Kunsten å korrigere andre

HVEM som helst kan korrigere en annen. Det er imidlertid en kunst å gjøre det på en slik måte at det er til gagn for vedkommende. Det er nødvendig å vite, ikke bare hva en skal si, men også når en skal si det, og hvor og hvordan en skal gjøre det.

Ta for eksempel denne hendelsen fra det virkelige liv. En gruppe mennesker med det en vil kalle en god utdannelse, var samlet i et rom. Alle lyttet oppmerksomt mens en av dem, en mann, fortalte en interessant historie. Plutselig brøt hans hustru inn for å gjøre ham oppmerksom på en ubetydelig grammatikalsk feil han hadde gjort. Mannen mislikte tydeligvis dette og gjentok feilen med ettertrykk og fortsatte så sin beretning. Hans hustru hadde tydeligvis ikke lært kunsten å korrigere andre.

Det aller viktigste når en ønsker å korrigere en annen, er det motiv som ligger til grunn for at en vil gjøre det. Motivet bør aldri være negativt. En bør med andre ord aldri korrigere en annen for å sette ham i forlegenhet eller latterliggjøre ham, eller fordi en selv føler seg krenket eller bærer nag til vedkommende. Det beste motiv er kjærlighet. Den hustruen som gjorde sin mann oppmerksom på en grammatikalsk feil, gjorde det uten tvil av kjærlighet til ham. Hun ville sikkert ikke ha sagt noe hvis det hadde vært en annen mann som hadde gjort denne feilen, for det ville ikke ha betydd noe særlig for henne. Det er ingen tvil om at en av de måter en kan vise sin kjærlighet til en annen på, er å gjøre ham oppmerksom på feil han gjør. Som Guds Ord sier: «Trofaste er vennens slag.» — Ordspr. 27: 6.

En som er en sann venn og virkelig har kjærlighet til andre, må imidlertid også framelske empati, evnen til å sette seg i en annens sted. Gode hensikter er ikke nok. Gode hensikter kan sammenlignes med den kraft som må til for å drive en maskin. Selv om kraften er viktig, er det også viktig at maskinen er riktig justert, slik at tannhjul og lagre er passelig stramme. Det er også viktig at maskinen er smurt riktig, og at det rette smøremiddel er brukt. Hvis ikke dette er gjort, vil maskinen snart stanse, uansett hvor god motoren er. Det forholder seg på samme måte når en skal korrigere en annen. En trenger ikke bare å ha gode hensikter, men en må også ha empati. Da vil en vite hvordan en skal bære seg at når en skal korrigere en annen på en måte som vil være til gagn for ham.

Når en skal korrigere en annen, er det viktig at en er sikker i sin sak. Det hender kanskje at en tror at en vet hvordan det forholder seg, men så oppdager en at en har tatt feil, og resultatet blir at en blir brakt i forlegenhet fordi en har påpekt noe som likevel ikke var galt. En må heller ikke glemme å ta i betraktning de omstendigheter som kan være avgjørende for hvorvidt en handling er forstandig eller uforstandig, og som derfor vil være bestemmende for hvorvidt handlingen bør kritiseres eller ikke. Du synes kanskje at en person løser en oppgave på en dårlig måte, men hvis du kjente alle sider av saken, alle de vanskeligheter han har hatt å kjempe med, vil du kanskje være mindre tilbøyelig til å kritisere ham. I betraktning av kjensgjerningene har han kanskje løst oppgaven riktig godt.

Hvordan forholder det seg når det gjelder å korrigere bagateller? En ung ektemann beklaget seg overfor sin meget oppvakte, unge hustru: «Hør her, vennen min! I løpet av bare to minutter har du rettet på meg fire ganger, og det dreide seg bare om bagateller. Har det virkelig så stor betydning om disse småtingene blir gjort på en bestemt måte?» Nei, det spilte ikke noen som helst rolle, og ved å gjøre ham oppmerksom på disse tingene viste hun at hun manglet empati. Hun var tydeligvis i ferd med å tillegge seg den dårlige vane å korrigere sin ektemann når han begikk bagatellmessige feil, feil som var helt uvesentlige, og det var således fare for at hun skulle bli en trettekjær kvinne. — Ordspr. 21: 9; 27: 15.

Hvorfor pirket hun på slike småting? Hvorfor er det så mange andre hustruer som gjør det? Det kan skyldes at de rent ubevisst er misfornøyd med sin lodd i livet, med at de skal underordne seg under sine ektemenn, slik Bibelen sier. Det kan også være at de har en trang til å ville konkurrere med mannen, en trang som de kanskje ikke selv engang er klar over at de har. Det kan på den annen side skyldes tankeløshet fra mannens side. En forstandig og kjærlig ektemann kan gjøre mye for at hans hustru ikke skal bli slik, ved alltid å vise at han setter pris på henne og alt det hun gjør for at han skal ha det godt både fysisk, følelsesmessig og mentalt. — 1 Kor. 11: 3, 9.

Når og hvor?

Hvis du mener at du bør korrigere en annen, bør du huske at det er best å gjøre det når du er alene med vedkommende, så sant det er mulig. Et annet eksempel fra virkeligheten belyser det.

En moden kristen lærte opp en kristen kvinne, en husmor, i forkynnelsen fra hus til hus. Som han pleide, kom han fra tid til annen med forslag for hvordan hun kunne forbedre sin tjeneste. Etterpå syntes han at han hadde gjort et godt arbeid ved å ofre både tid, omtanke og krefter på å hjelpe en nybegynner. Det var imidlertid siste gang han så henne på flere måneder. Hva var det som var galt?

Da en annen moden kristen forkynner besøkte henne for å finne ut hvorfor hun hadde sluttet å komme på menighetens møter, fikk han vite at hun hadde tatt seg meget nær av at hun var blitt korrigert i nærvær av andre kristne. Det måtte en hel del tålmodig forklaring til for å hjelpe henne til å komme over dette og se saken i det rette lys. Hun begynte så igjen å komme sammen med sine kristne brødre i Rikets sal. Dette hadde vært en lærepenge for ham som hadde prøvd å hjelpe henne i forkynnelsen. Hvis vi ikke er forsiktige og viser empati, kan vi komme til å gjøre mer skade enn gagn, selv om vi har de beste hensikter.

Ektepar gjør særlig vel i å huske dette. Som en kristen ekteskapsrådgiver en gang har sagt: «Det er bra at mann og hustru gir hverandre råd, men de bør alltid gjøre det privat. Ta hensyn til den andres følelser. Sett ikke din ektefelle i forlegenhet når andre er til stede. Det er heller ikke klokt å gjøre det i form av erting.» Dette innbefatter også at foreldre ikke bør korrigere hverandre mens barna er til stede.

Det må imidlertid tilføyes at det undertiden kreves av dem som innehar myndighet, at de korrigerer eller irettesetter noen i andres nærvær, slik det framgår av 1 Timoteus 5: 20: «Dem som synder [praktiserer synd, NW], skal du refse så alle hører på det.» Dette er imidlertid ikke noe en gjør når det gjelder mindre forseelser, men bare når det er tale om å praktisere synd. Og dette blir gjort ikke så mye til gagn for synderen som til gagn for de tilstedeværende, noe Paulus også videre sier: «For at også de andre må ha frykt.»

Hvordan og overfor hvem?

Med unntagelse av slike sjeldne tilfelle er det alltid forstandig å prøve å gjøre den som skal korrigeres, vennligere stemt. En kan gjøre det ved først å gi ham ros. Når en først sier noe fordelaktig, gjør en ham mer mottagelig for en tilrettevisning. Det vil hjelpe ham til å forstå at en ikke er forutinntatt overfor ham, at en har lagt merke til både gode og svake punkter, og at en dessuten har empati og forstår at det ikke er så hyggelig å bli korrigert.

Hvis du ønsker å mestre den kunst å korrigere andre, må du tenke nøye over hvordan du skal gå fram. Med mindre det er en svært alvorlig feil som er blitt begått, eller den er blitt gjort med fullt forsett eller i likegyldighet, er det best å gå forsiktig fram og legge vennlighet og mildhet for dagen. Bibelen gir et godt råd: «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets [i en mildhetens, NW] ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» (Gal. 6: 1) Ja, vennlighet og mildhet gjør det mye lettere for den andre å ta imot din tilrettevisning. Dette krever imidlertid også selvkontroll fra din side, for det er ikke så lett å korrigere en annen på en mild, vennlig og rolig måte.

For å kunne mestre kunsten å korrigere andre må en også ta hensyn til hvem det er en skal korrigere. De som innehar myndighet, behøver naturligvis ikke å unnskylde seg når de på en forstandig og mild måte korrigerer dem som de fører tilsyn med. Å korrigere hører med til de plikter som er pålagt ektemenn, fedre, lærere og kristne hyrder. Det er sant at også disse fra tid til annen gjør feil og trenger å bli gjort oppmerksom på det. Den som korrigerer dem, bør naturligvis gjøre det på en respektfull måte.

Alle disse prinsipper for korrigering av andre kan også med fordel benyttes av kristne Ordets tjenere i deres forkynnelses og undervisningsarbeid. En kan på en måte si at de har fått i oppdrag av Jehova Gud å rettlede alle de kommer i kontakt med i sin tjeneste. Hvordan det? Jo, for de har fått befaling om å advare menneskeheten om den kommende ødeleggelse av denne tingenes ordning. For å kunne utføre dette oppdraget på en effektiv måte må de kunne mestre kunsten å korrigere andre.

Av den grunn er det først og fremst nødvendig at de har nøyaktig kunnskap, slik at de vet hva de skal si. De må også ha det rette motiv og kunngjøre advarselen i kjærlighet, selv om det kanskje er mange som ikke verdsetter at de gjør det. De må ta hensyn til tidspunkt og sted og ikke insistere på å holde fram sitt budskap når det er ubeleilig for andre å lytte til det. De prøver heller ikke å tvinge sitt budskap på noen som ikke verdsetter hellige ting; de ’gir ikke hundene det hellige’. Samtidig som de har alt dette i tankene, forklarer de med mildhet og vennlighet hvilket håp det er som bor i dem. Når de mestrer kunsten å korrigere andre, kan de ha håp om at deres kristne tjeneste er til størst mulig gagn for menneskene. — Matt. 7: 6; 1 Pet. 3: 15.