Kommunismen er en falsk religion

I sitt foredrag «En politisk trosbekjennelse og dens karakter» drøftet dr. Robert Lindner årsaken til at kommunismen appellerer til så mange mennesker: «Kommunismen har alle de nødvendige forutsetninger for å kunne utgjøre en religion — riktignok en verdslig religion, men dog en religion. Nesten helt fra det øyeblikk den ble unnfanget, har den båret preg av å være et system for tro og tilbedelse. Den tilfredsstiller i alle detaljer de nødvendige betingelser som knytter seg til et mektig teologisk system, og taler derfor uten videre anstrengelser til menneskenes dypeste motiver. Parallellene mellom marxismens historie og en hvilken som helst av de store religioners historie lar seg ikke bortforklare. En viss gjæring og en tid med vanskeligheter — med kriger, blodsutgytelser, lidelser og uro — ga grobunn for en ny tro. En forløper og profet . . . opptrådte i form av en hel generasjon med forkynnere som til slutt ble særlig representert ved den tyske filosofen Hegel. Etter ham kom Ordets åpenbarer, bevegelsens messias, Karl Marx. Hans guddommeliggjørelse trenger ikke å dokumenteres. . . .

«Og dette er ikke alt som fastslår at kommunismen i sin natur i realiteten er en religion. Liksom alle andre teologier har den sin eskatologi som omfatter en dom og en forestilling av de siste ting — en proletarisk himmels grønne enger som skal bli et faktum når staten til slutt svinner bort og et klasseløst samfunn av glade likemenn blir tilbake, og dessuten et dystert helvete som består i å være satt utenfor samfunnet til de fjerneste tider, en situasjon de uforbederlige skal komme i. Også en helgenbiografi hører med blant dens kjennetegn — for noe som faktisk tilsvarer en fortegnelse over helgener og kanoniserte martyrer, bidrar i vesentlig grad til å fremkalle folks hengivenhet for denne religionen. En forpliktende samling dogmer som foreligger i helliggjorte skrifters opphøyde ord, et hierarki av prester og tjenestemenn som er betrodd de seremonielle ritualer og protokoller, en rekke mysterier og opptagelsesritualer — alt dette og mer til gjør bildet fullstendig og viser at noe som er forkledd som et sosialt og politisk system, i virkeligheten rett og slett er en religion. Det å erkjenne kommunismens egentlige natur på denne måten og se hvordan den punkt for punkt svarer til alle store religiøse systemer vi har kjennskap til, er et skritt på veien til å finne løsningen på det mysterium at den øver slik tiltrekning på alle mennesker, spesielt på dem som ikke har noen tro, dem som lider under at dette store behov ikke er dekket. . . . Vi skulle ikke undre oss over kommunismens framgang, for dens framgang skyldes for en stor del at den er en religion.» — Must You Conform?