Spørsmål fra leserne
● På hvilken måte «lærer . . . selve naturen» at det er til ære for en kvinne å ha langt hår, men til vanære for en mann å ha langt hår, slik apostelen Paulus skriver i 1 Korintierne 11: 14, 15? — G. N., Canada.
De argumenter Paulus kom med til støtte for det han skrev angående kvinnens stilling i den kristne menighet, var meget overbevisende for korintierne. Han skrev: «Lærer ikke endog selve naturen eder at dersom en mann lar håret vokse langt, er det ham til vanære, men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære?» (1 Kor. 11: 14, 15) Ved visse anledninger burde en kristen kvinne ha noe på hodet som et tegn på at hun anerkjente det teokratiske lederskap. (1 Kor. 11: 5) At hun burde ha det, skulle framgå av det som ble ansett for å være naturlig blant dem Paulus skrev til, og av de skikker de var fortrolige med.
Menigheten i Korint besto sannsynligvis hovedsakelig av grekere og jøder, og blant dem er det naturlig at kvinnene har lengre hår enn mennene. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle blant alle folk. Blant vitenskapsmenn er det i alminnelighet enighet om å inndele hårtypene i tre grupper: det lange, glatte håret hos orientalerne og indianerne, det korte, krusete håret hos negrene og melanesierne og det bølgete håret hos européerne og semittene. Hva de to første typene angår, heter det at «forskjellen i lengde mellom mannens og kvinnens hår knapt er synlig» hvis håret får lov til å vokse. Det samme er imidlertid ikke tilfelle hva den tredje typen angår. Det heter at blant mennene i denne gruppen blir håret som regel «sjelden lenger enn fra 12 til 16 tommer [30 til 40 centimeter], men når det gjelder kvinnene, er gjennomsnittslengden mellom 25 og 30 tommer [63 og 76 centimeter], og en vet at det i noen tilfelle har nådd en lengde på 6 fot [1,8 meter] eller mer». — The Encyclopædia Britannica, 11. utgave, bind 12, side 823.
De kristne i Korint var dessuten klar over at det var vanlig at mennene klipte håret, slik at det ble forholdsvis kort. Det var vanlig blant jødiske menn å gjøre det, og det at nasireerne hadde langt, uklipt hår, viste derfor at de var menn som ikke fulgte det som var vanlig skikk og bruk. (4 Mos. 6: 5) Jødiske kvinner hadde derimot vanligvis ganske langt hår. (Luk. 7: 38; Joh. 11: 2) Til og med de grekere som leste det Paulus skrev, ville forstå hans uttalelse om at kvinnen har lengre hår enn mannen, noe som blir understreket av det faktum at hvis en kvinne i Korint fikk sitt hår raket av eller klipt meget kort, var det et tegn på at hun var en slavinne, eller på at hun hadde ført vanære over seg selv ved at hun var blitt grepet i utukt eller ekteskapsbrudd. — 1 Kor. 11: 6.
Paulus kunne derfor benytte denne kjente forskjellen for å vise at det var forskjell på kjønnene. Denne forskjellen skulle tjene som en påminnelse for menighetens medlemmer.
Hvor langt hår bør en så ha i dag? Akkurat som den naturlige lengden av håret varierer fra rase til rase, varierer også skikkene og de enkeltes personlige smak. Den korte lengden på håret blant mennene i den vestlige verden er en romersk skikk, og de har betydelig kortere hår enn det som var vanlig blant jødiske menn på Jesu tid. Kvinnene i vår tid har også i mange tilfelle kortere hår enn det som var vanlig blant kvinnene i gammel tid. Det er imidlertid fortsatt en tydelig forskjell mellom kjønnene hva dette angår. Selv om personlig smak og de lokale skikker i stor utstrekning avgjør hvor langt en kristen manns hår bør være, ønsker han likevel at det skal vise at han er en mann. Kristne kvinner ønsker likeledes å ha en frisyre som gir uttrykk for beskjedenhet, og som understreker deres kvinnelighet, slik at deres hår blir til ære for dem. — 1 Pet 3: 3; 1 Tim. 2: 9; 1 Kor. 11: 15.
Modne kristne, både menn og kvinner, tar derfor alltid i betraktning hvordan andre vil reagere på deres ytre. Paulus sier: «Vi gir ikke i noe stykke noe anstøt, for at ikke tjenesten skal bli lastet, men viser oss i alt som Guds tjenere.» — 2 Kor. 6: 3, 4.
● Hvorfor sa Jesus etter sin oppstandelse til Maria Magdalena at hun ikke skulle røre ved ham? Han ba jo senere Tomas om å røre ved ham. — P. P., Haiti.
Hvorvidt en skal få den riktige forståelsen av Johannes 20: 17, avhenger i stor utstrekning av hvilken bibeloversettelse en bruker. Ifølge den vanlige norske oversettelsen sa Jesus til Maria: «Rør ikke ved meg! for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen.» (Joh. 20: 17) Og ifølge denne oversettelsen sa Jesus senere til Tomas: «Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side.» — Joh. 20: 27.
Det samme problemet, nemlig at Jesus sa til Maria at hun ikke skulle røre ved hans materialiserte legeme, mens han senere oppfordret Tomas til å røre ved det, forekommer i Lyder Bruns oversettelse og i «Ungdomsoversettelsen» og i flere andre oversettelser, deriblant den katolske engelske oversettelsen Douay, den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, Elberfelders og Luthers tyske oversettelser, de franske oversettelsene Crampon og Liénart, de italienske oversettelsene Riveduta og Diodati og de spanske oversettelsene Moderna, Valera og Nácar-Colunga.
Å ’røre ved’ er imidlertid bare en av betydningene av det greske ordet ha’pto. Dette greske ordet kan blant annet også bety «å klynge seg til, gripe fatt i». (An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine, bind IV, side 145) Ifølge The New English Bible sa Jesus således i Johannes 20: 17: «Klyng deg ikke til meg, for jeg har ennå ikke fart opp til Faderen.» Denne uttalelsen blir gjengitt på lignende måte i An American Translation og i de katolske oversettelsene La Bible de Jérusalem og The Jerusalem Bible. Den spanske oversettelsen Ediciones Paulinas benytter her ordet «Suéltame», som betyr «slipp meg».
Hva Maria Magdalena angår, ser det derfor ut til at hun ble meget oppskaket da Jesus døde og derved forlot sine etterfølgere. Da hun etter hans oppstandelse fikk se ham fordi han hadde materialisert seg, klynget hun seg til ham som om hun var redd for at hun skulle miste ham og aldri få se ham igjen. Det Jesus sa, bidro til at hun fikk den rette forståelse av situasjonen, og viste henne at hun ikke trengte å klynge seg til ham som om hun forsøkte å forhindre at han skulle forsvinne. Med tiden ville han fare opp til himmelen og derfra sende den hellige ånd for å hjelpe og styrke disiplene. New World Translation gjengir på en passende måte Jesu ord til Maria slik: «Hold opp med å klynge deg til meg. For jeg har ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem: ’Jeg farer opp til min Far og deres Far og til min Gud og deres Gud.’» — Joh. 20: 17.
Da Jesus noen dager senere, men før han fór opp til himmelen, viste seg for disiplene, oppfordret han straks Tomas til å røre ved hans materialiserte legeme for å overbevise ham om at han, Kristus, virkelig hadde stått opp fra de døde. (Joh. 20: 27) Det var ikke i strid med det Jesus hadde sagt tidligere.
● Hva sikter Bibelen til når den sier at de kristne ’hilser hverandre med et hellig kyss’? — L. L., Canada.
I avslutningen av fire av sine brev oppfordret apostelen Paulus kristne i det første århundre til å ’hilse hverandre med et hellig kyss’. (Rom. 16: 16; 1 Kor. 16: 20; 2 Kor. 13: 12; 1 Tess. 5: 26) Apostelen Peter kom med en lignende oppfordring: «Hils hverandre med kjærlighets kyss!» (1 Pet. 5: 14) Bibelen gir ikke nærmere opplysninger om denne skikk blant de kristne i det første århundre, men en liten undersøkelse av den hebraiske skikk å hilse med et kyss vil kaste en del lys over dette spørsmålet.
I bibelsk tid ble det ofte gitt uttrykk for hengivenhet, respekt eller ønske om fred ved et kyss på kinnet, pannen, leppene eller hånden. Dette kunne gjøres uten romantiske eller erotiske følelser. I Bibelen finnes det eksempler på at mannlige slektninger kysset hverandre, og på at mannlige og kvinnelige slektninger kysset hverandre. (1 Mos. 29: 11, 13; 2 Mos. 18: 7) Menn som var gode venner, kunne gi uttrykk for sin hengivenhet for hverandre ved et kyss. (2 Sam. 19: 39; Ap. gj. 20: 37) Hvis en er blitt oppdratt til å være mer tilbakeholden hva det å vise sine følelser angår, vil en kanskje synes at disse tegn på vennskap og hengivenhet er eiendommelige. Men for disse menneskene var det ikke mer eiendommelig eller uvanlig enn et hjertelig håndtrykk mellom venner er i vår tid.
Paulus og Peter innførte derfor ikke en ny kristen skikk eller en høytidelig religiøs seremoni. Nei, de videreførte bare en hilsemåte som var alminnelig på deres tid. Blant kristne ville ikke en slik hilsen bare være en formsak, men et uttrykk for det brorskap og den enhet som fantes blant dem som var forent i den sanne tilbedelse. Når kristne hilste hverandre «med et hellig kyss», gjorde de ikke noe som var upassende og vakte forargelse, men ga på en ren og gudfryktig måte uttrykk for sin hengivenhet. Den samme inderlige og rene hengivenhet og det samme kristne brorskap blir framelsket blant de kristne i vår tid, selv om hilsemåten på de fleste steder er en annen. — Joh. 13: 34, 35.