Spørsmål fra leserne
● I 2 Peter 3: 10 (NW) sies det: «Jehovas dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forsvinne med en fresende lyd, men elementene skal bli oppløst i en intens hete, og jorden og dens gjerninger skal bli blottstilt.» Hva betyr dette skriftstedet? Er ikke de bokstavelige himler og den bokstavelige jord en varig del av Guds skaperverk? — USA
For å forstå betydningen av apostelen Peters uttalelse må vi huske at uttrykkene «himler» og «jord» ikke alltid blir brukt for å betegne de bokstavelige himler og den bokstavelige jord, som utgjør en varig del av Guds skaperverk. (Sl. 104: 5) Et eksempel på dette har vi i ordene i Esaias 13: 13, som kommer inn på dagen for Jehovas seier over Babylon: «Derfor vil jeg ryste himmelen, og jorden skal beve og fare opp fra sitt sted ved [Jehovas], hærskarenes Guds harme og på hans brennende vredes dag.»
Det gamle Babylons fall fikk naturligvis ikke den bokstavelige himmel — solen, månen, stjernene og planetene — til å ryste, like lite som det fikk den bokstavelige jord til å beve og fare opp fra sitt sted. Men billedlig talt berørte det himmelen og jorden. Hvordan det? Vi husker kanskje at babylonierne tilba solen og månen så vel som stjernene og planetene som guder eller gudinner. Da det viste seg at disse guder ikke var i stand til å hjelpe Babylon da det befant seg i sin største krise, kan en si at dets «himler» rystet. Også det babyloniske verdensrikes «jord» bevet og fór opp fra sitt sted. Babylon mistet herredømmet over denne store del av jorden da det ble beseiret og bare ble en provins i det persiske verdensrike.
Tilfellet med Babylon viser at en har betraktet himmellegemene som representanter for makter som er høyere enn menneskene, makter som har behersket og påvirket menneskene. Den tilbedelse som disse himmellegemene er blitt gjenstand for, er i virkeligheten blitt rettet mot usynlige åndemakter som står over menneskene, nemlig mot Satan Djevelen og hans demoner. Dette framgår tydelig av apostelen Paulus’ uttalelse: «Det de ofrer, det ofrer de til onde ånder.» — 1 Kor. 10: 20.
Ja, Guds Ord viser tydelig at Satan og hans demoner utgjør en «himmel» over det menneskesamfunn som er blitt fremmedgjort for Jehova Gud. Apostelen Paulus henviser for eksempel til «ondskapens ånde-hær i himmelrommet» med dens makter, myndigheter og verdensherskere. (Ef. 6: 12) Og i 1 Johannes 5: 19 (LB) sies det: «Hele verden er i den ondes vold.»
Det må derfor være de himler som består av Satan og hans demoner, som skal «forsvinne med en fresende lyd». En voldsom, altfortærende brann frambringer en høy, fresende lyd, noe en for eksempel vil merke når et hus eller en skog brenner. En bokstavelig ild ville naturligvis ikke kunne gjøre det av med Satan og hans demoner. Men de onde himler vil ikke kunne unnslippe Guds vrede, som i Bibelen blir omtalt som en brennende, fortærende ild. (Sl. 89: 47; Es. 30: 27) At de sataniske og demoniske himler skal forsvinne, blir bekreftet i Åpenbaringsboken. Etter at apostelen Johannes i et syn har sett Satans styrker lide fullstendig nederlag og Satan bli kastet i avgrunnen, sier han at «den første himmel og den første jord var veket bort». — Åpb. 21: 1.
Ettersom den «første himmel» ikke er bokstavelig, er den «første jord» heller ikke bokstavelig. Ifølge Åpenbaringen 19: 19—21 er det ikke den bokstavelige jord, men kongene på jorden og deres hærer som skal tilintetgjøres. Den «første jord» står derfor som et uttrykk for det onde samfunn av mennesker som beherskes av Satan og hans demoner. Denne identifisering av «jorden» stemmer overens med at uttrykket «jord» ifølge Bibelens språkbruk kan betegne jordens innbyggere. — Sl. 96: 1.
Ingen ’elementer’ (eller bestanddeler) av de symbolske himler og den symbolske jord vil således kunne motstå den sterke hete fra Guds brennende vrede. De vil bli fullstendig «oppløst». Peters ord svarer til en viss grad til den tanken som kommer til uttrykk i Malakias 4: 1: ‹Dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier [Jehova], hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller grein.»
Jorden, det ugudelige samfunn av mennesker, og dens gjerninger skal bli «blottstilt» (det greske ord for «blottstilt» forekommer i de to eldste og mest pålitelige bibelmanuskripter som er tilgjengelige, nemlig Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript). Dette betyr at det onde menneskesamfunn og dets gjerninger vil få svidd av all forkledning, slik at det blir avslørt at det er imot Jehova Gud og hans rike ved Kristus, og at det derfor fortjener å bli ødelagt. Ved sin Sønn, Kristus Jesus, og en hærskare av trofaste engler vil Jehova Gud sørge for at ingen av de onde gjerninger unngår å bli blottstilt og straffet. En lignende tanke kommer til uttrykk i Esaias 26: 21: «[Jehova] går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte.»
Hvis vi ønsker å motstå den fortærende hete som vil svi av den gamle himmel og den gamle jord, må vi bestemme oss for å lære å kjenne og følge den handlemåte som Jehova Gud godkjenner. Det var dette Peter oppmuntret sine kristne brødre til da han sa: «Legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred, . . . ta eder i vare at I ikke [sammen med de ulærde og ubefestede] skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand; men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» — 2 Pet. 3: 14—18.
● I Johannes 21: 18, 19 sies det med tanke på apostelen Peter: «Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville; men når du er blitt gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa [Jesus] for å gi til kjenne med hva slags død han skulle ære Gud.» Siktes det med disse ordene spesielt til at han skulle dø ved å bli korsfestet eller pelfestet? — USA.
Kirkehistorikeren Evsebios sier at Peter «ble korsfestet med hodet ned, for han hadde selv bedt om å få lide på den måten». Men Jesu profeti om Peters død uttrykte det ikke så tydelig. A Catholic Commentary on Holy Scriptures sier: «Ettersom utrekkelsen av hendene nevnes før det blir sagt at han blir bundet opp om og ført bort, er det vanskelig å forstå hvordan det skal oppfattes. Hvis rekkefølgen er en del av profetien, må vi anta at fangen ble bundet til patibulum [henrettelsesredskapet] før det ble bundet opp om ham og han ble ført ut for å bli henrettet.»
Hvis det ikke var for den tradisjon som Evsebios beretter om, ville en derfor ikke trekke den slutning at Jesu uttalelse siktet til en død på grunn av korsfestelse eller pelfestelse. Hvis vi leste ordene i Johannes 21: 18, 19 uten å ta tradisjonen i betraktning, ville vi komme til følgende konklusjon: I sine yngre år ville Peter kunne binde opp om seg selv når han ønsket det, med tanke på en hvilken som helst plikt han måtte ønske å utføre. Han hadde frihet til å gå dit han ønsket å gå. Men i de siste år av hans liv ville det ikke være slik. Han måtte rekke ut sine hender, kanskje fordi han var underlagt en annen. En annen mann ville ha makt over ham og binde opp om ham (enten binde ham eller forberede ham på det som skulle skje) og føre ham til et sted som han ikke ønsket å gå til, tydeligvis retterstedet. Jesu profeti om apostelen Peter viste således tydelig at han skulle dø en martyrdød, men måten han skulle dø på, ble ikke nødvendigvis antydet.