Jeg ønsket å ’vandre med Gud’
FORTALT AV ENOK ÖMAN
JEG ble født i Nord-Sverige, like ved den finske grensen, for 84 år siden. De siste 60 årene har jeg levd som en innvigd kristen, og som en hvithåret mann er jeg nå lykkelig over å kunne se tilbake på 53 år i heltidstjenesten for Jehova Gud.
Jeg kan ennå huske hvordan jeg pleide å sitte på mors fang mens hun underviste meg om Gud og hans makt. Da jeg var 13 år gammel, våknet min trang til kunnskap, og jeg begynte å lese en god del. Jeg syntes verdens atspredelser virket tomme. I min ungdom gjorde det et dypt inntrykk på meg når jeg leste i Bibelen at «Enok vandret med Gud». Jeg ønsket å gjøre det samme.
En stjerneklar kveld da jeg var 22 år, sto jeg utenfor hjemmet vårt og betraktet Melkeveien, og den kvelden innvigde jeg meg til Skaperen av dette vidunderlige, storslagne universet. Men det var først noen år senere at jeg lærte hva det virkelig vil si å ’vandre med Gud’.
Da jeg var 24 år gammel, gikk jeg på en folkehøyskole i Nord-Sverige. På samme sted var det en landbruksskole, og det var den samme mannen som var bestyrer ved begge skolene. I 1905 tok jeg agronomeksamen, og bestyreren sa til meg: «Jeg har lyst til å reise tilbake til Sør-Sverige. I flere år har jeg håpet å finne en elev som jeg kunne hjelpe fram i et kursus og siden la overta min stilling som bestyrer ved disse to skolene. Nå har jeg funnet den eleven. Det er Dem, Öman. Jeg vil gi Dem tid til å tenke over saken, og så vil jeg bli glad over å få Deres svar.»
Ettersom jeg hadde bestemt meg for å ’vandre med Gud’, tenkte jeg alvorlig over saken. Jeg ba til Gud om at han måtte hjelpe meg. Etter å ha tenkt over saken i tre dager sto det klart for meg hva jeg skulle velge. Jeg fortalte bestyreren at jeg ville reise tilbake til mitt hjemsted og fortsette som bonde. Han bøyde hodet i skuffelse, men sa: «Öman, De har min største respekt, og jeg tror jeg forstår Deres edle motiv. Jeg ønsker Dem de største velsignelser.»
Jeg ønsket å ha mitt eget hjem, og derfor bygde jeg et hus i nærheten av min fars gård. Det tok meg seks år, for jeg gjorde alt arbeidet selv. Jeg forsømte imidlertid ikke å lese i Bibelen i disse årene. Jeg studerte ofte Guds Ord og andre religiøse bøker i håp om å finne sannheten om hvordan en på beste måte kan ’vandre med Gud’. Jeg ble svært bedrøvet over læren om evig pine. Da jeg spurte de religiøse lederne om den, fikk jeg ikke noe tilfredsstillende svar. De sa: «Enok, du er ung. Du skulle ikke tenke på slike ting.»
Jeg lærer å ’vandre med Gud’
I 1911 kom en av Jehovas vitners unge pionerer eller heltidsforkynnere, August Abrahamson, til meg med Guds sannhetsbudskap, og av ham kjøpte jeg første bind av Studier i Skriften, «Guds verdensplan». Jeg leste boken og forsto at den tiden som profeten Daniel talte om, hadde kommet. Ved hjelp av denne boken så jeg at læren om evig pine var falsk. Etter at jeg hadde studert dette første bindet, bestemte jeg meg for å ’vandre med Gud’ ved å bruke all min tid til å bringe folk sannheten om Gud og hans rike. Jeg ville bli pioner.
Fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor som dengang lå i Örebro, fikk jeg tilsendt de fem andre bindene av Studier i Skriften, og jeg abonnerte på Vakttårnet på svensk. Jeg fikk også adressen til bror Abrahamson. Senere syklet jeg de 12 milene til hans hjem. Hans hustru og fire andre venner var til stede da jeg ble døpt i Luleelven i september 1911.
Jeg fortalte mine foreldre om det strålende sannhetens lys jeg hadde funnet. Både far og mor ble svært glad over å høre om det, og far sa: «Det må være slik du sier. Slik må en kjærlig Gud være.» Jeg sa til ham: «Fra nå av vil jeg bruke all min tid til å ’vandre med Gud’ som en pioner for hans rike. Nå kan du selge gården din og flytte inn i mitt nye hus. Det skal være en gave fra meg til deg og min kjære mor.»
Da jeg reiste ut som pioner, sto mine foreldre på verandaen med tårer i øynene, og far sa: «Jeg vet at du tjener Herren, og måtte han velsigne deg.»
De neste seks årene reiste jeg rundt i Nord-Sverige og deler av Nord-Finnland. En natt gikk jeg 85 kilometer på ski, og en annen gang dro jeg like langt med sparkstøtting. Om sommeren syklet jeg. Om vinteren gikk jeg på ski til familier som bodde avsides, med vesken full av bibelsk litteratur. Som regel visste jeg ikke hvor jeg skulle sove den neste natten, men det hendte aldri at jeg var uten seng. Jeg leverte mye bibelsk litteratur. Minnene om alle de vennlige og gjestfrie menneskene jeg møtte, og alle opplevelsene jeg hadde, står for meg som noen av de beste og mest glederike i mitt liv.
En gang i 1915 kom jeg til et sted som het Bergsjö. Jeg ønsket å få losji for natten. Det var mange hus der, men av en eller annen grunn valgte jeg et bestemt hus. Da jeg fortalte husets frue om mitt forkynnelsesarbeid, svarte hun straks: «Min mann og jeg er i sannheten, og vi er meget glad over å treffe deg. Du kan bo her hos oss så lenge du er her.» Disse to vennene, bror og søster Brodin, ble meget lykkelige da jeg leverte åtte bøker og noen brosjyrer i nabolaget. Den tiden jeg tilbrakte i deres hjem, var virkelig en tid rik på velsignelser. Mange år senere, på stevnet i Stockholm i 1955, kom en bror bort til meg og sa: «Jeg er en adoptivsønn av Brodins, dine gamle venner. Jeg var fire år gammel da du arbeidet i Bergsjö, og jeg husker at du fortalte meg at jeg burde bli et vitne for sannheten. Jeg har aldri glemt det du sa.»
I 1914 og 1915 arbeidet jeg en del ved Selskapet Vakttårnets svenske avdelingskontor. I september 1914 begynte vi å vise «Skapelsens fotodrama» i Sverige. Det var en film som viste hva som var Guds hensikt med jorden og menneskene. Fra da av og fram til mai 1915 ble den vist gratis for mange tusen mennesker. Den skapte stor interesse for Bibelen og for Jehovas vitners arbeid.
Til Norge
Vinteren 1916—1917 arbeidet jeg en tid ved Selskapets kontor i Örebro, og derfra ble jeg sendt til Oslo for å tjene som avdelingstjener. Det var 7. februar 1917, og jeg tenkte: «Jeg kjenner andre brødre som passer bedre til denne oppgaven enn jeg.» Men jeg fikk hjelp av det som står i Hebreerne 10: 38: «Dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham.»
I flere år hadde den svenske avdelingen overoppsyn med arbeidet i Norge, men i 1921 fikk jeg et brev fra Selskapets president, bror Rutherford, hvor han fortalte meg at jeg skulle arbeide direkte under ledelse av presidentens kontor.
I 1922 ble jeg norsk statsborger, og samme år ble søster Maria Dreyer min hustru. Maria hadde fått sannheten i 1911, samme år som jeg. Hun døde i 1944, 71 år gammel, i håp om å oppnå «den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus». — Fil. 3: 14.
Nazistene forbyr arbeidet
Rikets arbeid hadde framgang i Norge, og i 1940 var vi sju stykker som arbeidet ved avdelingskontoret. Noen få dager etter at tyskerne hadde okkupert Norge, ble jeg arrestert. Etter en tid i fengslet fikk jeg lov å gå hjem, men jeg ble ofte hentet tilbake for å svare på deres mange spørsmål. Den 8. juli 1941 forbød nazistene arbeidet og konfiskerte all Selskapets eiendom. Bare min hustru og jeg fikk lov til å bli i huset. De andre fem måtte flytte. Vi bodde i huset under svært vanskelige forhold. Etter en stund kom de norske nazistene og visiterte huset, og jeg ble tatt i forhør flere ganger. I løpet av de fem okkupasjonsårene ble jeg hentet til tyskernes og de norske nazistenes kontor over 100 ganger. Hver gang jeg tok med meg papirene og forlot huset, tenkte både min hustru og jeg at det kunne være siste gang, for tusenvis av nordmenn ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland eller ble drept i Norge.
Under krigen arbeidet vi «under jorden». Vi fikk Vakttårnet på mange forunderlige måter fra Danmark og Sverige, og vitnene i Norge tok avskrift av det slik at så mange som mulig kunne få denne åndelige føden. Hele tiden hadde jeg kontakt med brødrene. De skrev til meg gjennom andre, ettersom Gestapo stadig hadde meg under oppsikt.
Opplevelsene i krigsårene tok mye på kreftene mine, og jeg tenkte det ville være bedre for Rikets arbeid at en yngre bror overtok min stilling. Da Selskapets president, N. H. Knorr, besøkte oss i Oslo i slutten av 1945, fortalte han meg at jeg kunne være ved Betel så lenge jeg ønsket. En annen bror ble utnevnt til avdelingstjener.
Under krigen var det en søster Haldis som kom til Betel for å hjelpe min hustru og meg. Hun var en god hjelp for oss og tok seg av stellet av Betel-hjemmet og min syke hustru til hun døde. Flere år senere, i 1953, spurte jeg søster Haldis om hun ville bli min hustru. Så giftet vi oss og flyttet til et privathjem, og vi fortsetter vårt arbeid for Guds rike. Jeg begynte som pioner, og Haldis begynte som sykepleierske, og hun bruker også mye tid i tjenesten for Riket.
Jeg er fremdeles pioner. Det er et stort privilegium å være i pionertjenesten. Det er også en stor glede for meg å være på menighetens møter, og jeg føler det som et stort tap når det ikke er mulig for meg å være der. Det var virkelig et stort privilegium for meg å overvære Jehovas vitners stevne med mottoet «Det evige gode budskap» i Stockholm i 1963. Med glede og takknemlighet kan jeg nå se tilbake på oppfyllelsen av mitt inntrengende ønske om å ’vandre med Gud’ ved å tjene hans herlige rikes interesser.