Spørsmål fra leserne

• I 1 Mosebok 1: 30 sier Gud: «Alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører seg på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete.» Utelukker dette fullstendig den tanken at noen dyr spiste kjøtt på den tiden eller før den tiden? Skal vi på grunnlag av dette trekke den slutning at alle dyr kommer til å spise vegetarisk føde i den nye verden? Hvordan skal vi da forklare at kjøttetende fugler, insekter, krypdyr og andre dyr har gifttenner eller jaktinstinkt og lignende som de tydeligvis er utstyrt med fra skapelsen av, og som gjør dem forbausende godt skikket til å spise kjøtt?

Første Mosebok 1: 30, som er sitert ovenfor, sier ikke at Gud ga dyrene, fuglene og alt som rører seg på jorden «alle grønne urter å ete» i tillegg til det kjøtt de kunne få tak i ved å drive jakt. Det foregående vers forteller at Gud sa følgende til Adam og Eva: «Se, jeg gir eder alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår seg; de skal være til føde for eder.» (1 Mos. 1: 29) Vi forstår ikke dette slik at det var tillatt for Adam og Eva å spise dyr som levde av gress eller andre planter, og at når Adam og Eva spiste slike dyr, bortsett fra blodet, spiste de indirekte planteføde ettersom dyrene først spiste planteføden, og Adam og Eva så spiste dyrene som levde av slik planteføde og omdannet den til kjøtt. Nei, Gud ga ikke Adam og Eva tillatelse til å spise noe annet enn vegetarisk føde, og han sa ikke engang at de hadde lov til å spise melkeprodukter.

Det var først etter vannflommen at Gud sa at Noah, hans familie og deres etterkommere kunne spise kjøtt som det ikke var blod i. Dette viser at slike gudfryktige mennesker som Abel, Enok og Noah og hans familie ikke hadde spist dyre- og fuglekjøtt i tiden før vannflommen. Hva de ugudelige menneskene spiste før vannflommen, vet vi ikke. Abel, Enok, Noah og hans familie fant ikke på spissfindige argumenter for å kunne bryte den loven som Gud ga Adam og Eva i Eden, om hva de hadde lov til å spise, og som er nedtegnet i 1 Mosebok 1: 29, 30.

Bibelen sier riktignok en hel del om dyr, men den er ikke en uuttømmende avhandling om alle zoologiske spørsmål. Den lar derfor drøftelsen av detaljer i forbindelse med dyrene være av underordnet betydning eller komme i annen rekke. Den henleder i første rekke oppmerksomheten på Jehovas høyerestående skapninger på jorden, menneskene, og omtaler spesielt dem. Den omtaler følgelig bare visse fakta angående de ville dyrene, husdyrene, fuglene og insektene i forbindelse med andre ting eller når de blir benyttet i illustrasjoner.

Selv om Bibelen ikke gir noe svar på disse spørsmålene angående dyrene, som står lavere enn menneskene, betyr ikke det at det ikke finnes noe svar på disse spørsmålene som er i samsvar med Bibelen. Det betyr bare at vi ikke skal være så sterkt opptatt av disse spørsmålene. Vi må alltid huske den viktige kjensgjerning at vi mennesker og alle disse fuglene, insektene og dyrene lever i en tingenes ordning som fikk sin begynnelse da Jehova Gud ga menneskene lov til å spise kjøtt som det ikke er blod i. Når menneskene har spist dyrekjøtt og insekter i 4300 år og kan bruke sine tenner til å tygge slik fast føde som kjøtt, er det ikke noe å undres over at fugler, insekter og andre dyr også kan spise kjøtt som de skaffer seg ved å drive jakt.

For å belyse spørsmålet om hva menneskene spiste før vannflommen, kan vi ta Noahs ark som et eksempel. Gud ga Noah og hans familie befaling om å ta med seg inn i arken ville dyr, husdyr, flygende skapninger og fugler. De skulle ta to dyr (han og hun) av hvert av de urene slag og sju av hvert av de rene slag. I tillegg til dette skulle Noah ta inn i arken all slags mat som blir spist, for at den skulle «være til føde for deg og for dem». (1 Mos. 6: 19—22) Noah hadde ikke noe dypfrysningsanlegg eller kjøleskap i arken hvor han kunne oppbevare kjøttvarer. Det ville ikke ha blitt så mye kjøtt av de sju sauene, de sju oksene og kuene, de sju geitene, de to hestene, de to grisene og de andre dyrene som Noah tok inn i arken, at de to løvene, de to tigrene og de andre ville, kjøttetende dyrene i arken kunne ha levd av det hele den tiden vannflommen varte. Noah fikk ikke befaling om å drive et slakteri i arken, slik at han kunne fore de ville dyrene med kjøtt. Han fikk heller ikke beskjed om å fange store mengder av flygende eller krypende insekter for å kunne forsyne slike dyr som nå spiser insekter, med mat.

Da Noah gikk ut av arken året etter, hadde han ikke færre ville dyr, husdyr, flygende dyr, krypdyr og fugler enn han tok inn i arken. Det er mulig han hadde flere dyr da han gikk ut av arken som følge av at disse dyrene hadde formert seg. Hva spiste så alle de levende skapningene i arken i de tolv lunarmånedene og ti dagene eller i hele det solåret de var i arken? De spiste ikke kjøtt og heller ikke hverandre.

Alle disse skapningene, både menneskene og dyrene, kunne leve uten å spise kjøtt hele det året de var i arken. Hvorfor kunne da ikke alle disse skapningene ha levd uten å spise kjøtt i de 1656 årene forut for vannflommen, det vil si helt siden den tiden da Gud fortalte Adam og Eva i Eden hva han hadde gitt skapningene på jorden til føde? Og hvis de kunne ernære seg på den måten i løpet av de første 1656 årene av menneskenes tilværelse, hvorfor skulle de så ikke igjen kunne ernære seg på den måten under Jesu Kristi tusenårige styre og videre i all evighet? Under sitt tusenårige styre vil Jesus Kristus ikke bare ha kontroll over menneskene, men også over dyrene, fuglene, insektene og fiskene. Han vil regulere deres liv i samsvar med Guds vilje og til beste for alle skapninger på jorden. Vi bør derfor ikke bare tenke på hvordan forholdene har vært etter vannflommen uten å ta i betraktning hvordan de var før vannflommen, som om dette ikke skulle ha noe med saken å gjøre. La oss derfor holde fast på det Bibelen sier i dette spørsmålet og ikke beskjeftige våre tanker så meget med uvesentlige ting at vi kaster bort tiden, mister vår fred i sinnet og kanskje havner i de gudløse evolusjonistenes leir.

• Vil det være en overtredelse av kristne prinsipper å gi bidrag ved de årlige innsamlinger til veldedige formål som blir foretatt på ens arbeidsplass? — M. P., USA.

Hvorvidt en innvigd kristen skal gi til slike formål eller ikke, er noe han selv må avgjøre. Han mener kanskje med rette at han allerede bruker alle sine midler i et barmhjertighetsarbeid, nemlig å forkynne det gode budskap om Riket, og derfor ikke er forpliktet til å gi bidrag til andre former for barmhjertighetsarbeid. Han kan også tenke som så at hans penger vil gjøre mer godt hvis de blir brukt på en annen måte, særlig i betraktning av at noen av de organisasjoner som arbeider for veldedige formål, har store driftsomkostninger og har funksjonærer som mottar uvanlig høye lønninger. Hva som vil være det beste å gjøre for en kristen under slike omstendigheter, er derfor noe han må avgjøre selv og selv ta ansvaret for. — Gal. 6: 5.