Å forfeile målet

MANGE mennesker i det moderne samfunn betrakter den oppfatning at noe er synd, som gammeldags, og de mener at det å tro at en begår synder, er skadelig for ens mentale sunnhet. Dette synet tjener til å fjerne moralske hemninger, noe som fører til at samfunnets moral blir ødelagt. Psykologen O. Hobart Mowrer, som tidligere var formann i den amerikanske psykologforening, sa følgende om hvordan Freuds psykologi har bidratt til dette demoraliserende syn:

«Vi psykologer har nå i et halvt århundre i stor utstrekning fulgt Freuds lære om at . . . pasienten i virkeligheten har vært altfor god; at han har impulser, spesielt begjær og fiendtlige følelser, som han unødig har undertrykt. Og sunnhet, sier vi til ham, ligger i å la disse impulsene få komme til uttrykk.» Ved å forsøke å ødelegge bevisstheten om synd har psykologene ifølge dr. Mowrer også fjernet de moralske hemninger, noe som har resultert i at mentale forstyrrelser er blitt mer utbredt og vanskeligere å råde bot på.

Synd er en realitet som en ikke uten videre kan avvise, selv om verdsligvise mennesker benekter at synd eksisterer. Synd innebærer ikke bare et brudd på morallover, men setter også ens forhold til Skaperen i fare, for den er et brudd på Guds lover. Det greske ordet for synd er hamartía, som innebærer tanken om å feile, for eksempel å ta feil av veien, å unnlate å gjøre noe, å forfeile målet eller å komme på avveie. Det hebraiske ordet for synd har samme betydning. Jehova Gud har fastsatt en rettferdighetsnorm for sine skapninger som et mål for fullkommenhet. Å forfeile dette målet kalles synd. Det er to former for synd, nemlig arvesynd og personlig synd.

Det at vårt legeme fungerer på en ufullkommen måte, og det at alle mennesker dør, skyldes arvesynd. Guds Ord sier om dette: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Dette ene mennesket, Adam, er alle menneskers stamfar. Ved at han med overlegg forfeilet målet for fullkommen lydighet mot Gud, syndet han og ble ufullkommen. Hans barn, som ble født etter at han var blitt ufullkommen, arvet hans ufullkommenhet. Ingen av hans etterkommere er derfor blitt født uten virkningene av hans synd.

Den andre formen for synd består i at vi personlig forfeiler det mål Gud har fastsatt, det vil si hans norm for rettferdighet. Ettersom vi er ufullkomne, er vi ikke i stand til å nå dette målet, men vi kan bestrebe oss på å nå det og prøve å komme så nær det som mulig ved å adlyde Guds lover. Det at vi gjør det, viser at vi har kjærlighet til rettferdigheten. Hvis vi oppriktig ønsker å gjøre det som er rett i Jehovas øyne, vil vi bli dypt bedrøvet når vi bryter en av hans lover. Vi vil angre det vi gjorde, be oppriktig om tilgivelse og unnlate å gjøre synden om igjen. Gud vil da dekke over vår synd ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer og ikke kreve oss til regnskap for den. Han vil tilgi oss fordi vi angrer.

Jehova tilgir imidlertid ikke et menneske som gjør det til en vane å synde og derved praktiserer synd. En slik person har ikke noe ønske om å bestrebe seg på å nå det mål Gud har fastsatt. Han bryter Guds lov med overlegg, viser ingen kjærlighet til rettferdigheten og har ikke noe samvittighetsnag på grunn av sine synder. Hans samvittighet blir brennemerket og ufølsom overfor det urette han gjør i Guds øyne. Bibelen sier om et slikt lovløst menneske: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet, og synd er således lovløshet. Den som fortsetter å gjøre synd, er av Djevelen, for Djevelen har syndet fra begynnelsen.» (1 Joh. 3: 4, 8, NW) Den onde åndeskapning som kalles Djevelen, har med overlegg brutt Guds lover helt fra han begynte på sin syndige løpebane. Han har tydeligvis undertrykt enhver skyldfølelse, og det Gud erklærer for å være synd, anbefaler han som noe ønskverdig. De som med overlegg begår synd, viser at de har den samme innstilling som ham.

En kan ikke vente at Gud skal tilgi de synder som blir begått av et menneske som ikke vil innse at det synder, og som ikke ber ham om tilgivelse. Å benekte at det finnes synd, er ikke noe annet enn selvbedrag. Det at et menneske nekter å anerkjenne Guds lover, gjør ikke dem til intet, og det gjør ham ikke skyldfri når han overtrer dem. Menneskelige dommere vil ikke frikjenne et menneske som har brutt loven, fordi om han nekter å anerkjenne den, og Gud vil heller ikke frikjenne ham når han bryter de guddommelige lover. Det står skrevet: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» — 1 Joh. 1: 8, 9.

Gud tilgir et menneske som erkjenner sin synd og i anger bekjenner sin synd for Gud og ber om tilgivelse. Et slikt menneske legger en rett innstilling for dagen og viser at han ønsker å være lydig mot Guds lover. Hans synd fører ikke til ødeleggelse for ham, for han legger for dagen en rett hjertetilstand. Han må kanskje dø en «naturlig» død på grunn av den synd han har arvet fra Adam, men han vil da ha håp om å bli oppreist fra døden. Det har imidlertid ikke et menneske som er lovløst hva Guds lover angår, og som har den samme innstilling til synd som Djevelen har. Han har ikke noen skyldfølelse når han bryter Guds lover, og derfor angrer han ikke og gjør ikke noe for å få tilgivelse. Som følge av at han har praktisert synd, er hans samvittighet blitt brennemerket, slik at han er blitt forherdet i sin urette handlemåte. Gud bevarer ikke et slikt menneske i sitt minne. «Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort.» — Ordspr. 10: 7.

Det er meget farlig å gi akt på enhver teori som bryter ned de moralske hemninger, enten det nå er Freuds psykologi eller andre teorier. Det er å følge en vei som fører til synd og død, og ikke en vei som fører til liv. «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte; for det som et menneske sår, det skal han og høste.» — Gal. 6: 7.