Vis respekt for dem som har krav på respekt

REGELEN: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem,» innbefatter også å vise respekt for dem som har krav på respekt. Å gjøre det er ikke bare rett og riktig, men det er også forstandig, for det bidrar til at en kommer i et godt forhold både til Skaperen, Jehova Gud, og til sin neste. — Luk. 6: 31.

Å vise respekt for dem som har krav på respekt, krever omtanke og god dømmekraft og kan derfor sies å være en kunst. Ettersom det er rett og rettferdig å gjøre det, kan det også sies å være en dyd. Apostelen Paulus sa under inspirasjon: «Gi alle det de har krav på, . . . vis respekt for dem som har krav på respekt.» (Rom. 13: 7, RS) I vår tid har folk ofte en tendens til å vike tilbake for tanken på å vise noen respekt. Dette er særlig tilfelle blant unge mennesker. Som en av lovens håndhevere uttrykte det: «Barn i vår tid tiltaler sjelden voksne mennesker på en respektfull måte.»

Respekt kan defineres som «aktelse, ærbødighet, særlig når den viser seg i lydighet, underdanighet og høflighet; det som noen har krav på på grunn av sin verdi, verdighet eller makt». Å vise respekt for en person innbefatter derfor å ha den rette verdsettelse av ham og la ham få det mål av anerkjennelse som tilkommer ham.

Den som mer enn noen annen har krav på å bli vist respekt, er naturligvis Skaperen, for hans verdighet og makt overgår alle andres. Likevel er han kanskje aldri blitt vist så lite respekt som nå. En slik mangel på respekt for Skaperen finner en til og med blant kristenhetens prester, som en skulle tro følte seg forpliktet til å inngyte respekt for Gud hos andre mennesker. Alle de som sier at «Gud er død», og som prøver å forkynne en religion uten en levende Gud, bringer i virkeligheten forhånelse over Gud ved å benekte hans eksistens.

Alle fornuftutstyrte skapninger som virkelig har innsikt og forståelse, vil imidlertid vise Skaperen den respekt han har krav på. Én måte å gjøre det på er å passe på at en alltid behandler Guds navn med respekt og unngår alle former for blasfemi. Men det finnes også andre måter å gjøre det på. Apostelen Peter viser at vi ved selve vår handlemåte kan vise «respekt for Jehova». Ja, det er et ordtak som sier at gjerninger taler tydeligere enn ord, og ved å være nøye med at vi ikke vekker Guds mishag ved vår oppførsel, viser vi ham den respekt han har krav på. — 2 Pet. 2: 11, NW; 2 Mos. 20: 7.

Akkurat som Skaperen har krav på vår største respekt på grunn av sin stilling, sine egenskaper og sin makt, er det også andre som på grunn av sin ’verdi, verdighet og makt’ har krav på et visst mål av respekt fra vår side. Alle barn er forpliktet til å vise sin far respekt, ettersom han har gitt dem livet og sørger for at de har det de trenger. Bibelen sier: «Våre kjødelige fedre hadde vi til opptuktere, og vi hadde ærefrykt [respekt, NW] for dem.» Barn kan vise sin far (og sin mor) respekt ved alltid å snakke til dem i en høflig tone og opptre respektfullt overfor dem. En måte som barna særlig kan vise foreldrene respekt på, er å adlyde dem. I vår tid er det imidlertid mange barn som unnlater å vise respekt for sine foreldre, og mange foreldre er så uforstandige at de tolererer sine barns uærbødige oppførsel. — Heb. 12: 9; Ordspr. 15: 5; Ef. 6: 1—3.

En ektemann har, på grunn av den lederstilling som Bibelen tilskriver ham, og den sikkerhet han gir sin hustru, krav på sin hustrus respekt. Bibelen sier: «Hustruen [bør] ha dyp respekt for sin mann.» Dette utelukker at en hustru dirigerer sin mann. Hun bør ikke si, som noen gjør: «Jeg sendte min mann ned i butikken etter melk.» Nei, hun kan sende barna, men sin mann bør hun på en respektfull måte spørre om han vil være så snill å gjøre det for henne. Bibelen sier til kristne hustruer at de kanskje kan vinne sin vantro ektemann for kristendommen ved sin «rene ferd forbundet med dyp respekt». (1 Pet. 3: 2, NW) En forstandig og kjærlig ektemann vil på den annen side likeledes behandle sin hustru med tilbørlig respekt, ettersom hun er «det svakere kar». — Ef. 5: 33, NW; 1 Pet. 3: 7.

Et visst mål av respekt bør også vises for slike som i kraft av sin stilling har en viss myndighet, for eksempel lærere, formenn på arbeidsplassen og statstjenestemenn. Også overfor dem kan en vise respekt ved den måten en snakker med dem på, og ved å rette seg etter de tilbørlige påbud og formaninger som de kommer med. Apostelen Paulus kalte en gang en som hadde bedt noen om å slå ham på munnen, for en ’kalket vegg’. Men da Paulus fikk vite at det var ypperstepresten han hadde sagt dette til, ba han om unnskyldning og siterte loven, som sa: «Mot en høvding blant ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord.» Ja, en kan også vise respekt for øvrighetspersoner ved å unnlate å bruke «ukvemsord» mot dem. Og spesielt når slike personer krever de kristne til regnskap for det håp som bor i dem, må de kristne redegjøre for det «med et mildt sinn og dyp respekt». — Ap. gj. 23: 3—5; 1 Pet. 3: 15, NW; Ef. 6: 5.

Kvinner i sin alminnelighet bør også vises et visst mål av respekt. En må unngå å bli altfor familiær overfor dem. Apostelen Paulus ga Timoteus det råd at han skulle behandle eldre kvinner som mødre og unge kvinner som kjødelige søstre, hvilket vil si med respekt. — 1 Tim. 5: 2.

Dette prinsippet om å vise respekt for dem som har krav på respekt, gjelder naturligvis også i den kristne menighet. De som har fått i oppdrag å føre tilsyn med menigheten og ta ledelsen i den, bør selvfølgelig vises respekt, ettersom de representerer Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. En må heller ikke glemme at menighetens yngre medlemmer må vise respekt for de eldre. — 3 Mos. 19: 32; Ordspr. 16: 31; Heb. 13: 17.

Den utbredte mangelen på respekt for Skaperen, Jehova Gud, for foreldre og for øvrighetspersoner viser tydelig at vi lever i de «siste dager». De som er vise, og som ønsker å gjøre det som er rett, ønsker imidlertid ikke å følge mengden i denne henseende. De vil vise respekt for dem som har krav på respekt. — 2 Tim. 3: 1—5.