situasjonen om?
12 Dette minner om den situasjon Jehovas profet Mika og Akabs, Israels konges, falske profeter befant seg i omkring år 920 f. Kr. De falske profetene forutsa at kong Akab ville vinne en militær seier. Men Mika forutsa at han ville bli rammet av ulykke. Han gjorde oppmerksom på at Jehova tillot at kong Akab ble villedet av en bedragersk, inspirert uttalelse fra sine falske profeters munn. En falsk profet som het Sedekias, protesterte på det. Som det står i 1 Kongebok 22: 24, trådte han fram og «slo Mika på kinnet og sa: På hvilken vei er [Jehovas] Ånd gått over fra meg for å tale med deg?» Men Jehova hadde virkelig talt ved Mika, for kong Akab vendte aldri levende tilbake fra krigen. — 1 Kong. 22: 20—38.
13. På hvilken måte viste den salvede levning av det åndelige Israel seg å være lik profeten Mika?
13 Vi finner en parallell til denne begivenheten i vår tid, særlig siden 1919, da de seirende parter i den første verdenskrig vedtok forslaget om at det skulle opprettes et folkeforbund for å trygge freden og sikkerheten i verden. Medlemmene av den salvede levning av åndelige israelitter har vært lik profeten Mika. Den hellige ånd er blitt utøst over dem fra det høye, og det har, som forutsagt, ført til at de har profetert eller kunngjort de profetier som finnes i Jehovas inspirerte Ord, Bibelen. (Joel 3: 1, 2) Med støtte i Bibelens profetier forutsa de fryktløst at Folkeforbundet ville komme til kort. De forkynte også et advarselsbudskap mot kongene eller de politiske herskere i kristenheten, som svarer til kong Akab i det frafalne Israel.
14. Hvilket budskap om kristenhetens herskere har de religiøse ledere mislikt, og hvordan har de opptrådt på samme måte som dronning Jesabel?
14 Levningen kunngjorde at de såkalte kristne herskere i den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» i Harmageddon vil lide nederlag og bli tilintetgjort ved at Guds dom over dem blir fullbyrdet. Dette kommer til å skje til tross for at kristenhetens presteskap i likhet med Sedekias og hans falske profeter har velsignet de regjeringer og militære styrker som tilhører kristenhetens herskere. Prestene hevder at de alene har rett til å tale på Guds vegne, og at det bare er de som har Guds ånd. De er derfor irritert over at den salvede levning har kunngjort et budskap om at en ulykke vil ramme de politiske herskere og deres hærer, som de, prestene, har bedt Gud velsigne. De har forsøkt å sette en stopper for det forkynnelsesarbeid som blir utført av den salvede levning, som om det ikke skulle ha Guds godkjennelse og ikke være ledet av Jehovas ånd. De har fått i stand en voldsom forfølgelse av den salvede levning, akkurat som Akabs hustru, dronning Jesabel, forfulgte Elias og 100 andre av Jehovas profeter. — 1 Kong. 18: 13.
15. Når vil det bli gjort helt klart for kristenhetens presteskap hvorvidt det noen gang har hatt Guds ånd, og hvorfor kommer det ikke til å få oppleve at kristenhetens herskere seirer?
15 Kristenhetens presteskap har således i virkeligheten slått den salvede levning i ansiktet og sagt: «På hvilken vei er [Jehovas] Ånd gått over fra meg for å tale med deg?» (1 Kong. 22: 24) Om ikke lenge vil det bli gjort helt klart for presteskapet hvorvidt det noen gang har hatt Jehovas ånd. De religiøse ledere vil aldri få oppleve at kristenhetens herskere og hærer vinner seier. De kommer heller aldri til å få oppleve at deres politiske og militære venner blir tilintetgjort i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Hvorfor ikke? Nei, før denne krigen i Harmageddon begynner, vil de politiske elementer, som foreløpig er vennlig innstilt overfor de religiøse ledere, og som i vår tid utgjør en aktiv del av De forente nasjoner, bli fylt av hat mot kristenhetens presteskap og de andre religiøse ledere i Babylon den store og tilintetgjøre dem. — Åpb. 16: 14, 16; 17: 3—18.
16. Hva vil imidlertid den Mika-lignende levning få oppleve?
16 Hvordan vil det så gå med den salvede levning, som Jehova har utøst sin ånd over fra det høye? Levningens medlemmer har overlevd det slag i ansiktet som de fikk av kristenhetens presteskap. De vil få oppleve at det budskap som Guds ånd har gitt dem fra Bibelen, går i oppfyllelse. Ja, de vil få oppleve tilintetgjørelsen av verdens herskere, som ble ledet til Harmageddon av den froskelignende propaganda som utgikk fra «dragen», «dyret» og den «falske profet».
«Herlighetens og Guds Ånd»
17. Hvorfor er det at levningen og den ’store skare’ blir hånt og forfulgt, ikke noe bevis for at de ikke har Guds ånd?
17 Den salvede levning og dens medvitner, den ’store skare’ av Kristi «andre får» i vår tid, er blitt utsatt for en voldsom forfølgelse. (Joh. 10: 16) Betyr det at alle disse kristne vitner for Jehova ikke har hans ånd? Nei! Det er i virkeligheten et bevis for det stikk motsatte, for Kristus forutsa at dette skulle skje i «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Hans sanne disipler skulle bli hatet og forfulgt av alle folkeslag fordi de forkynte om hans messianske rike. (Matt. 24: 3, 9—14) Det at vi blir hatet, vanæret og forfulgt fordi vi holder fast ved Kristi navn, navnet til ham som nå hersker som Konge, gir oss ikke noen grunn til å skamme oss, som om vi gjorde noe galt.
18. Hvorfor er de som blir hånt for Kristi navns skyld lykkelige, ifølge 1 Peter 4: 14?
18 En kristen martyr i det første århundre, apostelen Peter, skrev: «Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige [lykkelige, NW], fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder.» — 1 Pet. 4: 14.
19. Hva ønsker de som håner oss for Kristi navns skyld, å oppnå, men hva slags ånd er det Gud gir oss?
19 De som håner oss fordi vi adlyder de befalinger Gud har gitt gjennom Kristus, vil at vi skal føle oss så skamfulle at vi slutter å tjene Gud og ikke lenger forkynner «dette gode budskap om riket» til et verdensomfattende vitnesbyrd. Men den ånd som Gud gir sine Rikets forkynnere, er ikke en ånd som gir dem en skamfølelse eller en skyldfølelse, som om de skulle ha gjort noe galt. Den får oss til å føle oss hedret, beæret, og den er knyttet til Guds strålende herlighet. Det er en ånd som får oss til å «juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel bevirker utholdenhet og utholdenhet en godkjent tilstand og den godkjente tilstand håp, og håpet fører ikke til skuffelse; for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter gjennom den hellige ånd som ble gitt oss». — Rom. 5: 3—5, NW.
20. Er det, ifølge Salme 69: 10, bare for Kristi navns skyld vi blir hånt?
20 Vi som er kristne vitner for Jehova, har ikke bare det privilegium å bli hånt for «Kristi navns skyld». Vi har i særlig grad det privilegium å bli hånt for Hans navns skyld som Jesus Kristus selv ble hånt for. «For Kristus levde heller ikke seg selv til behag, men, som skrevet er: Deres hån som hånte deg, falt på meg.» (Rom. 15: 3) Disse ordene, som var et sitat fra Salme 69: 10, viser at den som blir hånt, er Jehova, hvis hus for tilbedelse Jesus Kristus var så nidkjær for. — Joh. 2: 17.
21. Hva kan sies om den ånd som hviler over oss når vi blir hånt for Jehovas navns skyld?
21 Det er en enestående ære å bli hånt for Jesu Kristi, Guds Sønns, skyld. Det er en langt større ære å bli hånt for Jehova Guds, Jesu Kristi Fars, skyld, ettersom Faderen er større enn Sønnen. (Joh. 14: 28) Ettersom «Guds ånd» hviler over oss som blir hånt for Kristi navns skyld, hviler den over oss i enda høyere grad når vi holder ut hån og spott for hans egen Fars og Guds, Jehovas, navns skyld. Hvis vi bevarer vår ulastelighet overfor Gud helt til de som håner oss, blir tilintetgjort i den kommende «store trengsel», vil Guds ’herlighetens Ånd’ aldri forlate oss. — Åpb. 7: 14—17; 1 Pet. 4: 14.
«Ånden og bruden»
22.Hva får den froskelignende propaganda fra «dragen», «dyret» og den «falske profet» oss ikke til å gjøre, og mot hvilken ånd blir vi beskyttet?
22 Vi kan vente å bli ytterligere hånt av den djevelske «dragen», det politiske «dyret» og den angloamerikanske «falske profet», for vi marsjerer ikke sammen med de politiske herskere og deres hærer til Harmageddons slagmark. Deres froskelignende propaganda og deres fiendtlige handlinger mot Jehovas vitner vil aldri få oss til å tilbe noen annen eller noe annet som Gud, fornekte Jehovas universelle overherredømme eller slutte å sette de dyrebare ting som hører hans messianske rike til, på førsteplassen. Vi har «herlighetens og Guds Ånd», og den kan motvirke alle de demoniske «inspirerte uttalelser» som leder nasjonene til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag:’ i Harmageddon. (Åpb. 16: 13—16; 19: 19—21) Vi for vår del lytter til de «inspirerte uttalelser» som kommer fra Guds hellige Ord, Bibelen, og gir akt på dem. Vi innretter vårt liv i harmoni med dem. Jehovas ånd, som inspirerte profetene til å skrive Bibelen, virker på den måten i vårt liv. Den beskytter oss mot å bli besmittet av «verdens ånd». — 1 Kor. 2: 12.
23. Hvis røst lar vi nå bli hørt overalt, og for hvem ønsker levningen å være en ren jomfru?
23 Fylt av ærefrykt lar vi ’Åndens og brudens’ røst bli hørt over hele jorden. Vi vet hvem denne «bruden» er. Det er menigheten av åndsavlede disipler som er trolovet med den himmelske Brudgom, Jesus Kristus. Denne «bruden» er representert på jorden i vår tid ved en salvet levning, som om kort tid vil bli forent med Kristus i himmelen. Levningen av brudeklassen har derfor ikke noen andel i den religiøse utukt som Babylon den store nå driver med verdens politiske herskere. I stedet for å blande seg opp i politikk og bli verdens venner ønsker de som tilhører brudeklassen, å være en ren jomfru for sin himmelske Brudgom, Jesus Kristus. De forkynner overalt at han nå regjerer som konge ved Guds høyre hånd i himmelen. — Åpb. 17: 5, 18; 21: 2—14, 21—24; Jak. 4: 4.
24. Hva er den ’ånd’ som er nevnt i Åpenbaringen 22: 17?
24 Det er om vår tid Åpenbaringen 22: 17 sier: «Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» Den ’ånd’ som er nevnt her, er Jehovas virksomme kraft, som gir seg til kjenne gjennom de inspirerte uttalelser som finnes i Bibelens profetier. Denne ånd er i virksomhet blant dem som utgjør levningen av brudeklassen.
25. Hvem har gitt akt på den innbydelse som kommer fra «Ånden og bruden», og hvem har de kommet til for å få «vann»?
25 Er det noen på jorden i vår tid som gir akt på den innbydelse «Ånden og bruden» kommer med? Ja, særlig siden 1935, det året da levningen av brudeklassen forsto hvem den ’store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, er. Tusener som tørstet etter «livsens vann», har gitt akt på denne guddommelige innbydelsen og gått ut fra den tørkerammede Babylon den store. De har vendt seg bort fra de ødelagte, verdslige «brønner», som ikke inneholder noe virkelig livgivende «vann» for den døende menneskehet. Gjennom Jesus Kristus, den himmelske Brudgom, har de kommet til Jehova Gud, «kilden med det levende vann», livets kilde». — Jer. 2: 13; Sl. 36: 10.
26. Hvilket arbeid utfører den ’store skare’ i forening med levningen av brudeklassen, og hva fører det til?
26 De som tilhører den ’store skare’, er blitt åndelig forfrisket av å drikke av «livsens vann», og de har derfor sluttet seg til den salvede levning av brudeklassen og latt denne innbydelsen gå ut til atter andre. På denne måten blir den ’store skare’ som drikker av «livsens vann», stadig større. Jehova har utøst sin ånd over dem som tilhører denne skaren, og de har ikke skammet seg over å bli hånt for Jehovas og Kristi navns skyld. Det gode budskap blir således forkynt i stadig større utstrekning av levningen og den ’store skare’ i forening. De gjør folk kjent med den foranstaltning Gud har truffet for at lydige menn og kvinner skal kunne oppnå evig liv på en paradisisk jord under Guds messianske rike. Dette «gode budskap» vil bli forkynt verden over helt til enden kommer for denne onde ordning, som fremdeles blir behersket av «dragen», «dyret» og den «falske profet».
27. a) Hva er den eneste forklaring på at budskapet om Riket er blitt forkynt over hele jorden? b) Hvordan må vi så for å vinne evig liv?
27 Den verdensomfattende forkynnelse av «dette gode budskap om riket» er ganske enkelt et mirakel. Hvordan skal vi kunne forklare at den er blitt utført? Det kan bare forklares ved at det er den hellige ånd som har vært og fortsatt er i virksomhet. Gud har sørget for at den har vært i virksomhet, for at det gode budskap om Riket skal kunne bli forkynt over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag før enden kommer, slik han har forutsagt. Mennesker og demoner har ikke kunnet gjøre noe for å hindre hans ånd i å virke. Jehova Gud har fastsatt den regel at «det som et menneske sår, det skal han òg høste». La oss derfor avstå fra å så ’i kjødet’ og i stedet ’så i Guds hellige ånd’. Da vil vi i sin tid høste evig liv i Guds nye ordning av Guds ånd. (Gal. 6: 7, 8) La oss takke Jehova Gud gjennom Jesus Kristus for at han i denne avgjørende tiden lar sin ånd virke til gagn for alle som elsker fred og rettferdighet!