Babylon legger grunnlaget for et religiøst system som bedrar verden

NÅR et menneske eller et folk vender seg bort fra Gud og den sanne tilbedelse som er foreskrevet i Bibelen, begynner det alltid å tilbe noe annet. Menneskene har en medfødt trang til å se opp til noe som de betrakter som høyere enn dem selv. Det kan være at de tilber en nasjonal leder eller staten. Det kan være at de utøver den falske tilbedelse av dyr eller livløse ting. Historien viser at dette har ført til at det har oppstått en mengde guder, og i noen land er det nesten like mange guder som innbyggere.

Samtidig som gudene tiltar i antall, øker også antallet av falske læresetninger, slik at menneskenes sinn blir mer og mer forgiftet og de kommer i stadig større trelldom under frykt og falsk religion. Dette fører til større ondskap og forfall. Apostelen Paulus beskriver deres tilstand slik: «Og liksom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, så overga Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige: fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list.» — Rom. 1: 28—32.

Hvem er en slik tilbedelse i virkeligheten rettet til ettersom avguder er livløse og selv det største menneske bare er kjøtt og blod i likhet med dets tilbedere? Den er rettet til Guds store motstander, Satan Djevelen. De som utøver en slik tilbedelse; blir i virkeligheten Djevelens tjenere. Paulus skrev: «Vet I ikke at når I byr eder fram for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?» De blir mer og mer lik den gud de tilber. Ja, de kan til og med kalles Djevelens barn. Jesus viste dette da han talte til noen religiøse mennesker som skrøt av at de var etterkommere av patriarken Abraham. Han sa: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster.» Apostelen Johannes skrev senere: «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud.» — Rom. 6: 16; Joh. 8: 38—44; 1 Joh. 3: 10; Sl. 96: 5; 1 Kor. 10: 20.

I Babylon gjorde falsk tilbedelse seg gjeldende i særlig grad, ja, Babylon var i virkeligheten den jordiske kilden til falsk tilbedelse og var som et grunnlag som et stort, falskt religiøst system er blitt bygd på. Innbyggerne i Babylon, som ikke ønsket å tilbe Jehova Gud, begynte å tilbe Nimrod. Nimrod hadde den samme ånd som den som først gjorde opprør mot Jehova Gud, nemlig Djevelens ånd. Han var i virkeligheten en som tilba og etterlignet Djevelen, som gjorde opprør i himmelen og fikk menneskene til å gjøre opprør på jorden i Edens hage. Det er grunnen til at babylonierne kalte han som grunnla deres by, Merodak (Marduk) og ikke Nimrod. Nimrod kan derfor sies å tilhøre Djevelens ætt, som Gud omtalte i 1 Mosebok 3: 15. Han var en falsk ætt, en falsk Messias. Etter at Nimrod døde, gjorde babylonierne ham til en gud. Hans etterfølgere, som rettet sin tilbedelse til Nimrod, tilba derfor Djevelen uten å være klar over det, og de ble hans «ætt» og utførte hans gjerning i opposisjon til Gud. Da den berømte Hammurabi ble konge og gjorde Babylon til den viktigste byen i hele Babylonia, fikk byens gud, Merodak, større betydning. Hans rette navn ble senere erstattet med tittelen Belu («Herre»). Til slutt ble han vanligvis kalt Bel, og hans hustru ble kalt Belit («Frue»).

Triader eller treenigheter av guder oppstår

Fra den tid Nimrod begynte å bli tilbedt, økte antallet av guder i det første babyloniske rike. Blant disse gudene var det en rekke triader av guder eller guddommer. Tre statuer raget ifølge den greske historikeren Ctesias over det templet som ble bygd for guden Belus i Babylon, nemlig statuene av Bel (eller Bel-Merodak), hans mor Rhea (Semiramis) og Ble-Merodaks hustru, Juno eller Beltis (Zer-panìtu). Ifølge den senere greske historikeren Diodorus Siculus besto Babylons religiøse triade i en periode av to gudinner og sønnen, nemlig Hera (den romerske Juno), Rhea (eller Semiramis) og Zevs (= Merodak, Nimrod).

Vi leser følgende om Babylons religion og tilbedelse av triader: «I den nybabyloniske tid ser det ut til at tilbedelsen hovedsakelig var rettet til Marduk, Nabu [Nebo, som betyr «taler» eller «kunngjører»], Sin Shamash og Istar. . . . Babylonierne som var så begavet, var aldri i stand til å tenke seg én gud, én gud alene, én gud hvis eksistens gjør det logisk umulig at det eksisterer andre guder. Monoteismen overgikk babyloniernes fatteevne. . . . hverken babylonierne eller assyrerne nådde opp til den høyde som særpreger den hebraiske boken Salmene.» The International Standard Bible Encyclopaedia, utgaven av 1955, bind 1, side 370.

En annen triade besto av Sin (måneguden) og Shamash (solguden) og Istar — dyrekretsens herskere. Fra Babylon spredte triader av guder seg ut over jorden helt fram til den kristne tidsalder.

Troen på en triade eller en treenighet er en hån mot den sanne, allmektige Guds overherredømme og overhøyhet. Den tjener Djevelens hensikt meget godt, for den er en kraftig gift som har besmittet kristenhetens religioner i den grad at treenigheten, som angivelig består av tre personer i en gud, i vår tid blir kalt «den kristne religions sentrale læresetning».

Demonisme og magi har sin opprinnelse i Babylon

Hvilken virkning har så denne læren på dens tilhengere? Den svekker deres tro på Gud. Den svekker deres følelse av ansvar overfor Gud og deres plikt til å adlyde ham ubetinget og vise ham udelt hengivenhet. Den gjør dem ulikevektige, forvirret og sløve åndelig sett. Den gjør dem fryktsomme og gjør det lett for dem å begynne å godta mange guder som de må blidgjøre eller behage, eller som de må be til, for eksempel såkalte «helgener». Det er da lett å begynne å frykte demoner, og for noen mennesker, for tilhengerne av en slik religion, har dette ført til et ulykkelig liv, til et liv i frykt. Babylons tilbedere ble forgiftet åndelig sett på denne måten. I Babylonian Life and History sier Sir E. A. Wallis Budge:

Demonene og djevlene som gjorde livet ulykkelig for babylonieren, var mange; men skikkelsen til de fleste av dem og deres onde krefter var godt kjent. Framfor alt fryktet han de sju onde ånder, som skapte alt ondt. . . . Akkurat som det var triader av guder, var det også triader av djevler, for eksempel Labartu, Labasu og Akhkhazu. Den første skadet små barn, den andre forårsaket skjelvesyke, og den tredje fikk et menneskes ansikt til å bli gult og svart. En annen triade besto av Lîlû, Lîlîtu og Ardat Lîlī. . . . Babylonierne . . . gikk til presten, som ofte antok en guds karaktertrekk, og som besverget djevlene ved å framsi besvergelsesformularer, . . . — Sidene 146 og 147 (1925-utgaven). Se også The International Standard Bible Encyclopaedia, utgaven av 1955, bind 1, side 373.

Magi, trolldom og astrologi ble utviklet, og alle deltok i dette, helt fra kongen og ned til hans laveste undersått. De trodde også på en heks som de trodde «hadde makt til å fly gjennom luften på et kosteskaft». — Ancient History, Part I — P. V. N. Myers, side 72.

Bibelen taler om gudebildene av Bel og Merodak og kaller dem «vederstyggelige avguder». (Jer. 50: 1, 2) I Profetien i Esaias 47: 12, 13, hvor Babylon blir tiltalt som en kvinne, står det: «Stå fram med dine besvergelser og med dine mangfoldige trolldomskunster, som du har gjort deg møye med fra din ungdom [som by] av! . . . la dem stå fram og frelse deg, de som har inndelt himmelen, stjernekikkerne, de som hver måned kunngjør de ting som skal komme over deg!»

Magiske kunster ble oppfunnet av kaldeerne i Babylonia. Hvor fast grep magien og trolldommen hadde på Babylon, framgår av at kong Nebukadnesar mange hundre år etter Nimrods tid vendte seg til den for å avgjøre hvorvidt han skulle angripe Jerusalem. Jehova Gud sa følgende til Esekiel om dette:

«Babels konge står på veiskjellet, ved begynnelsen av de to veier, for å la seg spå; han ryster pilene, han spør husgudene, han ser på leveren. I sin høyre-hånd får han loddet: Jerusalem; der skal han stille opp murbrekkere, åpne munnen til krigsskrik, løfte røsten med hærrop — stille opp murbrekkene mot portene, kaste opp en voll og bygge skanser.» — Esek. 21: 20—22.

Da kong Nebukadnesar II regjerte, fikk byen Babylon sin største glanstid, og den ble den tredje verdensmakt som omtales i Bibelens historiske beretninger. Den nådde toppen av sin makt like før den falt. Fordi også dens største konge holdt seg til magiske kunster, kunne Jehovas profet, da han forutsa dens ødeleggelse, si at den skulle ta sin tilflukt til sine magiske kunster og sine stjernekikkere, trollmenn og dem som hver måned kom med forutsigelser, og la dem prøve å redde den fra ulykken om de kunne. Men det ville være forgjeves, for Jehova hadde dømt den til ødeleggelse.

Babylons religiøse tårn

Babylons falske religion, som først gjorde seg gjeldende i forbindelse med det opprinnelige Babels tårn, dømte helt fra begynnelsen av byen til ødeleggelse. På den tiden da dens mest berømte konge, Nebukadnesar II, regjerte, hadde den et religiøst tårn som utvilsomt var bygd på det samme fundamentet som det tårn som ble bygd da Jehova Gud forvirret byggernes språk. Det lå i den sørlige del av byen, ikke langt fra Eufrats østlige bredd. Kong Nebukadnesar og hans kongelige far kalte det Ziqqurat Bâbîli, det vil si «Babylons tårn». Det var innvigd til Babylons hovedgud, Merodak, og hans hustru Zēr-panîtum.

Tårnet hadde et stort fundament, hvorpå det ble bygd seks firkantede plattformer oppå hverandre slik at de dannet terrasser, og på toppen var det en helligdom som var innvigd til Bel-Merodak, som viser seg å være den guddommeliggjorte, mektige jegeren Nimrod. Rundt foten av tårnet var det små templer eller kapeller som var innvigd til forskjellige andre av babyloniernes guder.

Babylons lære om sjelen besmitter nasjonene

Et annet fremtredende trekk ved Babylons religion er dens lære om menneskesjelens udødelighet. Da folk i Babylon guddommeliggjorde den første konge, Nimrod, ved hans død, som ikke er omtalt i Bibelen, måtte de naturligvis tilskrive Nimrods eller Merodaks sjel udødelighet. Ifølge det babyloniske sagn om Gilgamesh, som noen forskere forsøker å identifisere med Nimrod, søkte denne Gilgamesh, som var halvt menneske og halvt gud, å oppnå legemlig udødelighet eller med andre ord uforgjengelig liv her på jorden. I Gilgamesh-eposets 12. bok fortelles det at han fikk snakke med sin avdøde venn, som «beskriver den mørke bolig i den hinsidige verden og forteller om de forskjellige framtider som venter de døde, alt etter den måten de døde på». — The Encyclopedia Americana, utgaven av 1929, bind 12, side 654.

I den babyloniske religion var Nergal underverdenens gud, og hans hustru Ereshkigal var underverdenens herskerinne. Noe, som viser at babylonierne ikke trodde at menneskekroppen var udødelig, men at det som grekerne kalte psykhé eller «sjel», var det, er følgende som vi leser om «de siste ting», slik babylonierne oppfattet dem:

De trodde at menneskenes sjel fortsatte en tilværelse etter døden. Det kan neppe kalles liv. Det stedet de har kommet til, kalles «landet som ingen kommer tilbake fra». De bodde der i mørke, støvete rom blant flaggermus, og de var dekket med en fjærdrakt og underlagt Nergals og Ereshkigals herredømme. Når en sjel kom til de døde; måtte den stå til doms for de dødes dommere, Annunaki, men det er lite som er blitt bevart for oss som gir opplysning om måten denne rettergangen foregikk på. Det ser ut til at en til sine tider hadde den oppfatning at det kunne være mulig for de døde å vende tilbake til livet, for i denne underverdenen fantes livets vann, som ble brukt da guden Tammuz vendte tilbake til jorden [som vegetasjon]. Babylonierne . . . plasserte ofte forskjellige ting sammen med den døde som han kunne bruke i sin framtidige tilværelse . . . Det ser ut til at det var klasseskille blant de døde i den neste verden. Det ser ut til at de som falt i krig, ble vist spesiell gunst. De fikk friskt drikkevann, mens de som ikke hadde noen etterkommere som kunne frambære offer på deres graver, led mange store savn. . . . Den babyloniske lære gikk ut på at mennesket ikke hadde del i den guddommelige egenskap udødelighet [det vil si legemlig udødelighet], til tross for at det var av guddommelig opprinnelse. — The International Standard Bible Encyclopaedia, bind 1, side 373.

Astrologi, frykt for demoner, troen på treenigheten og denne læren som hadde sin opprinnelse i Babylon, har spredt seg blant jordens folk, og denne læren har ført til at de har antatt de ubibelske læresetningene om et brennende helvete, skjærsilden, reinkarnasjon, sjelevandring og spiritisme som har besmittet alle folk, slik at deres religionsutøvere er blitt syke til døden åndelig sett. Hvis disse læresetningene er en del av din religion, kan du være sikker på at den er besmittet med babylonisk lære og er en av de falske religioner som har en babylonisk bakgrunn.

Dette er bare noen få av de bedragerske læresetninger som har sin opprinnelse i det gamle demonbeherskede Babylon, og som utgjør et grunnlag hvorpå den usynlige bedrager, Satan Djevelen, bygger et religiøst system for å bedra verden. Babylon falt da Jehova forvirret språket til dem som bygde Babels tårn, men byen ble ikke ødelagt på den tiden. Senere gikk den over fra hamittiske herskere til semittiske herskere, men dette førte ikke til at den unngikk den ødeleggelse som Gud hadde dømt den til. Den forutsagte ødeleggelse av den berømte byen kom over den, og til slutt var det ingen som visste hvor den hadde ligget. Men hva er det større Babylon som Bibelen har forutsagt skal falle med et stort brak? Dette spørsmålet skal vi senere redegjøre for ut fra Bibelen.

Studiespørsmål

476 ¹ Hva har i tidens løp kommet til å karakterisere de religioner som blir utøvd av dem som har forlatt Jehova?

476 ² På hvilke måter har disse religionene innvirket på sine tilhengeres liv?

476 ³ Hvem er en slik tilbedelse i virkeligheten rettet til? Hvilken regel angående åndelig slektskap kan derfor anvendes på slike tilbedere?

477 ¹ Hvem begynte innbyggerne i Babylon å tilbe? Hvorfor ble babyloniernes gud kalt Merodak? Hvordan svarer tilhengerne av denne babyloniske religion til den beskrivelse som blir gitt i 1 Mosebok 3: 15?

477 ² Hva slags guder begynte en å tilbe i Babylon etter Nimrods tid, og under hvilke navn?

477 ³ Hvilket viktig prinsipp hva tilbedelse angår, var babylonierne ikke istand til å forstå?

477 ⁴ Hvor kom ellers triader av guder til å bli tilbedt?

477 ⁵ Hvorfor må en sky tilbedelsen av en treenighet?

477 ⁶ Hva fører tilbedelsen av en treenighet til?

478 ¹ Hva slags andre triader trodde babylonierne på, og hvordan innvirket dette på deres liv?

478 ² Hvilke andre demoninspirerte handlinger hadde sin opprinnelse i Babylon?

478 ³ Hva sier Bibelen om disse religiøse handlingene i Babylon?

478 ⁴, ⁵ Hvordan viser beretningen i Esekiel, kapittel 21, at magi og trolldom hadde et fast grep på Babylon?

478 ⁶ Kunne Babylons magiske kunster redde denne byen fra å bli ødelagt?

478 ⁷ Hvilken bygning var sentret for Babylons religion på den tid Nebukadnesar II regjerte?

478 ⁸ Hva besto denne bygningen av, og hvem var den innvigd til?

479 ¹ Hva måtte babylonierne naturligvis gjøre da de guddommeliggjorde Nimrod?

479 ² Hva var det babylonierne tilskrev udødelighet?

479 ³ Hvordan blir deres tro på liv etter døden beskrevet i The International Standard Bible Encyclopaedia?

479 ⁴ Hvilke andre ubibelske læresetninger har disse gamle babyloniske trosoppfatninger ført til?

479 ⁵ Når kom Babylons første fall? Hva hendte til slutt med den berømte byen? Hvilket annet spørsmål ønsker vi å få svar på?