Unndrar du deg ansvar?

FOLK unndrar seg ansvar på mange forskjellige måter. New York Times for 3. februar 1969 fortalte for eksempel at over 15 000 fraskilte ektemenn og fedre i New York i løpet av de siste par årene har unnlatt å betale underholdningsbidrag til sin hustru og sine barn. Til sammen var de i etterskudd med hele 26 millioner dollar.

En kunne nevne mange andre eksempler. Mange ugifte mødre unndrar seg det ansvar de har fått i og med at de har satt et barn til verden, ved å forlate sitt barn på trappen utenfor et sykehus eller en kirke. Utallige ugifte tenåringsfedre har likeledes unndratt seg det ansvar de har fått i og med at de har gitt liv til et nytt menneske.

Nå finnes det til og med en bevegelse som arbeider for at det skal bli hjemmel i loven for å unndra seg sitt ansvar i visse tilfelle. Enkelte amerikanske forsikringsselskaper ønsker således at en skal komme bort fra den ordning at en bilfører i den utstrekning han har skyld i en ulykke, blir holdt ansvarlig for skaden. Bladet Trial for februar/mars 1969 kunne imidlertid fortelle at den amerikanske sakførerforening under en rettssak nylig tok sterkt avstand fra denne tendensen og vedtok at den gamle ordning skulle opprettholdes.

Vi trenger alle å være på vakt mot tendensen til å unndra seg ansvar. Hvorfor det? Jo, for på grunn av det falne kjød er vi mennesker tilbøyelig til å følge den minste motstands vei, til å unndra oss vårt ansvar og til å be oss fritatt for ytterligere forpliktelser. Noen ganger er det kanskje bare vi selv — og Gud — som vet at vi unndrar oss. Det var kanskje ingen andre enn den hebraiske profeten Jonas selv som visste at han prøvde å unndra seg det oppdrag han hadde fått, å advare den store by Ninive om den dom hans Gud, Jehova, hadde avsagt over den. Men Gud lot ham ikke slippe unna! — Jon. 1: 1—3: 10.

Det var Skaperens hensikt at menneskene skulle påta seg ansvar. Det er derfor han utstyrte oss med et sinn, evnen til å tenke og resonnere, og med en samvittighet, evnen til å skille mellom rett og galt. En kan si at vi er forpliktet til å gjøre godt når vi har anledning til det.

Med et ekteskap følger mange forpliktelser. Et ekteskap vil kanskje by på flere vanskeligheter enn noen av ektefellene hadde drømt om. Hva skal de da gjøre? Skal de følge minste motstands vei og unndra seg sitt ansvar og søke separasjon eller skilsmisse? I de fleste tilfelle vil det være både rett og kjærlig å følge apostelen Paulus’ råd: «Er du bundet til en kvinne, da søk ikke å bli løst fra henne.» (1 Kor. 7: 27) De som holder sitt ord i dette og et hvilket som helst annet forhold, blir rosende omtalt av salmisten David: «Herre, hvem kan gjeste ditt telt . . .? [Den] som holder sin ed, om det skader ham selv.» Ja, Gud godkjenner dem som står fast ved det de har sagt, uansett hva det vil koste dem. Det er i sannhet mennesker som ikke unndrar seg ansvar. — Sl. 15: 1, 4, UGT.

Har du barn? Da har du et dobbelt ansvar. Du er for det første forpliktet til å innprente dine barn rette prinsipper og vaner. Du må for eksempel lære dem være ærlige og å ha god orden. La dem ikke unndra seg sine plikter. La dem ikke bli fritatt for sitt ansvar når de spør: «Må jeg gjøre det?» For det annet er du forpliktet til å sette et godt eksempel. Det at foreldrene unnlater å underbygge det de sier, ved å sette et rett eksempel, er kanskje i første rekke det som er årsaken til den store kløften mellom generasjonene.

En kristen Ordets tjener bør spesielt være på vakt mot å unndra seg ansvar, både å unndra seg det ansvar han allerede har, og å unndra seg nye forpliktelser. Han er forpliktet til å studere Guds Ord, til å komme sammen med sine kristne brødre på menighetsmøter og til å ta del i felttjenesten. Han må ikke unndra seg disse grunnleggende pliktene på grunn av kjærlighet til fornøyelser, et ønske om å leve et makelig liv eller menneskefrykt. Han er en ’husholder’ over sine evner, krefter og muligheter, og det kreves «av husholdere at de må finnes tro». — 1 Kor. 4: 1, 2.

Overalt er det stort behov for heltidsforkynnere. De kristne blir dessuten ofte oppfordret til å tjene på steder hvor behovet er større. En kan også tjene sine kristne brødre i større eller mindre utstrekning. Mange reagerer positivt når de blir oppfordret til å tjene, men det er noen som uten grunn unndrar seg slike forpliktelser. Kan du følge oppfordringen om å tjene i større utstrekning? Har du av mindre grunner eller uten noen som helst grunn unndratt deg ansvar? Dette er ransakende spørsmål som mange kristne Ordets tjenere gjør vel i å stille seg selv. Det er i vår tid i enda høyere grad enn på Jesu tid slik at «høsten er stor, men arbeiderne få». (Matt. 9: 37) Vær ikke lik dem som unnskyldte seg da de ble innbudt til ’den store nattverd’, som Jesus talte om i en lignelse. — Luk. 14: 16—24.

Det kan få alvorlige følger å unndra seg ansvar. Det kan føre til at en mister lykken, ja, selve livet. Det er grunnen til at apostelen Paulus advarte: «Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen! Derfor . . . la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» — Heb. 12: 25, 28.

Hva vil kunne hjelpe en til ikke å unndra seg forpliktelser? Det som framfor alt vil være til hjelp, er å elske Gud av hele sitt hjerte og sinn og hele sin sjel og styrke og å elske sin neste som seg selv. Det vil også være til stor hjelp å være klar over hvor kort tiden nå er. Det er dessuten viktig å ha den rette verdsettelse av den lønn en vil få nå og i framtiden hvis en ikke unndrar seg. Hvilken lønn er så det? Jo, fred i sinnet, tilfredshet og Guds godkjennelse, som vil gi en evig liv. — Mark. 12: 29—31.