Hva er din religiøse sedvane?

1, 2. Hvilke to anledninger hvert år er det som får mange mennesker til å gå i kirken, og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?

ALLE kirkesamfunn har sine «helligdager» og spesielle seremonier som blir utført i deres religiøse kirkebygninger. På slike dager er vanligvis deres kirkebygninger fulle av mennesker. I løpet av kristenhetens julehøytid er det vanlig å oppføre fargerike tablåer som forestiller Josef og Maria, Jesusbarnet og hyrdene som kommer for å se det. Det spilles stemningsfylt musikk, og nesten hele menigheten er til stede ved julegudstjenesten. Til og med mennesker som ikke hører med til den religiøse gruppen, strømmer inn for å høre musikken og se tablåene. Påskesøndag er en annen av kristenhetens «helligdager», og da er det mange steder slik at folk går i kirken for å vise fram sine nye hatter og andre nyanskaffelser. Noen av dem som går i den kirken de tilhører, tenker naturligvis alvorlig på Jesu Kristi død og oppstandelse. Men hvorfor er det så mange mennesker innen kristenheten som bare går i kirken på disse to «helligdagene», det vil si bare to ganger i løpet av 52 uker? Hvilken betydning har disse to høytidene for dem som bare foregir å være kristne to ganger i året? Tror de virkelig at Jesus Kristus døde for å frelse dem? Hva tror de han frelste dem fra? Tror du de føler at de er bedre kristne når det hele er over, eller tror du de føler at de er hyklere? Hva er din religiøse sedvane?

² Det er en kjensgjerning at de fleste av kristenhetens kirker er fylt til trengsel i jule- og påskehelgen. Hvis du er en kirkegjenger, stiller du da noensinne deg selv slike spørsmål: «Hvorfor gikk jeg? Var det for å treffe mennesker? Var det av hensyn til min posisjon i samfunnet? Var det fordi jeg regnet med at jeg derved kunne gjøre gode forretninger?» Kanskje du tenkte at du ville møte en av dine politiske partifeller der. Gikk du fordi du ikke hadde noe viktigere å gjøre? Stopp opp og tenk! Går du virkelig til ditt religionssamfunns møtested for å lære sannheten om Gud og om veien til frelse?

3. Hva bør være grunnen til at en går til Guds hus, og hvilken virkning bør det ha på en?

³ Grunnen til at du går til Guds hus, bør være at du ønsker å få kunnskap om Skaperen, Jehova, og lære mer om hans Sønn, Jesus Kristus, som har truffet en foranstaltning for at vi kan vinne evig liv. Du bør ønske å lære om den frelse som Gud vil skjenke menneskene gjennom sin Sønn, og om Guds opprettede rike, som de kristne har lært å be om: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Det at du regelmessig går til Guds hus, bør forbedre din tenkeevne, få deg til å bli klar over at livet er en gave fra Gud, og gi deg et ønske om å få vite hvorfor menneskene er her på jorden. Det at du lærer sannheten i Guds hus, bør få deg til å ønske å fortelle andre mennesker om det du har lært om de foranstaltninger Jehova har truffet til gagn for menneskene. Hvis du på ditt religiøse møtested ikke blir tilskyndet til å gå til handling og ikke får et sterkt ønske om å fortelle andre om det du har lært der, bør du heller finne det sted hvor du kan lære sannheten og hva som er den rette måten å tjene Gud på.

4. a) Hvorfor hadde Jesus for sedvane å gå regelmessig i synagogen? b) Hvilket budskap forkynte han for menneskene?

⁴ Når folk hørte Jesus tale, ble de slått av forundring over hans lære. De lærte mer om sannheten for hver dag som gikk, og de praktiserte de ting som Jesus lærte dem. Har din religion en slik virkning på deg? Jesus hadde for sedvane å gå i synagogen hver sabbatsdag fordi han visste at han der ville få høre noen lese fra Guds Ord, fra en del av de hebraiske skrifter. Han visste at Guds Ord også ville bli drøftet og forklart. På sabbatsdagen i Nasaret ble Jesus oppfordret til å lese fra Skriftene, og han anvendte det han leste, på seg selv. Han visste at han var blitt salvet til å forkynne evangeliet for fattige. Dette betydde at han måtte reise en hel del fra sted til sted og snakke med mange mennesker. Han fortalte de undertrykte jøder at de fangne skulle bli befridd fra fangenskapet, og at de i sin tid skulle oppnå frihet. Hvordan skulle løftet om at blinde skulle få syn, bli oppfylt? Jesus ga virkelig blinde mennesker synet tilbake, men det var av langt større betydning å kjenne sannheten og forstå Guds Ord med hjerte og sinn. (Luk. 4: 16—20) Hans tilhørere kunne få del i disse løftene hvis de ville ta imot budskapet om «himlenes rike», som var kommet nær. Hvor mye forkynnelse og undervisning krevde ikke dette! Det var en stor oppgave, men Jesus kunne utføre den med Jehovas velsignelse. Han var den største tjener for hele menneskeheten og forkynte Guds rikes komme. Ville folket godta ham som Guds tjener? Jesus sa: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Matt. 20: 28) Jesus skulle gjenløse mange mennesker når Guds tid var inne til det, og ved hjelp av Guds rike skal Guds vilje skje på jorden som den skjer i himmelen. Hjelper din religion deg til å ’vise tro på ham’, slik at du kan vinne evig liv? (Joh. 3: 16, NW) Forteller du andre mennesker om det du lærer, og utfører du en tjeneste til gagn for dem?

5. Hva gjorde Jesus i tillegg til at han utførte en slik tjeneste selv?

⁵ Jesus var ikke bare en Ordets tjener selv, men han forberedte også sine disipler til å være Ordets tjenere. Han sørget for at hans disipler fikk en grundig opplæring gjennom studium av Guds Ord, og at de deretter regelmessig forkynte Ordet. De kristne i vår tid må gjøre det samme. De må være Ordets tjenere ved å forkynne evangeliet om Guds rike for alle mennesker. — Matt. 24: 14.

6. a) Hvordan anvendte Jesu disipler det de lærte? b) Hvordan ble de betraktet av de religiøse ledere og herskere?

⁶ Etter at de 12 apostler var blitt utvalgt av Jesus, reiste de sammen med ham og lærte og underviste overalt hvor de kom. De hadde også for sedvane å gå i synagogen og templet og høre på Jesus når han underviste. De var ivrige etter å høre hva han hadde å si. De stilte mange spørsmål, for de ønsket å få vite det Jesus visste. På offentlige steder fikk de anledning til å ta del i interessante drøftelser. En gang ble de sendt ut to og to for å forkynne i Israel. Dette forbedret deres tenkeevne. De var av forskjellig natur og kom fra ulike samfunnslag, og det var noe som bidro til å gjøre det de sa, mer interessant. Simon og Andreas var for eksempel fiskere. Jesus hadde sagt til dem: «Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!» De forlot straks sine garn og fulgte ham. Han kalte også Johannes og Jakob ved samme anledning. Disse fem gikk så inn i Kapernaum, og «straks på sabbaten gikk han inn i synagogen og lærte. Og de var slått av forundring over hans lære». (Mark. 1: 16—22) Det var ikke de mektige og høybårne menn som fulgte Jesus, men menn som var ubetydelige i verdens øyne. Det at de var sammen med Jesus og lærte av ham, hadde imidlertid en varig virkning på dem. Dette vet vi fordi beretningen viser at da apostlene ble kastet i fengsel og ført fram for de religiøse ledere og herskere og disse «så Peters og Johannes’ frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, . . . kjente [de] dem igjen, at de hadde vært med Jesus». (Ap. gj. 4: 13) Disiplene dro nytte av å høre på Jesus når han underviste i synagogen. Det hjalp dem til å bli mer modne og gjorde dem til dyktigere forkynnere.

Apostelen Paulus’ sedvane

7. Hva får vi vite om Saulus i Apostlenes gjerninger 9: 15—20?

⁷ De første kristne var i likhet med Jesus klar over verdien av å komme sammen, og de forkynte i synagogen. Etter at Saulus hadde gått over fra jødedommen til kristendommen, ble han «noen dager hos disiplene i Damaskus. Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn». (Ap. gj. 9: 15—20) Etter at han hadde lært sannheten å kjenne, tok det ikke lang tid før han ga uttrykk for sin tro. Saulus, som senere ble kalt Paulus, visste at det beste stedet hvor han kunne begynne å forkynne, var der hvor folk var.

8. Hvilket interessant budskap forkynte Paulus for menneskene i Antiokia, og hvor var han da han forkynte dette budskapet?

⁸ Kristi disipler reiste meget. De måtte gjøre det for å komme i kontakt med mennesker av alle folkeslag. Når de reiste fra by til by og fra provins til provins, forkynte de det gode budskap om Guds rike, og de kristne menigheter vokste. Når Paulus og andre jødiske kristne kom inn i en by, gikk de alltid inn i synagogen og forkynte på sabbaten. De hadde den samme sedvane som Jesus. Her er et eksempel på hva som pleide å skje: «De dro videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg der. Etter opplesningen av loven og profetene sendte da synagogeforstanderne bud til dem og sa: Brødre! har I noe formaningsord til folket, så tal! Da sto Paulus opp og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og I som frykter Gud! Hør.» (Ap. gj. 13: 14—16) Paulus var ivrig etter å stå opp og gi uttrykk for sin tro, og han holdt en mesterlig tale, som er gjengitt i det 13. kapittel i Apostlenes gjerninger. Han redegjorde for jødenes historie fra den tid de var i utlendighet i Egypt, og til den tid da de fikk dommere og konger. Deretter gikk han mange hundre år framover i tiden og siterte døperen Johannes, den profet som hadde kunngjort Jesu komme. Til stor overraskelse for alle som var til stede, fortalte han så om Jesu Kristi oppstandelse og sa: «Men Gud oppvakte ham fra de døde, og han åpenbarte seg i flere dager for dem som hadde dratt opp med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket.» — Ap. gj. 13: 30, 31.

9. Hvilken virkning hadde hans budskap på folket?

⁹ Denne prekenen, som apostelen Paulus holdt i synagogen på sabbatsdagen, vakte virkelig oppstyr. «Og da synagoge-tjenesten var til ende, fulgte mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, med Paulus og Barnabas; disse talte da med dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde. På den neste sabbat samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord. Men da jødene så folkehopen, ble de fulle av nidkjærhet og motsa det som ble sagt av Paulus, ja motsa og spottet.» (Ap. gj. 13: 43—45) Paulus og Barnabas måtte være frimodige for å kunne stå i synagogen og si til folket: «For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedninger, for at du skal være til frelse inntil jordens ende. Da hedningene hørte det, ble de glade og priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til [hadde en rett innstilling for, NW] evig liv.» (Ap. gj. 13: 47, 48) Guds hus var det sted hvor disse troende i det første århundre fikk lære sannheten å kjenne. Grunnen til det var at Paulus og Barnabas var forberedt til å holde en preken ut fra Guds Ord. De gikk i synagogen for å fortelle andre om sin tro, akkurat som når de gikk fra hus til hus eller befant seg på et annet offentlig sted. De følte at det var absolutt nødvendig å forkynne det gode budskap når som helst og hvor som helst. De hadde for sedvane å snakke om den sanne tro, som de hadde antatt. Har din tro på Kristus Jesus fått deg til å gjøre det til en sedvane å forkynne og tale slik som disse første kristne? Det burde den ha gjort!

10. a) På hvilke steder kunne en finne Paulus i Aten? b) Hvor ble han til slutt ført på grunn av sin forkynnelse?

¹⁰ Da Paulus kom til Aten, ble han meget harm over å se at byen var full av avgudsbilder, og at folk tilba dem. «Han holdt da samtaler i synagogen med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget hver dag med dem han traff på.» Paulus var slik stilt ved dette besøket at han kunne bruke all sin tid til å forkynne «på torget hver dag» for «dem han traff på». Han måtte holde mange prekener «hver dag» både for grupper av mennesker og for enkeltpersoner, for «noen av de epikureiske og stoiske visdomslærere innlot seg også i ordskifte med ham, og noen sa: Hva mener vel denne ordgyter? Andre igjen sa: Han synes å være en som forkynner utenlandske guddommer — det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen». (Ap. gj. 17: 17, 18) Dette ga apostelen Paulus god anledning til å tale med Atens lærde menn. «Så tok de ham ved hånden og førte ham opp på Areopagos, og sa: Kan vi få vite hva dette er for en ny lære som du forkynner?» (Ap. gj. 17: 19) Paulus benyttet denne anledningen til å avlegge et enestående vitnesbyrd idet han stolte på Jesu ord: «For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder.» — Matt. 10: 20.

11. Hva får vi vite om Paulus’ kristne tjeneste i Korint og Efesos?

¹¹ Apostelen Paulus førte et meget aktivt og interessant kristent liv. Han dro omsider fra Aten og kom til Korint. Der traff han noen jøder, nemlig Akvilas, som hadde kommet fra Italia, og Priskilla. Akvilas drev samme håndverk som Paulus drev når han trengte å skaffe seg penger for å kunne fortsette i tjenesten. Paulus bodde hos dem, og de arbeidet sammen som teltmakere. «Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere.» (Ap. gj. 18: 4) Dette var hans religiøse sedvane, og han gjorde mennesker til disipler. Hva er din religiøse sedvane? «Paulus ble der da ennå en lang tid; så sa han farvel til brødrene og seilte av sted til Syria . . . Så kom de til Efesos; der lot han de andre bli tilbake, og selv gikk han inn i synagogen og ga seg i samtale med jødene.» (Ap. gj. 18: 18, 19) Paulus lot aldri en anledning gå fra seg. Han var interessert i å hevde Jehovas navn og bevise at «Gud umulig kunne lyve». — Heb. 6: 18.

12. Hvilket syn hadde Paulus på det å komme sammen med sine trosfeller?

¹² Uansett hvor Paulus var, ordnet han seg alltid slik at han kunne være sammen med andre mennesker, og han benyttet alle anledninger til å gå til «vår Guds hus», slik at både han selv og andre kunne bli styrket i troen. Paulus trengte oppmuntring akkurat som alle andre, og han var alltid glad for å kunne oppmuntre sine medmennesker. Han ga uttrykk for det på denne måten da han skrev til de kristne i Roma: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan tildele dere en eller annen åndelig gave, for at dere kan bli styrket; eller snarere for at det kan finne sted en utveksling av oppmuntringer blant dere ved at enhver gagnes av den annens tro, både deres og min.» (Rom. 1: 11, 12, NW) Tenk på hvor mye godt du kan gjøre for dine brødre ved å gi uttrykk for din tro i «vår Guds hus». Det gjør Jehovas vitner når de hver uke kommer sammen på møter i sine Rikets saler.

Forskjellige religiøse sedvaner i vår tid

13. a) Blir budskapet om «himlenes rike» forkynt i kristenhetens kirker i vår tid, eller er det noe annet som blir forkynt? b) Hvordan er Jesu Kristi budskap forskjellig fra det budskap som blir forkynt av den romersk-katolske kirkes overhode?

¹³ Jesus og hans disipler hadde for sedvane å gå i «vår Guds hus» for å fortelle andre mennesker om sannheten, for å gi uttrykk for sin tro, for å få nøyaktig kunnskap fra Bibelen og for å forkynne Guds rike som menneskenes eneste håp. Forholder det seg på samme måte i kristenhetens kirker i vår tid som på de steder hvor de første kristne kom sammen? Får du høre det samme bibelske budskap om «himlenes rike» som de som levde på Kristi tid, fikk høre? Eller får du høre i kirken at De forente nasjoner er menneskenes «siste håp»? Er du enig i det pave Paul VI sa da han talte til De forente nasjoner, nemlig: «Vi kan kalle vårt budskap en godkjennelse, en høytidelig, moralsk godkjennelse av denne opphøyde institusjon. . . . Jordens folk vender seg til De forente nasjoner som det siste håp om å oppnå enighet og fred. Vi tillater oss her å gi uttrykk for den samme anerkjennelse som de viser i form av ære og håp»?a Jesus ville ikke ta imot denne verdens riker da han for 1900 år siden ble tilbudt dem av Satan Djevelen, og like før han ble hengt på torturpelen, sa han til landshøvdingen Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Når den fremste religiøse leder innen kristenheten i vår tid sier at ’vi godkjenner De forente nasjoner’, og oppfordrer jordens folk til å vende seg til De forente nasjoner som det siste håp om å oppnå enighet og fred, underviser han da om Guds rike? Nei, han tror ikke engang på det! Ønsker du å ta del i de økumeniske bestrebelser og slå følge med dem som ikke lenger tror på Bibelen? Kristenhetens ledere har ikke bare forkastet Guds rike, men de har også forsøkt å ødelegge sine tilhengeres tro på så å si alt det Kristus lærte.

14. Nevn andre ting som kristenheten lærer, og som er i strid med Bibelens lære og det Jesus trodde på.

¹⁴ For 1900 år siden lærte Jesus at alle de som er i gravene, skal komme fram, det vil si at de skal høre hans røst og få en oppstandelse. (Joh. 5: 28, 29) Hvordan har det seg at kristenhetens prester sier at menneskene kommer til et brennende helvete med evig pine eller til skjærsilden, og at noen få kommer til himmelen? De kristne tror ikke på denne læren, for Bibelen sier at i sheol, graven, hvor menneskene kommer når de dør, finnes det «hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom». (Pred. 9: 10) Når menneskene er døde, sover de i graven (sheol), de eksisterer ikke. «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19) Den trofaste Job visste dette, men han trodde også på Guds rike og på de dødes oppstandelse. Han sa: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket [hebraisk: sheol] og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu!» (Job 14: 13) Bibelen lærer at menneskene ble skapt, men vitenskapen og mange religiøse ledere sier at menneskene har utviklet seg fra dyrene eller andre livsformer. Hvem tror du på, mennesker eller Gud? (1 Mos. 2: 7) Bibelen sier at Gud elsket verden så høyt at han sendte sin Sønn for å frelse den, men presteskapet sier at det var Gud som kom, at Kristus er Gud, noe de baserer på en hedensk treenighetslære. (Joh. 3: 16) Jesus Kristus siterte fra de hebraiske skrifter og talte om Noahs dager og om Sodoma og Gomorra. Han trodde på Guds skrevne Ord, men i vår tid er det mange av prestene, som hevder at de er Kristi etterfølgere, som sier at beretningene om skapelsen, Noah og arken, Sodoma og Gomorra, israelittenes vandring gjennom Rødehavet og jomfrufødselen bare er legender, historier som en ikke må tro på. Uansett hva kristenhetens ledere lærer, er Jehovas vitner enig med apostelen Paulus, som sa: «La det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner.» (Rom. 3: 4) Hvorfor har det skjedd en slik forbausende forandring i læren i århundrenes løp? Bibelen gir svar på dette spørsmålet også. — 1 Mosebok, kapitlene 1 og 2, 6—8; 19: 1—29; 2 Mosebok, kapittel 14; Lukas 1: 26—38.

15. Hvem er ansvarlig for slike avvikende synspunkter, og hvilken framgangsmåte følger Jehovas vitner?

¹⁵ Denne verdens gud, Satan Djevelen, har forblindet menneskene og holdt dem i mørke. (2 Kor. 4: 4) Jesus hadde rett da han sa følgende angående de skriftlærde og fariseerne, de religiøse ledere på hans tid: «De er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de legge i grøften.» (Matt. 15: 14) Altfor mange mennesker lar dessverre prestene i forskjellige religionssamfunn innen kristenheten tenke for seg. Det ville være langt bedre om de studerte Bibelen selv i stedet for å bli villedet av falsk religion. De fleste mennesker lar også sine prester be for seg, noe prestene vanligvis gjør ved å lese opp bønner fra en eller annen bønnebok. Tilhørerne i religiøse forsamlinger blir ikke oppfordret til selv å gi uttrykk for sin tro. Det finner ikke sted noen «utveksling av oppmuntringer». Hvor annerledes var det ikke på Jesu tid, da skriftstedene først ble lest og deretter drøftet av forsamlingen! Jehovas vitner følger fremdeles denne framgangsmåten under sitt Vakttårn-studium. Den som leder studiet, sier hvilket emne som skal behandles, og deretter blir det skriftstedet som kommentarene skal dreie seg om, lest. Bladet Vakttårnet blir brukt som grunnlag for menighetens drøftelse, og de som er til stede, uttaler seg.

Moralske sedvaner

16. a) Hvilket syn har mange mennesker på Bibelens lover og bud? b) Hva sier Guds Ord om dem som bryter hans bud? c) Hvilken befaling blir gitt i Åpenbaringen 18: 4, 5, og hvor bør de som flykter ut fra Babylon den store, vende seg?

¹⁶ For 40—50 år siden og før den tid ble det lest mye mer i Bibelen i hjemmene enn nå. Mange religiøse organisasjoner pleide å oppfordre folk til å lese og studere Bibelen i sitt hjem. I vår tid ser det ut til at Bibelen vanligvis blir betraktet som et godt litterært verk som inneholder mange fine tanker og uttalelser, en bok som en kan lese når en ikke har noe annet å gjøre. Mange mennesker sier: «Hvordan kan noen leve etter dens moralnormer i vår tid? Bibelens lære om utukt og ekteskapsbrudd er avlegs.» De tenker som så at hvis det ikke er galt å ha kjønnslige forbindelser før en har inngått ekteskap, hvorfor kan en ikke da ha litt forandring etter at en har inngått ekteskap? En slik umoral gjør seg gjeldende innen kristenheten over hele verden. Men hva har kristenheten gjort i den forbindelse? Ingenting! Har prestene lukket sine øyne for det Paulus skrev: «Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike»? (1 Kor. 6: 9, 10) Noen vil kanskje si at når pave Paul VI mener at De forente nasjoner er «det siste håp», hvorfor skal en da tenke noe mer på å arve Guds rike? Og hvis folk ikke tror på Guds rike, har de lett for å ignorere dette rikes moralnormer. Det ser ut til at hele kristenheten har ignorert dem. Den falske religions verdensrike, Babylon den store, har ikke noen åndelige eller moralske verdier å tilby menneskene. Det er grunnen til at Guds skrevne Ord sier: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager! For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu.» (Åpb. 18: 4, 5) Hundretusenvis av mennesker har gått ut fra Babylon den store og har vendt seg til den rene, sanne tilbedelse av Gud og er blitt virkelig kristne. De kommer nå sammen med Jehovas vitner fordi de føler at det er nødvendig å studere Bibelen og komme sammen med mennesker som tror på hele Guds Ord. Disse menneskene har innvigd sitt liv til å gjøre Jehovas vilje, og deres religiøse sedvane består nå i å forkynne om Guds rike, som er menneskenes eneste håp. For å stå fast i den tro som en gang ble gitt de hellige, kommer Jehovas vitner regelmessig sammen i «vår Guds hus», for de vet ’at vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende’. (Jak. 4: 4) Hensikten med den kristne menighet er at Guds folk skal bygge hverandre opp i troen og få opplæring i å forkynne det gode budskap som Guds Ord inneholder, ikke at de skal inngå kompromiss og bli ’verdens venn’. Vær en sann kristen. Gå i Kristi Jesu fotspor. Gjør det han gjorde. Vær en kristen hver eneste dag i året, ikke bare på kristenhetens «helligdager». Gjør det til din sedvane å tilbe i den sanne Guds, Jehovas, hus, og du vil erfare sannheten i det Jesus sa: «Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv.» — Joh. 10: 27, 28.

[Fotnote]

[Bilde på side 130]

«Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!»