Betydningen av bibelske navn

I DE fleste land i dag er det få navn som blir tillagt noen spesiell betydning. Når et barn blir født, blir det ofte oppkalt etter en venn eller en slektning, men det er sjelden en tenker over selve betydningen av navnet.

Slik var det ikke i gammel tid. Når det gjelder de språk Bibelen opprinnelig ble skrevet på (hebraisk, arameisk og gresk), hadde navnene på personer, steder og ting sin betydning.

Navn på personer

Det navn et barn fikk, gjenspeilte ofte de omstendigheter som knyttet seg til dets fødsel, eller farens eller morens følelser. Eva ga for eksempel sin førstefødte sønn navnet Kain (som på hebraisk betyr «noe som er frambrakt»), for, som hun sa: «Jeg har frambrakt en mann med Jehovas hjelp.» (1 Mos. 4: 1, NW) Den sønn hun fikk etter at Abel var blitt myrdet, kalte hun Set («utnevnt, erstattet»), idet hun betraktet ham som en erstatning for Abel. (1 Mos. 4: 25) Isak ga sin yngste tvillingsønn navnet Jakob («fortrenger, han holder i hælen»), fordi han ved fødselen holdt i sin bror Esaus hæl. — 1 Mos. 25: 26.

Undertiden var det barnets utseende ved fødselen som avgjorde hva det skulle hete. Isaks førstefødte sønn ble således kalt Esau («lodden, håret») fordi han ved fødselen var usedvanlig hårrik. — 1 Mos. 25: 25.

Det var særlig navn som ble gitt på Guds befaling, som hadde profetisk betydning. Guds Sønn fikk for eksempel navnet Jesus, som betyr «Jehova er frelse», og det viste profetisk den rolle han skulle spille som Frelser eller Jehovas middel til frelse. — Matt. 1: 21; Luk. 2: 30.

Barn fikk ofte navn som var knyttet sammen med ordet for Gud (El) eller med en forkortelse av Guds navn, Jehova. Slike navn kunne være et uttrykk for foreldrenes håp, eller det kunne gjenspeile deres verdsettelse av at de var blitt velsignet med avkom. For eksempel Jedaja («måtte Jah gi glede»), Jeberekja («Jah velsigner»), Jonatan («Jehova har gitt») og Daniel («Gud er [min] dommer»).

Undertiden fikk barn navn etter dyr og planter. Noen av disse navnene er Debora («bie»), Jonas («due») og Susanna («lilje»).

Navn på dyr, planter og steder

Gud ga det første menneske, Adam, det privilegium å gi dyrene navn. (1 Mos. 2: 19) De navn han ga dem, var uten tvil beskrivende. Dette framgår av noen av de hebraiske navn på dyr og planter. «Graver» ser ut til å være navnet på reven. «Springer» eller «hopper» får sin anvendelse på antilopen. «Våker» er en betegnelse på mandeltreet, antagelig fordi det er et av de trær som blomstrer først.

En gang fikk også steder, fjell og elver navn etter de forskjellige trekk som var karakteristiske for dem. Byene Geba og Gibea (som begge betyr «haug, høyde») fikk uten tvil disse navn fordi de begge ligger på en høyde. Elven Jordan (som betyr «den som flyter nedover») har tydeligvis fått sitt navn fordi den har et ganske betydelig fall. Ettersom byer og landsbyer ofte lå i nærheten av brønner, kilder og enger, fikk de vanligvis navn som begynte med «be’er» (som betyr «brønn»), «en» («kilde») og «abel» («eng»).

Andre steder har fått navn etter de begivenheter som inntraff der. Et eksempel på dette er byen Babel («forvirring»), det sted hvor menneskenes språk ble forvirret. (1 Mos. 11: 9) Andre byer fikk navn etter sin størrelse, sitt yrke og sine produkter. Dette gjenspeiler seg i navn som Soar («litenhet»), Betsaida («fiskehus, fiskested») og Betlehem («brødhus»).

Riktig uttale av egennavn

Når en skal lese høyt til gagn for andre, kan det ofte være vanskelig å vite hvordan de bibelske egennavn skal uttales. Dette er forståelig, ettersom disse egennavn kommer fra et språk som er forskjellig fra det de fleste mennesker taler i dag. For å vise hvordan slike ord skal uttales, er egennavn i noen bibeloversettelser inndelt i stavelser og utstyrt med aksenttegn (’).

Et slikt aksenttegn bør en ikke overse; det viser hvilken stavelse trykket skal legges på. New World Translation of the Holy Scriptures angir således ved hjelp av aksenttegn hvilken stavelse trykket skal legges på på engelsk. I Job 2: 11 finner vi for eksempel navnet «El’i·phaz the Te’man·ite». Her blir det angitt at trykket skal legges på første stavelse i begge navnene. Flere norske leksika, for eksempel Gyldendals Store Konversasjonsleksikon og Aschehougs Konversasjonsleksikon, inneholder mange bibelske egennavn med angivelse av hvilken stavelse trykket skal legges på.

Hvis du skal lese høyt til gagn for andre og stoffet inneholder en rekke bibelske navn, bør du forberede deg godt ved å uttale disse navnene høyt for deg selv. Forviss deg om at du uttaler dem riktig, ved å rådføre deg med et oppslagsverk. Det vil også være en hjelp å legge merke til hvordan erfarne personer uttaler bibelske navn. Hvis du har uttalt dem på en annen måte, bør du foreta en undersøkelse. Når du leser høyt til gagn for andre, ønsker du å gjøre det godt, og det innbefatter at du også legger vekt på å uttale de bibelske navn riktig. — 1 Tim. 4: 13.

Oversettelse av hebraiske fellesnavn

Fellesnavn (substantiver som er brukt som betegnelser for personer, steder og ting) er det av og til vanskelig å oversette fra Bibelens språk og til moderne språk. Det finnes ingen gamle ordbøker som oversetteren kan slå opp i for å få den nøyaktige definisjon av et fellesnavn som kanskje ble skrevet for 3000 år siden.

Språkforskere har gjort seg store anstrengelser for å finne ut hva som er den nøyaktige betydningen av de hebraiske ord, ved å sammenligne dem med ord på beslektede språk, for eksempel arabisk. En mener således at det hebraiske ordet sis betyr svale, ettersom denne fuglen fortsatt kalles sis på arabisk. (Jer. 8: 7) Navn på fugler og dyr i Bibelen kan dessuten være onomatopoietiske ord, det vil si ord som gjengir den lyden disse dyrene eller fuglene frambringer, akkurat som «gakk», «mø» og «mjau» på norsk ville betegne slike dyr som ender, kuer og katter. Det hebraiske ordet sis ser for eksempel ut til å passe til den si-si-si-lyden som svalen frambringer.

På grunn av utilstrekkelige opplysninger er oversetterne imidlertid ikke sikre på hva som er den nøyaktige betydningen av alle Bibelens fellesnavn. Det hebraiske ordet tin·she’meth, som forekommer i 3 Mosebok 11: 18, har forskjellige moderne oversettere gjengitt med henholdsvis sivhøne, hubro, ibis og svane.

Ytterligere forskning vil uten tvil i framtiden vise hva som er den nøyaktige betydningen av slike usikre og, det kan tilføyes, forholdsvis mindre betydningsfulle uttrykk. Noen ting vil en antagelig først få klarhet i når de som levde på den tiden Bibelen ble skrevet, vil bli i stand til å gi førstehånds opplysninger. Dette vil kunne skje i Guds nye ordning, når fortidens hebreere og andre folkeslag kommer tilbake i den oppstandelse som skal finne sted «av rettferdige og av urettferdige». — Ap. gj. 24: 15; Joh. 5: 28, 29.