«Et foraktelig menneske»

DEN romerske historiker Suetonius skrev en historisk avhandling om 12 keisere. Suetonius var sønn av en romersk adelsmann, og han fikk derfor en god del av sine opplysninger om keisernes dårlige sider fra øyenvitner. Han levde selv nesten 30 år under keisernes styre og hadde fri adgang til de keiserlige arkiver og også til senatets arkiver. Det er interessant å legge merke til Suetonius’ beskrivelse av keiser Tiberius, som Bibelen omtaler profetisk som «et foraktelig menneske», nemlig på grunn av hans dårlige egenskaper. (Dan. 11: 21) Suetonius skriver følgende angående dette foraktelige menneske i sitt verk De vita Caesarum:

• «Allerede mens Tiberius var gutt, kunne man se visse tegn på hans grusomme og hårde karakter. Theodoros fra Gadara, som underviste ham i talekunst, synes å være den første som så dette, for når han hadde grunn til å irettesette Tiberius, kalte han ham for ’sølekake som er eltet med blod’! Etter at han ble keiser, kunne det ikke være noen tvil om at Theodoros hadde hatt rett, selv om Tiberius fremdeles vant folkets gunst ved å foregi å være moderat: . . .

• «En pretor spurte Tiberius om retten etter hans mening burde sammenkalles for å behandle saker som gjaldt majestetsforbtytelse. Tiberius svarte at loven måtte håndheves, noe han sørget for at den ble, og det på en meget grusom måte. En mann ble anklaget for å ha hogd hodet av en statue av Augustus i den hensikt å erstatte det med et annet hode. Saken hans ble behandlet av senatet, og da Tiberius fant at vitneutsagnene ikke stemte overens, lot han vitnene forhøre under tortur. Overtrederen ble dømt til døden, noe som dannet presedens for saker angående de mest ubetydelige ting. Folk kunne nå bli henrettet hvis de . . . skiftet klær i nærheten av en statue av Augustus, hvis de gikk inn på et klosett eller i en bordell med en ring eller en mynt med bilde av Augustus på, eller hvis de kritiserte noe Augustus en eller annen gang hadde sagt eller gjort. Klimaks ble nådd da en mann måtte lide døden bare fordi han hadde tatt imot en æresbevisning av bystyret på den samme dagen som Augustus engang hadde tatt imot en æresbevisning.

• «Tiberius gjorde så mange andre onde gjerninger under påskudd av å skulle bedre den offentlige moral — i virkeligheten for å tilfredsstille sin trang til å se folk lide — at det ble skrevet mange satirer om alt det onde på den tiden . . .

• «Noen dager etter at han kom til Capri, forstyrret en fisker plutselig freden for ham ved å overrekke ham en kjempe av en piggfinnefisk som han hadde trukket med seg oppover de uveisomme klippene på baksiden av øya. Tiberius ble så redd at han ga sin livvakt ordre til å skrubbe fiskerens ansikt med fisken. Skjellene flenget av huden, og den arme fyren ropte i sin kval: ’Gud skje lov at jeg ikke brakte keiseren den store krabben som jeg også fanget!’ Tiberius lot krabben hente og sørget for at den ble brukt på samme måte. . . .

• «Tiberius henga seg snart til alle slags grusomheter, og han manglet aldri ofre. Hans første ofre var hans mors venner og bekjente, . . . og de siste var Sejanus’ venner og bekjente [Sejanus var sjef for pretorianergarden, og ble også henrettet]. Da Sejanus var ryddet av veien, økte hans grusomheter, noe som viste at Sejanus ikke hadde oppmuntret ham til å begå dem, som noen trodde, men bare hadde skaffet ham de anledninger han forlangte. . . .

• «Det ville ta lang tid å utarbeide en detaljert liste over Tiberius’ barbariske handlinger, så jeg skal nøye meg med noen få eksempler. Det gikk ikke en dag, uansett hvor hellig den var, uten at noen ble henrettet. . . . Mange av hans mannlige ofre ble anklaget og straffet sammen med barna sine, noen faktisk av barna, og slektningene ble nektet å anlegge sorg. Det ble gitt spesielle belønninger til dem som hadde angitt dem, og i visse tilfelle også til vitnene. En angivers ord ble alltid trodd. . . .

• «Likene av alle henrettede personer ble kastet på Sørgetrappen og dratt ned til Tiber med haker, opptil 20 lik om dagen, kvinner og barn innbefattet. Det var forbudt ifølge tradisjonen å strangulere jomfruer, så når små piker var blitt dømt til en slik død, begynte bøddelen med å krenke dem. . . . På Capri viser de fremdeles fram det stedet på klippetoppen hvorfra Tiberius pleide å se på at ofrene hans ble kastet i sjøen. . . .

• «Det finnes ikke bare atskillige vitnesbyrd om det hat Tiberius pådro seg, men også om den frykt han selv levde i, og de forhånelser som hopet seg opp over ham. . . . Nyheten om hans død skapte slik glede i Roma at folk løp omkring og skrek: ’Til Tiber med Tiberius!’ og andre ba bønner til Moder Jord og underverdenens guder om at de ikke måtte gi ham noe annet hjem der nede enn blant de fordømte.»

• Keiser Tiberius var i sannhet et foraktelig menneske.