Spørsmål fra leserne
● Hadde Jesus skjegg da han var her på jorden? K. A., USA.
Det er Bibelen som kan gi det mest pålitelige svaret på dette spørsmålet, og grundige undersøkelser som nylig er blitt foretatt av det den sier om dette, viser at Jesus virkelig hadde skjegg.
Jesus var født jøde, «født under loven», og han oppfylte loven. (Gal. 4: 4; Matt. 5: 17) Dette skjedde for at han skulle kunne avskaffe loven og kjøpe jødene fri fra lovens forbannelse, den lov som dømte dem til døden. (Ef. 2: 15; Gal. 3: 13) I likhet med alle andre jøder var Jesus forpliktet til å holde hele loven. Et av budene i loven var dette: «Rundklipp ikke håret i tinningene, og ødelegg ikke skjegget i kantene!» (3 Mos. 19: 27) Gud ga uten tvil Israel denne loven fordi det blant noen hedninger var vanlig å klippe skjegget på en spesiell måte i forbindelse med tilbedelsen av deres guder. (Jer. 9: 26; 25: 23) Dette betydde imidlertid ikke at skjegget ikke skulle stelles, for i Midt-Østen ble et velpleid skjegg betraktet som et tegn på verdighet. — 2 Sam. 19: 24.
Når en jøde var ualminnelig sorgfull eller skamfull eller følte seg ydmyket, var det vanlig at han rev hår av skjegget sitt eller lot være å stelle det. (Esras 9: 3) I en rekke profetiske uttalelser ble avrakt skjegg brukt som et bilde på stor sorg på grunn av en ulykke. (Es. 7: 20; 15: 2; Jer. 48: 37; Esek. 5: 1) Det er også verd å merke seg at en av profetiene om Jesu lidelse sier: «Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykte meg i skjegget.» (Es. 50: 6) Hanun, ammonittenes konge, vanæret de sendebud som David sendte til ham for å vise ham vennskap, på det groveste ved å rake av halvparten av skjegget deres. Da David fikk høre hvordan hans menn var blitt vanæret, sa han at de skulle holde seg i Jeriko til skjegget deres hadde vokst ut igjen. Hanun gjorde naturligvis dette for å håne David, og det førte til krig. — 2 Sam. 10: 1—8; 1 Krøn. 19: 1—7.
Allerede før lovpakten ble inngått, var det vanlig at menn hadde skjegg. Hebreerne laget aldri minnesmerker med figurer som forestilte dem selv, men en har funnet mange minnesmerker og innskrifter i Egypt og Mesopotamia og andre land i Midt-Østen hvor assyrere, babyloniere og kana’anitter er framstilt med skjegg. Noen av disse som er blitt datert helt tilbake til det tredje årtusen før Kristus, viser forskjellige måter skjegget ble klipt på. Blant de ovennevnte folkeslagene var det bare evnukkene som ble framstilt uten skjegg. Gutter ble ofte gjort til evnukker for at de senere skulle kunne brukes til å passe på kongens harem. (Matt. 19: 12) Det å gjøre menn til evnukker ble imidlertid ikke praktisert i Israel, for loven sa at evnukker skulle utelukkes av menigheten. (5 Mos. 23: 1) På den tiden da Jesus var her på jorden, var det vanlig blant romerne å rake skjegget av seg. Hvis Jesus ikke hadde hatt skjegg, kunne han derfor ha blitt tatt for å være evnukk eller romer.
Menn som tilhørte gamle semittiske folkegrupper, hadde, som det framgår av gamle minnesmerker, skjegg, til og med før Moselovens tid. Ettersom de fleste menn har skjeggvekst, er det fornuftig å trekke den slutning at også disse semittenes forfedre hadde skjegg. Det ser derfor ut til å være tydelig at både Noah, Enok, Set og Sets far, Adam, hadde skjegg.
Det vil imidlertid også være på sin plass å ta i betraktning de argumenter som er blitt holdt fram til støtte for at Jesus ikke hadde skjegg. Denne oppfatningen har for en stor del vært basert på teorier som er blitt holdt fram av visse arkeologer i forbindelse med det såkalte antiokiske beger. Det er et stort sølvbeger eller sølvkrus med inngraverte figurer på. På den ene siden av begeret ser en en gutt og fem menn med ansiktet vendt mot ham, og på den andre siden ser en en ung, mer moden, skjeggløs mann og fem andre menn med ansiktet vendt mot ham. Alle er framstilt sittende. Begeret skal ha blitt funnet av noen innfødte i Antiokia i Syria, og en mente at det skrev seg fra den annen halvdel av det første århundre av vår tidsregning. Dette skulle derfor være den eldste gjengivelse en hadde av Kristus.
Når vi nå undersøker kjensgjerningene nærmere, finner vi imidlertid at de som har identifisert figurene på dette begeret, har gjort det etter fri fantasi. Det er blitt sagt at gutten er Jesus i 12-årsalderen, og at hovedpersonen på den andre siden også er Jesus, sannsynligvis etter oppstandelsen, eller døperen Johannes. Det er blitt sagt at de ti andre personene er ti av apostlene eller noen apostler og evangelister. Noen mener at personene på den ene siden er fire evangelister og Jakob, Sebedeus’ sønn, og at personene på den andre siden er Peter, Saulus, Jakob, Judas og Andreas.
Mange arkeologer har kommet med alvorlige innvendinger mot identifiseringen av disse personene. Det har simpelthen vært gjettverk, og det er umulig å si hvem figurene skal forestille. Noen tviler til og med på at begeret er ekte, og tror at det bare er en forfalskning. De fleste mener imidlertid at det er ekte, men at det er mye yngre enn før antatt, at det skriver seg fra tiden mellom det fjerde og sjette århundre. Det er således høyst tvilsomt at denne framstillingen er en gammel framstilling av Kristus, hvis den i det hele tatt er en framstilling av Kristus. — Se The Biblical Archaeologist for desember 1941 og februar 1942.
Noe som også må tas i betraktning, er at de kristne skribenter fra de første århundrer, blant annet Justinus martyr, Origenes og Clemens Alexandrinus, tydelig viser at det på deres tid ikke eksisterte noen fyllestgjørende beretning om hvordan Jesus og apostlene så ut. Augustinus, som skrev omkring år 400 e. Kr. (De Trinitate, VIII, 4), sa at hver og en hadde sin egen oppfatning om Kristi utseende, og at det var utallige meninger om dette.
Katakombenes vitnesbyrd er også blitt tatt i betraktning. I katakomber som noen mente skrev seg helt fra det annet århundre etter Kristus, men som andre mente skrev seg tidligst fra det tredje århundre, har en funnet bilder. I den ualminnelig store katakomben som kalles Priskillas katakombe, finnes det en rekke bilder på veggene, og en mener at ett av disse skildrer oppvekkelsen av Lasarus. Bildet er nesten utvisket og følgelig svært utydelig, men i midten er det en person som en har antatt er Kristus, og vedkommende er framstilt som en ung mann uten skjegg. Falske religiøse oppfatninger er imidlertid også rikt representert i katakombene. I Priskillas katakombe er det for eksempel et bilde som skildrer den apokryfiske beretning om Susanna, og det skriver seg fra omtrent samme tid som det ovennevnte bilde. Et takmaleri som er datert til et senere tidspunkt, viser en madonna med barnet med en stjerne over hodet. I Lucinas krypter er det et takmaleri som er datert til midten av det annet århundre, og der ser en blant annet en liten person med vinger, Eros eller Amor, som på hedenske graver representerte sjelen som forlot legemet. Det er derfor tydelig at det hersker stor tvil om hvorvidt katakombenes framstillinger av Jesus er riktige.
Det er riktig at fra begynnelsen av det fjerde århundre er Kristus og hans apostler på de fleste bilder framstilt med skjegg. De er framstilt med et avmagret, bedrøvet, vekt og feminint, «munk-lignende» utseende og vanligvis med en hedensk glorie. Det var ganske sikkert ikke slik mannen Jesus Kristus så ut, han som fikk Pilatus til å utbryte: «Se det menneske!», og som veltet pengevekslernes bord i templet og drev deres kveg ut. Det kan heller ikke ha vært slik apostlene så ut, de som energisk forkynte Guds Ord slik at det ble utbredt over hele Romerriket. (Joh. 19: 1, 5; 2: 14—17) Nei, de var sterke, aktive og lykkelige menn, tjenere for den lykkelige Gud, Jehova. (1 Tim. 1: 11; 6: 14, 15; Ap. gj. 20: 35, NW) De religiøse bildene hvor Jesus og apostlene er framstilt med et sørgmodig utseende, er produkter av frafallet, som var i full blomst i det fjerde århundre, etter at den hedenske keiser Konstantin hadde skapt en statsreligion ved å blande sammen frafallen kristendom og hedensk religion.
Som allerede vist, er det ikke desto mindre tydelig at Jesus hadde skjegg, og illustrasjonene av ham i Vakttårnets publikasjoner vil heretter bli laget i samsvar med de bibelske beviser for det.
De første kristne fulgte uten tvil de lokale skikker på den tiden de levde, også når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt de skulle ha skjegg. Blant romerne var det vanlig å rake av seg skjegget. Romere som ble omvendt til kristendommen, fortsatte etter all sannsynlighet å følge denne romerske skikken, mens jøder som ble omvendt, fortsatte å følge den jødiske skikken og beholdt skjegget.
Kristne Ordets tjenere i vår tid er i likhet med de første kristne interessert i å være rene og velstelte, og de bestreber seg på å unngå å vekke oppsikt ved sitt utseende, slik at det ikke leder oppmerksomheten bort fra det budskap de forkynner, og får noen til å ta anstøt. (2 Kor. 6: 3, 4) I mange land er det i de senere år blitt slik at en mann som har skjegg eller langt hår, øyeblikkelig tiltrekker seg oppmerksomhet og i flertallets øyne blir satt i klasse med ekstremister eller slike som gjør opprør mot samfunnet. Guds tjenere ønsker ikke å skape et inntrykk som leder oppmerksomheten bort fra deres budskap eller hindrer noen i å lytte til sannheten. De vet at folk betrakter de sanne kristne med et kritisk blikk, og at de i stor utstrekning dømmer hele menigheten og det gode budskap på bakgrunn av forkynnernes utseende, ettersom disse representerer menigheten.
Når paradiset er blitt gjenopprettet på jorden, vil det ikke være upassende for mennene å ha skjegg slik Adam hadde i Edens hage.
● Var apostelen Paulus noen gang gift? — L. B., USA.
Bibelen sier ikke noe direkte om dette, men noe av det Paulus skrev, kan tyde på at han var enkemann i de år han var en kristen.
Grunnlaget for denne slutning er den måten han uttrykte seg på da han skrev til korintierne og forsvarte sin stilling som apostel. Han påpekte at han hadde visse rettigheter som han ikke hadde benyttet seg av. Han hadde ikke villet ta imot økonomisk hjelp av dem, selv om han hadde rett til å spise på deres bekostning. (1 Kor. 9: 4, 11—15) Videre skrev han: «Har vi ikke rett til å føre en søster med oss som hustru, liksom de andre apostler?» (1 Kor. 9: 5) Det at han nevnte dette i samme forbindelse som han regnet opp de ting han hadde rett til å gjøre, men ikke gjorde, tyder på at han ikke var gift på den tiden.
Noe som gir grunn til å anta at han var enkemann, er det han sier i 1 Korintierne 7: 8: «Til de ugifte og til enkene sier jeg: Det er godt for dem om de vedblir å være som jeg.» Han hadde nettopp gitt råd til gifte personer. Før han kom inn på andre ting som angikk gifte kristne, sa han så noe til «de ugifte og til enkene». Det greske ordet som her blir oversatt med «ugifte», sikter til alle ugifte mennesker og kan brukes både om ungkarer og mennesker som har vært gift, men som har mistet sin ektefelle. Det greske ordet som blir oversatt med «enkene», betyr tidligere gifte kvinner. Ettersom Paulus anbefalte slike å forbli i samme stilling som han, er det meget mulig at han selv var enkemann.
Det er også blitt brukt andre argumenter til støtte for det syn at han hadde vært gift. Noen har for eksempel framholdt at hans innsikt i ekteskapelige spørsmål tyder på at han selv hadde levd i ekteskap. Dette er imidlertid ikke noe bevis, ettersom han skrev under inspirasjon. — 2 Pet. 3: 15, 16.
Noen har hevdet at Paulus var et tidligere medlem av Sanhedrinet, og at han følgelig må ha vært gift, for det ble krevd at medlemmene av den jødiske høyesterett skulle være gift. De som hevder dette, mener at Apostlenes gjerninger 26: 10 viser at Paulus hadde vært medlem av Sanhedrinet. I dette verset står det: «Når [noen kristne] skulle slås i hjel, ga jeg min stemme til det.» Men hvorvidt han ga sin stemme som medlem av Sanhedrinet eller bare ga uttrykk for at han var enig i at en henrettelse ble foretatt, kan vi ikke vite med sikkerhet. Selv om vi visste at han hadde vært medlem av Sanhedrinet, ville ikke dette bevise at han hadde vært gift, for kravene til medlemmene var ikke alltid de samme. På et tidspunkt var det bare menn som var gift og hadde barn, som kunne bli medlemmer, og det er ingenting som tyder på at Paulus hadde barn. Den mangelfulle kjennskap til de krav som ble stilt til Sanhedrinets medlemmer, svekker derfor de påstander om at Paulus må ha vært gift, som er basert på at han hadde vært medlem av Sanhedrinet.
Hvis vi holder oss til det som framgår av Bibelen, kan vi ikke si mer enn at Paulus en gang kan ha vært gift, men at han var ugift da han foretok sine misjonsreiser.