Spørsmål fra leserne

● Hvordan bør barn av innvigde kristne foreldre stille seg med hensyn til å utføre oppgaver i timen som deres skole gir i forbindelse med en religiøs høytid? å være med på juletilstelninger hvor det blant annet blir sunget julesanger? og å ta del i fødselsdagsfeiringer i klasserommet? — M. C., USA.

Like oppunder en religiøs høytid kan det være at alle elevene i en klasse får til oppgave i timen å fargelegge eller tegne forskjellige ting som har tilknytning til denne spesielle høytiden. Det er en oppgave eleven får i timen, og det at han bare tegner eller fargelegger noe, behøver ikke å bety at han feirer høytiden eller betrakter den som betydningsfull. Han utfører bare en oppgave han får mens han er på skolen, og hans dyktighet blir prøvd og oppøvd. Ettersom det dreier seg om en dyktighetsprøve, og det er en oppgave som skal utføres i timen, kan således et barn av innvigde foreldre gjøre det som det blir satt til.

Det er imidlertid noe annet hvis det dreier seg om å ta del i forskjellige tilstelninger eller feiringer i tilknytning til den spesielle høytiden, noe som ikke er et ledd i undervisningen, men som i første rekke er ment som atspredelse. Slike høytider som jul, nyttår og andre stammer fra hedenske religioner. De menn som skrev de kristne greske skrifter, nevner ikke noe om slike feiringer. Følgende ord av apostelen Paulus har imidlertid sin anvendelse på disse høytidene; «Det de [folkeslagene, NW] ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfunn med de onde ånder. I kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk; I kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? vi er vel ikke sterkere enn han?» «Hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?» — 1 Kor. 10: 20—22; 2 Kor. 6: 15, 16.

Når det gjelder fødselsdagsfeiringer, er det ganske bemerkelsesverdig at trass i at det finnes beretninger om at det ble feiret fødselsdager så langt tilbake i tiden som i det gamle Egypt, så har vi ingen opplysninger om fødselsdagen til Jesus eller noen av hans apostler. Det er derfor tydelig at Jehova Gud ikke ønsker at vi skal feire noen av disse fødselsdagene, ellers ville han ha gitt opplysninger om dem. Bibelen omtaler bare to fødselsdagsfeiringer, og det var i forbindelse med fødselsdagene til to gudløse konger. I begge tilfelle ble det begått et mord. I det ene tilfelle ble Faraos øverste baker hengt, og i det andre tilfelle ble døperen Johannes halshogd. (1 Mos. 40: 20—22; Matt. 14: 6—10) Jødene på den tiden «betraktet fødselsdagsfeiringer som noe som hørte inn under avgudsdyrkelse», og dette gjorde de utvilsomt «på grunn av de hedenske seremonier som var knyttet til disse feiringene, og som ble utført til ære for de guder som ble betraktet som skytsguder for den dagen selskapet ble holdt». — McClintock & Strongs Cyclopædia.

Barn av innvigde kristne foreldre bør derfor ikke ta del i feiringen av slike høytider eller fødselsdager. Dette gjelder også feiring av nasjonaldager og andre dager som helt eller delvis er av hedensk opprinnelse. Barna kan selv gjøre sine lærere oppmerksom på hvorfor de ikke vil være med på slike ting, og ved at de på denne måten vitner om sannheten, viser de at de trass i sin unge alder har en sterk kristen overbevisning. Hvis barna ikke er i stand til å kunne gjøre rede for seg på en klar måte, bør en av foreldrene redegjøre for hvorfor barnet må bli fritatt for å være med på slike ting, og det kan bli gjort ved å påpeke at det er en samvittighetssak, og at religionsfriheten i dette tilfelle må komme barnet til gode. — Sl. 8: 3; Ordspr. 22: 6.

● Vennligst besvar mitt spørsmål i Vakttårnet. — Ingen underskrift.

Blant de mange av Vakttårnets lesere som skriver til oss for å få opplysning, er det noen som kommer med spørsmål angående personlige anliggender som de ønsker å få et bibelsk svar på, men de oppgir ikke navn og adresse. Andre oppgir en adresse, men ikke noe navn. Til beste for alle ønsker vi her å redegjøre for den framgangsmåte Selskapet Vakttårnet følger ved besvarelse av innkomne spørsmål.

Selskapet er glad for å få hjelpe alle som oppriktig ber om svar på spørsmål som krever et bibelsk svar. Først blir det sendt et personlig svar pr. brev til spørgeren. De spørsmål som er interessante og betydningsfulle nok, blir så senere trykt i Vakttårnet under rubrikken «Spørsmål fra leserne». Spørsmål angående personlige anliggender angår bare spørgeren, så slike spørsmål blir ikke publisert. I andre tilfelle er de spørsmål som stilles, blitt besvart i nylig utkomne nummer av Vakttårnet, og da vil naturligvis disse spørsmål ikke bli tatt opp til behandling igjen med det første, men spørgeren vil få et personlig svar, og i mange tilfelle vil det bli henvist til den eller de av Vakttårnets publikasjoner som behandler det han har spurt om.

Selskapet Vakttårnet følger imidlertid den regelen at det aldri svarer på brev som ikke er undertegnet av brevskriveren. Alle som ønsker å dra nytte av den hjelp som utgiverne av Vakttårnet gir ved at de sørger for bibelske svar på spørsmål angående personlige anliggender og på lærespørsmål, blir derfor oppfordret til å oppgi sitt navn (ikke bare initialer) og sin adresse, og de vil få et direkte og personlig svar.

● På side 129 i boken From Paradise Lost to Paradise Regained står det at Johannes var alene da Jesus kom til ham for å bli døpt. Hva er den uttalelsen bygd på? — J. B., USA.

Det finnes ikke noe spesielt skriftsted som sier dette, men hele Bibelens framstilling peker i denne retning. Jehova Gud ga Johannes døperen det oppdrag å utpeke Jesus som Guds Lam. For at Johannes skulle kunne identifisere Messias når han kom, og på en overbevisende måte framstille ham for jødene, hadde Jehova Gud sagt til Johannes at den han så Guds ånd komme ned over, var den lovte Messias, den som skulle døpe med hellig ånd. — Joh. 1: 29—34.

Man må trekke den slutning av dette at ettersom dette var et tegn som var gitt Johannes for å gjøre det mulig for ham å utføre sitt oppdrag, ville det ikke være andre som var vitne til det, for de hadde ikke fått et slikt oppdrag. Hvis en stor folkemengde hadde vært til stede der og hadde sett og hørt det som foregikk — hadde sett den hellige ånd komme ned i en dues skikkelse og bli over Jesus, og hadde hørt Jehovas røst fra himmelen si: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag» — da ville det ha vakt slik oppsikt at det straks ville ha ryktes, og hele Galilea og Judea ville ha fått vite om det. Og hvis dette hadde vært tilfelle, da ville sikkert minst én av evangelieforfatterne ha fortalt om den virkningen dette miraklet hadde på alle dem som var vitne til det. Selv om det ikke finnes noe spesielt skriftsted som sier at Johannes og Jesus var alene da Jesus ble døpt, så er det den logiske slutning man må trekke av Bibelens framstilling av denne saken. — Matt. 3: 16, 17.

Det er i denne forbindelse også interessant å legge merke til at da Jehova igjen ville gi et lignende vitnesbyrd om Jesus, tok Jesus bare tre av sine nærmeste apostler med seg for at de skulle være vitner til miraklet. Dette fant sted ved forklarelsen på berget da Jehova uttalte følgende ord: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag; hør ham!» — Matt. 17: 1—5.