Spørsmål fra leserne
● Hvis en kristen blir arrestert fordi han følger en handlemåte som er i harmoni med Bibelen, og så blir dømt av verdslige myndigheter til å betale en bot, vil det da være urett av ham å betale boten? Ville det forandre saken om han får valget mellom å betale boten eller å sone dommen i fengsel?
Jesus Kristus forutsa at hans etterfølgere skulle bli ’overgitt til domstolene’ og bli ’stilt for landshøvdinger og konger for hans skyld, til vitnesbyrd for dem’. (Mark. 13: 9) Slike tiltak mot de kristne kan bli truffet som følge av deres forkynnelse av det gode budskap om Riket eller som følge av en annen handling som har med deres kristne samvittighet å gjøre. (Se Apostlenes gjerninger 4: 1—3, 18—21; 5: 27—40; 1 Peter 4: 15, 16.) En domstol kan finne dem skyldige, og dommen kan bestå i at de ilegges en bot. Dette kan være hele straffen, eller boten kan være et alternativ til fengselsstraff, eller den kan være en del av en straff, som omfatter både fengsling og bøtelegging.
Tidligere har Jehovas vitner generelt inntatt en negativ holdning til det å betale bøter når saken gjaldt deres forkynnelse. Man mente at det å betale en bot kunne betraktes som en innrømmelse av at man hadde gjort noe galt. Man mente også at ved å nekte å betale og i stedet gå i fengsel, kunne man mer effektivt «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil. 1: 7, NW) Denne holdningen utrettet i mange tilfelle mye godt. Den understreket overfor myndighetene hvor fast besluttet vi var på å tjene Gud, og det var tydelig at den hadde Jehovas velsignelse. Også i dag kan den, på grunn av de forhold som rår, i enkelte tilfelle være en fornuftig vei å følge. Det spørsmål vi her særlig er opptatt av, er imidlertid om det å betale bøter er akseptabelt eller ikke i henhold til Bibelen.
Bøter blir omtalt i Bibelen og ble i lovpakten brukt som en form for straff. (5 Mos. 22: 19; se også 2 Mosebok 21: 29—32; Ordspråkene 19: 19; 21: 11, NW) Esras 7: 26 viser at persiske embetsmenn betraktet «bøter» som en form for straff, i likhet med fengsel, landflyktighet og død. I vår tid betraktes en bot som «straffen for en mindre forseelse», som det heter i The World Book Encyclopedia (1973).
En bot bør derfor ikke betraktes som et forsøk fra en tiltalt på å «kjøpe» seg fra en fengselsstraff. Den er ikke lik den bestikkelse som landshøvdingen Feliks håpet å få av apostelen Paulus, og som Paulus ikke ga ham. (Ap. gj. 24: 26, 27) En kristen kan derfor med rette betrakte en bot han er blitt ilagt, som en form for straff, og selv om han vet han ikke har gjort seg skyld i noen urett handling, men har handlet i harmoni med Guds Ord, kan hans samvittighet likevel la ham betale boten i lydighet mot de foresatte øvrigheter i denne verden. (Rom. 13: 1, 2; 1 Pet. 2: 13, 14) Det er nok så at enkelte iakttagere vil ta det som et tegn på skyld at vi betaler en bot, men de fleste vil også ta det som et tegn på skyld at vi blir satt i fengsel. Vi er ikke først og fremst opptatt av hva verdens mennesker mener om oss, men av hva Gud mener om oss. Enten vi betaler en bot eller soner en fengselsstraff, så kommer det av at vi insisterer på å «lyde Gud mer enn mennesker». — Les Apostlenes gjerninger 5: 29, 32; Hebreerne 10: 34; Filippenserne 3: 8, 9.
Når det gis et valg mellom bot og fengselsstraff, er dette vanligvis et uttrykk for at domstolen viser et visst mål av barmhjertighet eller nåde. Personer som betraktes som en virkelig fare for samfunnet, blir vanligvis fengslet, mens en bot ilegges som en mildere straffereaksjon som ikke forstyrrer den straffedes familieliv og arbeid, ettersom han ikke isoleres fra familie og samfunn ved å bli satt i fengsel. Det er ikke noe i Bibelen som viser at en kristen ikke skal kunne benytte seg av en slik mildere straffereaksjon. Bibelen krever heller ikke av oss at vi skal følge en vei som vil tvinge myndighetene til å vise hvor langt de vil gå i sin motstand mot Guds rike. (Se i stedet den apostoliske veiledning i Romerne 13: 3, 4; Titus 3: 1, 2; 1 Peter 2: 12—17; 3: 13—16) Når en kristen står overfor et valg mellom å betale en bot eller å bli satt i fengsel, kan han mene at han vil kunne utrette mer til gagn for det gode budskap ved å betale boten og bevare friheten. Dette er en personlig sak, som den enkelte må avgjøre på grunnlag av sin samvittighet og etter grundig overveielse. Enten han nå bestemmer seg for å betale boten eller finner det bedre å bli satt i fengsel, bør ikke hans avgjørelse kritiseres av andre i menigheten.
Bøter kan ilegges av andre enn statens tjenstemenn. Fagforeninger kan gjøre det, for eksempel når en kristens samvittighet ikke tillater ham å ta del i en bestemt virksomhet i fagbevegelsen som han finner å være i strid med bibelske prinsipper. I slike tilfelle kan han også resonnere som så at det å betale en bot er ensbetydende med at han lider en urettferdig straff fordi han er en kristen. — 1 Pet. 2: 19, 20; 3: 17; jevnfør Ordspråkene 17: 26 (NW), hvor det tales om «å bøtelegge» den rettferdige.
● Både min mann og jeg har arbeid utenfor hjemmet. Vil det ikke være riktig at jeg bestemmer hvordan de pengene jeg tjener, skal brukes? — USA.
Spørsmål om hvem som skal avgjøre hvordan og når de penger en hustru tjener, skal brukes, er et vanskelig spørsmål. Det framgår av at lovene vedrørende dette spørsmålet varierer sterkt fra land til land. Noen steder blir alt det hustruen tjener, regnet som mannens inntekt og blir brukt på den måten han finner det for godt. Andre steder er dette ytterliggående synet moderert. Loven tar hensyn til at hustruen er et voksent menneske som har visse rettigheter, akkurat som mannen har sine juridiske rettigheter. Lovgivningen er følgelig ikke ensartet på dette punkt.
Det ville virkelig være sørgelig om to mennesker som har giftet seg og lovt å elske hverandre i gode og onde dager, skulle begynne å betrakte hverandre som juridiske motstandere. Ifølge Guds Ord er en mann og hans hustru «ikke lenger to, men ett kjød». (Matt. 19: 6) De skal samarbeide og i forening prøve å oppnå et lykkelig ekteskap. Jehova har kommet med prinsipper i sitt Ord som vil redusere eller fjerne slike ekteskapelige problemer som dette hvis både mannen og hustruen følger dem og holder seg på den plass de har fått i den ekteskapelige ordning. Ofte kan det også bli oppnådd gode resultater selv om bare den ene ektefellen er en troende eller en kristen.
Bibelen sier: «Mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode . . . I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten.» (Ef. 5: 23, 25) Men hva betyr dette når vi anvender det på økonomiske spørsmål i familien?
Det betyr at det først og fremst er mannens ansvar å avgjøre hvordan familiens penger skal disponeres. En kjærlig ektemann vil naturligvis drøfte slike spørsmål med sin hustru for å høre hva hun mener, men det er han som treffer den endelige avgjørelse, spesielt i større og viktigere saker. Alt etter hvor mye tid og hvilke evner og ønsker de berørte parter har, kan han overlate til hustruen å treffe visse avgjørelser i det daglige liv, for eksempel når det gjelder kjøp av mat og visse typer klær, foruten når det gjelder å betale visse regninger og faste utgiftsposter. Da vil han naturligvis også gi henne nok penger til å gjøre det. Noen steder anerkjenner loven hustruens rett til «nålepenger» eller penger til dekning av personlige utgifter og utgifter i forbindelse med hennes tilbedelse. Forstandige ektemenn vil ikke være unødig strenge i slike spørsmål, men heller følge formaningen: «Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære.» (1 Pet. 3: 7) Hvert enkelt ektepar bør kunne komme til forståelse i slike spørsmål.
Men la oss se litt videre på spørsmålet om lederskap: Mannen har ikke bare rett til å føre tilsyn med familiens finanser. Hans stilling medfører også et tilsvarende ansvar. Det er først og fremst hans ansvar å forsørge familien. Under normale forhold er det ikke hustruens oppgave å ta seg et arbeid og forsørge familien — det er hans! Han bør legge seg følgende bibelske prinsipp på hjertet: «Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» — 1 Tim. 5: 8.
Men hvordan forholder det seg hvis hustruen har arbeid utenfor hjemmet og tjener penger? Hvilken innvirkning har det på situasjonen? La oss se litt på hva som kan være grunnen til at en kristen hustru er i en slik stilling.
En moden kristen hustru vil naturligvis ikke ta seg arbeid utenfor hjemmet bare fordi det er fint, for å være uavhengig og kunne konkurrere med mannen, for å kunne slippe bort fra sine viktigste plikter eller fordi hun ønsker å anskaffe seg visse luksusartikler. Verdslige kvinner som ikke trenger å ha arbeid utenfor hjemmet, men som likevel har det av slike grunner, får ofte følelsesmessige problemer og vanskeligheter i ekteskapet. Hvor forstandig er ikke derfor Bibelens råd til gifte kvinner om at de bør konsentrere seg om den viktige oppgave det er å stelle hjemmet og dra omsorg for familien! (Ordspråkene, kapittel 31; 1 Tim. 5 :14) Dette vil sannsynligvis også gi hustruen mer tid til å dyrke åndelige interesser. Hun vil derved på mange måter kunne bidra til hele familiens lykke. — Ordspr. 6: 20—22.
Det kan imidlertid være at mannen ikke er i stand til å tjene nok til å dekke familiens grunnleggende behov (og med «behov» menes ikke «ønsker»). Etter at mannen og hustruen har drøftet saken, kan det være at de blir enige om at hustruen skal ta seg arbeid utenfor hjemmet en tid. Vil det at hun nå tjener penger, forandre mannens stilling når det gjelder familiens økonomi? Nei! Hvis det er nødvendig at både mannen og hustruen arbeider, skulle det være innlysende hva de pengene de tjener, skal brukes til — mat, klær og et sted å bo. En kristen kvinne som underordner seg under sin mann, vil innse at mannen ifølge Bibelen er forpliktet til å ta ledelsen i slike spørsmål, selv om hun også bidrar med noen av pengene.
Det er ikke nødvendig å prøve å sette opp regler for hvordan slike problemer skal løses. Vi kan oppmuntre ektemenn og hustruer til å påta seg sitt respektive ansvar overfor familien. Mann og hustru må samarbeide i kjærlighet. Når et ektepar også bestreber seg på å samarbeide i økonomiske spørsmål, vil de kunne holde slike spørsmål på sin rette plass og ikke la dem overskygge de åndelige spørsmål, som er av størst betydning.