Guds forutviten

VÅR forståelse av Guds forutviten og av hvordan Gud gjør bruk av denne forunderlige evnen, kan i høy grad påvirke vårt forhold til Gud. For å få det rette syn på dette spørsmålet er det imidlertid visse faktorer vi må ta i betraktning.

For det første viser Bibelen tydelig at Gud har evnen til å forutse og forutbestemme. Som et bevis for at han er Gud, henviser Jehova selv til sin evne til å forutse og forutbestemme begivenheter som har å gjøre med menneskers frelse og utfrielse og fullbyrdelsen av hans dommer, og til deretter å sørge for at disse begivenhetene inntreffer. (Es. 44: 6—9; 48: 3—8) Guds forutviten og forutbestemmelse danner grunnlaget for alle sanne profetier. (Es. 42: 9; Jer. 50: 45; Amos 3: 7, 8) Gud utfordrer gudene til de nasjoner som motarbeider hans folk, til å bevise at de virkelig er guder. Han oppfordrer dem til å gjøre det ved å forutsi lignende frelsesgjerninger eller domsfullbyrdelser og så sørge for at deres forutsigelser går i oppfyllelse. Avgudenes manglende evne til å gjøre det viser at de bare er «vind og tomhet». — Es. 41: 1—10, 21—29; 43: 9—15; 45: 20, 21.

En annen faktor som må tas i betraktning, er at Guds fornuftutstyrte skapninger også har en fri vilje. Bibelen viser at Gud gir disse skapningene det privilegium og det ansvar selv å velge hvordan de vil bruke sin frie vilje (5 Mos. 30: 19, 20; Jos. 24: 15), og at han derved holder dem ansvarlig for deres handlinger. (Rom. 14: 10—12; Heb. 4: 13) De er således ikke roboter. Hvis mennesket ikke hadde hatt en fri vilje, kunne det ikke ha vært skapt i «Guds bilde». (1 Mos. 1: 26, 27) Det sier seg selv at det ikke kan være noen uoverensstemmelse mellom Guds forutviten (og forutbestemmelse) og hans fornuftutstyrte skapningers frie vilje.

Enda en faktor som må tas i betraktning, men som av og til blir oversett, er Guds moralnormer og Guds egenskaper, blant annet hans rettferdighet, ærlighet og upartiskhet, og hans kjærlighet, barmhjertighet og godhet, som alle blir åpenbart i Bibelen. Vår forståelse av hvordan Gud gjør bruk av sin evne til å forutse og forutbestemme, må derfor ikke bare være i harmoni med noen av disse faktorene, men med alle.

Det er innlysende at det som Gud på forhånd vet kommer til å skje, nødvendigvis også må skje, for Gud «nevner det som ikke er til, som om det var til». (Rom. 4: 17) Følgende spørsmål oppstår da: Gjør Gud ubegrenset bruk av sin evne til å forutse? Forutser og forutsier han alle sine skapningers framtidige handlinger? Og forutbestemmer han slike handlinger, ja, bestemmer han på forhånd alle sine skapningers endelige skjebne, til og med før de er blitt født?

Eller velger Gud bare i bestemte, spesielle tilfelle å gjøre bruk av sin forutviten, slik at han bare forutser og forutsier det som han ønsker, mens det er andre ting som han velger å la være å forutse eller forutsi fordi han ønsker det? Og er det slik at Gud i stedet for å bestemme sine skapningers skjebne før de er blitt til, venter med å avgjøre deres evige skjebne til han kan dømme dem på grunnlag av deres livsførsel og den holdning de inntar under prøve? Svarene på disse spørsmålene må nødvendigvis komme fra Bibelen.

Predestinasjonslæren

Den oppfatning at Gud gjør ubegrenset bruk av sin forutviten, og at han forutbestemmer alle menneskers atferd og skjebne, kalles predestinasjonslæren. Dens tilhengere hevder at Gud fordi han er guddommelig og fullkommen, må være allvitende, ikke bare når det gjelder fortiden og nåtiden, men også når det gjelder framtiden. Ifølge denne oppfatning ville det være et tegn på ufullkommenhet at Gud ikke på forhånd hadde kjennskap til alle ting i den minste detalj.

Men tenk på hva en slik oppfatning egentlig innebærer. Hvis den var riktig, ville det bety at Gud før han skapte englene og menneskene, visste nøyaktig hva skapelsen ville føre med seg, og at han på forhånd hadde kjennskap til det opprør som en av hans åndesønner ville få i stand, det første menneskepars opprør i Edens hage (1 Mos. 3: 1—6; Joh. 8: 44) og alle de fryktelige følger dette opprøret ville få like fram til vår tid. Dette måtte nødvendigvis bety at all den ondskap historien forteller om (forbrytelser, umoral, undertrykkelse, lidelser, løgn, hykleri, falsk tilbedelse og avgudsdyrkelse), allerede før skapelsen eksisterte i Guds sinn, i form av hans forutviten om framtiden.

Hvis menneskehetens Skaper virkelig hadde gjort bruk av sin evne til å forutse alt det som har skjedd siden menneskets skapelse, betyr det at all den ondskap som har utviklet seg siden den gang, med fullt forsett ble satt i gang av Gud da han sa: «La oss gjøre mennesker.» (1 Mos. 1: 26) Disse kjensgjerningene får oss til å tvile på at predestinasjonslæren er fornuftig og konsekvent, særlig i betraktning av at disippelen Jakob viser at ufred og alt annet ondt ikke kommer ovenfra, fra Gud, men er «jordisk, sanselig, djevelsk». — Jak. 3: 14—18.

Det argument at Gud ikke ville være fullkommen hvis han ikke i alle detaljer kjente alle begivenheter og omstendigheter på forhånd, er i virkeligheten et vilkårlig syn på hva fullkommenhet er. Når alt kommer til alt, må det være Guds vilje og ønske og ikke menneskers oppfatninger eller meninger som avgjør om noe er fullkomment. — 2 Sam. 22: 31; Es. 46: 10.

La oss illustrere dette. Guds allmakt er fullkommen og ubegrenset. (1 Krøn. 29: 11, 12; Job 36: 22; 37: 23) Det at Guds styrke er fullkommen, krever imidlertid ikke at han i hvert eneste tilfelle skal bruke sin makt i fullt mål. Det er tydelig at han ikke har gjort det, for ellers ville ikke bare enkelte byer og nasjoner i gammel tid ha blitt ødelagt, men jorden og alt som er på den, ville forlengst ha blitt utslettet ved at Gud fullbyrdet sin dom, slik han gjorde i vannflommen og ved andre anledninger. (1 Mos. 6: 5—8; 19: 23—25, 29) Det at Gud utøver sin makt, betyr derfor ikke at han slipper løs ubegrensede krefter, men hans makt blir hele tiden anvendt i samsvar med hans hensikt og modereres av hans barmhjertighet når det er berettiget. — Neh. 9: 31; Sl. 78: 38, 39.

Det forholder seg på samme måte med Guds forutviten. Hvis Gud bare i bestemte tilfelle og i den utstrekning som behager ham, velger å gjøre bruk av sin ubegrensede evne til å forutse, er det ikke noe menneske eller noen engel som med rette kan si til ham: «Hva gjør du?» (Job 9: 12; Es. 45: 9; Dan. 4: 35) Det er derfor ikke et spørsmål om evne, om hva Gud kan forutse, forutsi og forutbestemme, for «for Gud er alt mulig». (Matt. 19: 26) Spørsmålet er hva Gud finner passende eller formålstjenlig å forutse, forutsi og forutbestemme, for «han gjør alt det han vil». — Sl. 115: 3.