Undervisning av mennesker av god vilje
«Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20, NW.
1. a) Hva er den største mangel ved den gamle verdens læreanstalter? b) Hvilke skritt tar mennesker av god vilje for å unngå å bli tilintetgjort sammen med den gamle verden?
URETT opplæring kommer til å koste denne verden livet i Harmageddon-slaget. Det er ikke det at dens skoler ikke har frambrakt tilstrekkelig mange vitenskapsmenn og ingeniører, som utgjør en fare for dens sikkerhet. Nei, det som fører til undergang for den, er at dens skoler har forsømt å lære menneskene gudsfrykt. Følgende ord, som står i Hoseas 4: 6, passer akkurat like godt på vår tids kristenhet som de passet på fortidens Israel: «Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap; . . . du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.» Men hundretusenvis av mennesker av god vilje legger for dagen at de ønsker en utdannelse som skriver seg fra en høyere kilde, i og med at de vender seg til Jehovas nye verdens samfunn. De sier: «Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» De ønsker å lære. Det de vil få lære, er ’de ting Jesus befalte’. Og den mest effektive måten å lære dem dette på, er å følge samme framgangsmåte som Jesus og hans apostler. — Sak. 8: 23.
Jesu lære
2. Nevn noen av de viktigste ting Jesu lære gikk ut på.
2 Hva var det egentlig Jesu lære gikk ut på? Han kom i første rekke for å vitne for sannheten om sin Far, Jehova, for å herliggjøre ham og for å gjøre hans navn kjent. (Joh. 17: 4, 26; 18: 37) Han la stor vekt på at Guds rike var det menneskene skulle be om og sette sin lit til. Han lærte sine disipler å søke dette rike først. (Matt. 6: 10, 33) De fikk lære om Guds foranstaltning for å frelse menneskene. Behovet for kjærlighet og ydmykhet ble innprentet i deres sinn. Jesus lærte dem å bevise sin tro ved trosgjerninger og å undervise i sannheten. Han lærte dem også å ha tro på den hellige skrift selv og dessuten hjelpe andre til å få samme tro.
3. Hva vil resultatet bli hvis vi etterligner Jesu måte å undervise på?
3 Når vi omhyggelig studerer den måten Jesus gikk fram på da han underviste, vil vi oppleve den glede at vi selv blir dyktigere til å lære fra oss og at vår tjeneste bærer mer frukt. Vi kan ikke vente at alle vil høre på oss, for det var ikke alle som ville høre på ham. Men fårene kjente hans røst og fulgte ham fordi han er den gode hyrde. Hvis vi lærer de ting Jesus lærte, og går fram på samme måte som han gjorde, da vil fårene gjennom oss kunne kjenne den gode hyrdes røst, og da vil de med iver vende om og følge, ikke oss, men ham. — Joh. 10: 16.
4, 5. a) Hva er forskjellen mellom å forkynne og å undervise? b) Hva lærte Jesus sine disipler angående Faderen?
4 Det er én ting å fortelle et menneske noe eller forkynne for ham, men det er noe ganske annet å undervise ham, å hjelpe ham til å forstå og tro. Jesus underviste tålmodig sine disipler om Faderen, for han visste at det ville bety liv for dem at de tok til seg kunnskap om ham. «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.» (Ordspr. 9: 10) Da de lærte Jehova å kjenne og lærte å ha den rette frykt for ham, la de visdom for dagen, da visste de hva de skulle gjøre med det de hadde lært, for visdom er evnen til å anvende kunnskapen.
5 Jesus sa ikke bare til dem at de skulle be til Faderen, men han viste dem også hvorledes de skulle gjøre det. (Matt. 6: 5—15) Han lærte dem å stole på Gud, og han lærte dem å forstå at det var deres himmelske Far som tilveiebrakte alt det de trengte til livets opphold. (Matt. 6: 25—34) Han styrket deres tillit til at den hellige skrift var Guds Ord ved å sitere fra den og forklare den for dem. Til en samaritansk kvinne forklarte han at det ville være galt å begrense tilbedelsen av Gud til en bestemt by eller et bestemt fjell, fordi «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet». (Joh. 4: 24) Han påpekte at det i betraktning av det forhold menneskene står i til Gud, ikke er annet enn rett at de ikke gjør sine gjerninger for å opphøye seg selv, men for å prise Gud. «La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» (Matt. 5: 16) Jesus hadde kommet for å herliggjøre sin Far og for å hjelpe mennesker av god vilje til å forstå det forhold de sto i til Ham; derfor forvisset han seg om at disse punktene satte seg godt fast i disiplenes hjerte og sinn.
6. Ved hjelp av hvilke illustrasjoner viste Jesus hva det vil si å ’søke først Guds rike’?
6 «Søk først Guds rike.» Det er lett nok å si dette, men hvorledes kan man forklare hva disse ordene egentlig innebærer, på en slik måte at de som hører dem, forstår betydningen av dem og så lar seg lede av dem? Jesus visste at hvis han kunne illustrere det han ønsket å lære bort, med eksempler fra tilhørernes liv, fra deres daglige erfaringer, fra deres ønsker og deres skikker, ville det være lett å forstå hva han mente, for da kunne tilhørerne se for seg det han snakket om. Han sammenlignet det sterke ønske man burde ha om å få del i dette rike, med det sterke ønske den mannen måtte være fylt av som solgte alt det han eide for å kjøpe en aker hvor han hadde oppdaget at det lå nedgravd en skatt. (Matt. 13: 44) Han sammenlignet evnen til å forstå det tegnet som skulle avmerke hans nærvær i Rikets makt, med folks evne til å legge merke til og skjønne at årstidene skiftet. Man kunne forstå det hvis man ønsket det. (Matt. 24: 32, 33) Den mangel på takknemlighet som mange ville legge for dagen når de ble innbudt til Riket, ble illustrert ved den likegyldige holdning som mange røpet da en konge inviterte dem til et bryllup, og de var altfor opptatt med andre ting til at de ville gå dit. De pådro seg straff ved å oppføre seg på en så respektløs måte overfor sin hersker. — Matt. 22: 1—14.
7. Hvorledes advarte Jesus mot falske lærere, og hvordan viste han at ikke alle vil arve Riket?
7 Det var innlysende at ikke alle ville arve Riket. For å anskueliggjøre dette fortalte Jesus en lignelse om to sønner med forskjellig innstilling. Den ene av dem viste respekt for sin far i det ytre, men han adlød ham ikke. Den andre var til å begynne med nokså uvillig til å gjøre det hans far ba ham om, men senere angret han sitt feilgrep og gjorde lydig det han var blitt bedt om. «Hvem av de to gjorde nu det som faren vilde?» spurte Jesus. «Den siste,» svarte de. For en virkningsfull innledning til ordene om at de utvortes rettferdige religiøse lederne hadde unnlatt å ta imot døperen Johannes’ lære, mens syndere som tidligere ikke hadde gitt akt på Guds Ord, hadde angret, og derfor var blitt kalt til Riket! (Matt. 21: 28—32, LB) Han viste hvor lite ønskelig det ville være å henvende seg til de falske religiøse lederne for å få åndelig føde, ved å sammenligne dem med urene fat som ingen ville ha lyst til å spise av. Han sa riktignok at de så bra ut utvendig, lik «kalkede graver», men ingen ville ønske å være delaktig i all den urenhet som fantes innvendig. (Matt. 23: 25—28) Andre ville kanskje bedre forstå hva han mente hvis han satte det han sa, i forbindelse med fisk som en fisker ville forkaste. Derfor fortalte han lignelsen om noten. (Matt. 13: 47—50) Ved å benytte slike treffende illustrasjoner gjorde han budskapet levende for sine tilhørere.
8. På hvilken måte gjorde Jesus tanken på å godta Jehovas foranstaltning for frelse, tiltalende?
8 Noe annet de måtte lære, var at Jesus er den som Gud frelser ved. Det var ikke alle som følte seg tiltalt av denne tanken, og for mange ble Jesus en «snublesten og anstøtsklippe». (1 Pet. 2: 7) Jesus la imidlertid fram denne saken på en så mesterlig måte at den ville virke tiltalende på dem han snakket med, til deres evige velsignelse. I sin samtale med en arbeidsom samaritansk kvinne som hver dag kom for å dra opp vann av en brønn, satte Jesus troens velsignelser i forbindelse med hennes daglige arbeid. «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. Kvinnen sier til ham: Herre! gi meg dette vann, så jeg kan slippe å tørste og å gå hit for å dra opp vann!» (Joh. 4: 14, 15) Hun viste interesse, og han forklarte nærmere hva han mente. Overfor andre, som sto ham imot, malte han et bilde som det ville være vanskelig å glemme. Han sammenlignet det at de forkastet ham, med den ugjerningen som ble begått av de vingårdsmennene som nektet å betale vingårdens eier det de skyldte ham, og som til og med myrdet hans sønn da han kom for å undersøke saken. — Luk. 20: 9—18.
9. Hvordan og hvorfor lærte han dem å vise kjærlighet og ydmykhet?
9 Jesus visste at det var absolutt nødvendig for en å legge kjærlighet og ydmykhet for dagen hvis man skulle oppnå liv i den nye verden. For å tilegne seg disse egenskapene må man oppøve sitt hjerte. Jesu tilhørere kunne best lære dette ved at de fikk se eksempler på det. Derfor henledet han deres oppmerksomhet på de utallige beviser Jehova hadde gitt dem på sin kjærlighet. De kunne også legge merke til at Jesus lot kjærlighet og ydmykhet komme til uttrykk i sin oppførsel og i utøvelsen av sin tjeneste, i den ømhet han følte for dem han underviste, i sine bønner til sin Far i himmelen, når ham vasket disiplenes føtter, og da han frivillig ga sitt liv for menneskeheten. Når de tenkte nærmere over det de hadde fått se og høre, ville den lærdom det innebar, trenge inn i deres hjerte, bløtgjøre det og få det til å reagere riktig. «Vi elsker fordi han elsket oss først.» — Matt. 9: 36; 1 Joh. 4: 19.
10. Hvilke gode eksempler på gjendrivelse finner vi i beretningen om Jesu tjeneste?
10 Da Jesus sendte ut sine disipler, ga han dem nøyaktige instrukser om hvorledes de skulle utføre sitt arbeid. Han fortalte dem hva de skulle si og hva de skulle gjøre. Han forberedte dem på at de ville få motstand, og innprentet i deres sinn at de hadde et enestående stort privilegium. (Matt. 10: 1—28) De visste at når de skulle undervise, måtte de både legge fram sannheten for mennesker av god vilje og slå tilbake motstandernes hyklerske angrep. Ved å betrakte Jesus lærte de hvorledes han tok de forskjellige situasjoner som oppsto. Han sto sterkt, for han hadde sannheten. Et eksempel på hvor enkle og kraftige hans argumenter var, finner vi i Matteus 9: 11—13. Fariseerne forsøkte å få Jesu disipler til å føle seg ille til mote ved å spørre: «Hvorfor eter eders mester med tollere og syndere?» Jesus besvarte selv dette spørsmålet og sa: «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt. Men gå bort og lær hva det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» Ved en annen anledning krevde de ham til regnskap for at han helbredet syke på sabbaten. Men de kunne ikke motsi den begrunnelsen han kom med: «Hvem er det vel iblant eder som har ett får, og om det på sabbaten faller i en grøft, da ikke tar fatt i det og drar det opp? Hvor meget mer er da ikke et menneske enn et får! Derfor er det tillatt å gjøre godt på sabbaten.» (Matt. 12: 9—12) Når noen stilte ham spørsmål uten at det var fordi de ønsket å lære noe, ga han meget korte svar, men han svarte alltid på en slik måte at ærlige tilhørere ville forstå at det var sannheten han fortalte.
11. Hva gjorde Jesu lære så overbevisende?
11 Hva er det som gir Jesu ord en slik kraft? Hvorfor er hans tale så overbevisende? Først og fremst fordi det han forkynte, var sannheten, og fordi han hadde Jehovas ånd. Dessuten talte han i ord og vendinger som hans tilhørere lett kunne fatte. Det var lett for fiskere å forstå hva han mente når han benyttet eksempler med fisker og fiskegarn. Og hvilket menneske med litt kjennskap til gårdsbruk ville ikke forstå hans uttalelser angående høsten, angående menn som arbeidet i en vingård, en høne og dens kyllinger, et dyr som hadde falt ned i en grøft, og angående været? De som var opptatt med huslige sysler, hadde lettere for å forstå budskapet når han belyste det med eksempler som handlet om lapper på gammelt tøy, virkningen av surdeig, urene fat og om ting som barn pleier å gjøre. Andre forsto levende hva han mente når han henviste til arbeidslønninger eller til Gehenna, Jerusalems søppelplass. Jesus var elastisk, han var dyktig til å tilpasse sin måte å legge fram sannheten på. Selve budskapet forandret seg ikke det minste, men han forsto de menneskene han underviste fordi han var interessert i dem, og han behandlet saken ut ifra deres synspunkt. Han la nøye merke til hvorledes hans tilhørere reagerte, og tok hensyn til det i sine etterfølgende uttalelser. Punkter som det var vanskelig å skjønne, satte han i forbindelse med ting som var velkjente for dem. Han lot det komme klart fram hva han mente ved å benytte slående motsetninger. Han er den lærer som vi bør etterligne.
Paulus underviste jøder og hedninger
12. Hvorledes behandlet Paulus troen på Kristus i en preken han holdt for jødene, og hva var det som i særlig grad gjorde at hans argumenter appellerte til hans tilhørere?
12 Paulus, som var en nidkjær Jesu Kristi apostel, gikk helhjertet inn for arbeidet med å undervise i sannheten. Også i beretningen om hans tjeneste finner vi mange punkter som kan være til hjelp for oss. I Apostlenes gjerninger 13: 16—41 står det nedtegnet en preken som han holdt for jødene, og den utgjør et mønster som vi kan etterligne i våre prekener. Den har appell, den er overbevisende og direkte. Legg merke til at Paulus helt fra begynnelsen av sørget for at det ikke ville oppstå noen strid angående jødedommens fortreffelighet. Han henvendte seg nemlig til jødene som mennesker som fryktet Gud, og slo deretter fast at «dette folks, Israels, Gud utvalgte våre fedre». Men han var ikke så taktfull at han lot være å fortelle sannheten. Han la grunnlaget for å kunne tale til dem om Messias ved å framholde anerkjente historiske beretninger som viste hvor egensindig folket hadde vært. Ved å trekke døperen Johannes inn i bildet viste han at en velkjent mann blant deres samtidige hadde tatt imot Kristus. Han pekte på at det at herskerne hadde forkastet Kristus, ikke burde få noen til å tvile på ham, men at det tvert imot tjente som en oppfyllelse av profetiene og følgelig burde styrke deres tro på ham. Taktfullt knyttet han troen på Jesus sammen med anerkjennelse av den elskede kong David, og deretter viste han at Jesu stilling var høyest. Han baserte sin argumentasjon på ting som de kjente til og trodde på. I en virkningsfull avslutning oppfordret han dem inntrengende til ikke å handle slik at de oppfylte profetiene om dem som ville spotte i vantro. Ingen ærlig jøde som er kjent med sitt eget folks historie og som oppriktig tror det som er nedskrevet av Guds profeter, kan tilbakevise de argumenter Paulus la fram.
13. Hva var årsaken til at Paulus’ måte å legge fram sannheten på var både tiltalende og effektiv selv når det gjaldt mennesker som ikke godtok Bibelen?
13 Paulus omtaler seg selv som den som Herren Gud hadde betrodd oppgaven å bringe det gode budskap ut til mennesker av folkeslagene. Å forkynne for dem bød på ganske andre problemer enn dem han var blitt stilt overfor blant jødene. I Apostlenes gjerninger 17: 22—31 finner vi et eksempel på hvorledes man kan legge fram det gode budskap for slike mennesker, og dette eksempel kan med hell følges av kristne i vår tid som har fått lignende oppdrag. Paulus var interessert i de menneskene han tjente, og la nøye merke til hvorledes de levde. Han åpner derfor med en bemerkning om deres gudsfrykt, og omtaler så en av deres helligdommer. Han kommer inn på den sanne tilbedelse i forbindelse med deres ønske om å tilbe en ukjent Gud, ikke i forbindelse med deres avgudsdyrkelse. Etter som dette folket tilba mange guder, forklarte Paulus omhyggelig hva han mente når han snakket om Gud. Han påpeker at Han som er verdens Skaper, ikke kan være noen avgud, og at han ikke bor i et menneskelaget tempel. Nå er tiden inne til at man bør sette seg inn i hva som er Guds hensikt, og innrette seg i samsvar med den, framholder Paulus, for derved vil man komme i en gunstig stilling på dommens dag. Det var ikke mulig å forveksle dette budskapet med noe av det de fikk høre i sine templer. Det ble lagt fram på en taktfull måte, men samtidig var det klart og utilhyllet. Det slo fast hvem Gud er, hvilket håp han holder fram for oss, og hva vi bør gjøre. Framfører du dine prekener på en like god måte?
Undervisning om sannheten i vår tid
14. Illustrer hvorledes man på en taktfull måte kan hjelpe mennesker som sier at de lærer akkurat det samme i kirken.
14 Nå i vår tid oppsøker Jehovas vitner folk i deres hjem i lydighet mot Jesu befaling om å lære alle folkeslag og gjøre dem kjent med «dette gode budskap om riket». De ønsker å være sikre på at folk virkelig lærer, at de skjønner forskjellen mellom det budskapet de forteller dem ut ifra Bibelen, og den lære som vanligvis blir framholdt fra kristenhetens prekestoler. Hvis du sier til en alminnelig kirkegjenger at vi må ha tro, vil han svare deg at det hører han i kirken også. Hvis du sier til ham at han må ta til seg kunnskap om Gud, vil han forsikre deg om at han er oppmerksom på det. Ja, han vil også si til deg at han tror på Guds rike. En forkynner som er kvalifisert til å undervise, mener ikke at han har fullført sitt arbeid når han bare har fortalt folk om disse ting. Hvis noen er villig til å høre på, ønsker forkynneren å forsikre seg om at de virkelig forstår budskapet. Derfor kan forkynneren gå videre og påpeke at det er mer enn bare det å ha en form for tro som må til for å behage Gud. Troen må være basert på nøyaktig kunnskap fra hans Ord. (Heb. 11: 1, 6) Når han snakker om Gud, kan han vise at Gud har et navn, nemlig Jehova, og at vi for virkelig å kjenne ham, må forstå hans hensikter slik de kommer til uttrykk i Bibelen. (Sl. 83: 19, KJ) Ellers kan han gjøre rede for at Riket faktisk er en regjering som nå hersker fra himmelen, og som snart vil feie all ondskap bort fra jorden, og at vi nå må innrette vårt liv i samsvar med Guds krav hvis vi ønsker å oppnå evig liv under dette rike. — Dan. 2: 44.
15. Hva er det som gjør den undervisning Jehovas vitner nå driver, så effektiv, i likhet med den de første kristne drev?
15 Vår tids kirkegjengere har Bibelen, og mange har hørt hva det står i den. De har meget til felles med jødene på Jesu tid. Også de hadde Skriften, og de hadde ofte hørt det bli lest fra den, men de forsto ikke meningen med det som ble lest. Da Jesus og apostlene lærte folket, undret de seg. De lærte ikke på samme måte som presteskapet gjorde. De var oppriktige, de visste at det var sannheten de lærte, og Gud styrket dem ved sin hellige ånd. (Ap. gj. 4: 13) Slik er det også i dag når Jehovas vitner utfører sin tjeneste i folks hjem. De bruker Bibelen med stor dyktighet, leser skriftsteder som har tilknytning til det emnet de drøfter, og tar seg tid til å gjøre spesielt oppmerksom på lærerike punkter i disse skriftstedene og påpeke hvorledes de gjelder i vår tid. De driver ikke bare forkynnelse, men de underviser virkelig i Guds Ord.
16, 17. Hvilken utmerket veiledning gir Bibelen med hensyn til hvorledes vi bør utføre vår tjeneste når vi treffer mennesker som ikke er interessert, og hvilken virkning har dette på vår undervisning?
16 Engang da Jesus fikk dårlig mottagelse i en bestemt samaritansk landsby, ble Jakob og Johannes så harme at de utbrøt: «Herre! vil du vi skal byde ild fare med fra himmelen og fortære dem?» (Luk. 9: 54) Jesus irettesatte dem for dette. Vi gjør vel i å legge oss denne hendelsen på hjerte. Det er ingen grunn til å bli opphisset fordi om vi blir møtt med likegyldighet eller til og med åpen motstand. Paulus gir følgende råd: «En Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» — 2 Tim. 2: 24—26.
17 Vi er blitt sendt ut til folk for å undervise dem. En bitende, skarp tunge er sjelden noen god læremester. «Den som er vis i hjertet, blir kalt forstandig, og leppers sødme fremmer lærdom.» (Ordspr. 16: 21) Vi føler medynk med disse menneskene som er «ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». (Matt. 9: 36) Selv om de kanskje kaldt avviser budskapet når vi kommer til dem med det, bærer vi ikke nag til dem av den grunn. ’Kjærligheten er langmodig. Den søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelser.’ (1 Kor. 13: 4, 5, NW) Vi vet at det betyr liv for dem om de vil ta imot sannheten. Vi tvinger ikke budskapet på noen, men ’viser med saktmodighet til rette dem som sier imot’. På grunn av at Jehovas vitner har lagt et slikt kjærlig sinnelag for dagen, har tusenvis av mennesker lært sannheten å kjenne. «Den vises hjerte gjør hans munn forstandig og legger mer og mer lærdom på hans lepper.» (Ordspr. 16: 23) Når man er vis, blir ens hjerte, setet for ens motiver, drevet av kjærlighet. Det hjelper en til å ha et våkent øye for den situasjon de menneskene man tjener, egentlig befinner seg i, og til å opptre med innsikt og forstand overfor dem. Det fører til at noen vil høre på det man har å si, til at de blir overbevist av det, og til at de ’våkner igjen av sitt rus i djevelens snare’.
Framgang til modenhet
18. a) Hvordan legger Jehovas vitner for dagen sann kjærlighet til mennesker av god vilje? b) Hvilke forslag blir framsatt for å hjelpe kristne forkynnere til å forvisse seg om at den kunnskap de meddeler, virkelig setter seg fast?
18 Når Jehovas vitner finner en som gir akt på den gode hyrdes røst, anser de seg dermed for å være ferdige med sitt arbeid? Nei, absolutt ikke. De hjelper vedkommende til å komme inn i hyrdens fårehjord og til å vokse fram til kristen modenhet. Regelmessig hver uke går de tilbake til mennesker med et mottagelig sinn for å studere Bibelen med dem, slik at de selv kan se hva den oppfordrer dem til å gjøre. Den som underviser, bør gjøre alvorlige bestrebelser for å forvisse seg om at den velvillige virkelig lærer noe, at han forstår de punktene som kommer fram, og at han går framover mot modenhet. Alle vil ikke gjøre like raske framskritt, men ved hjelp av omhyggelig tilrettelegging vil man kunne vie enhvers åndelige utvikling den nødvendige oppmerksomhet. Den nye bør oppmuntres til å uttale seg. «Den som opplæres i ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.» (Gal. 6: 6) Når han så kommer med en kommentar, og det viser seg at han ikke har den rette forståelse, må man vise seg som en riktig lærer ved å drøfte saken nærmere og få ham til å komme med ytterligere kommentarer. Lær ham til å resonnere seg fram, til å se de forskjellige ting i forhold til det han har lært tidligere, og til å ta med de skriftstedene i sine svar som viser at de er riktige. Repeter særlig viktige punkter slik at de ikke blir glemt.
19. Hva bør vi bestrebe oss på å lære mennesker av god vilje i tillegg til å hjelpe dem til å få nøyaktig kunnskap?
19 Men det er mer som må til hvis vedkommende virkelig skal bli en Kristi Jesu disippel. Han bør lære å se hen til Jehova for å bli ledet av ham og framelske et inderlig ønske om å behage ham. Han bør hjelpes til å forstå og verdsette det synspunkt salmisten David hadde. David sa: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede meg på jevnt land!» (Sl. 143: 10) Vi må ikke bare hjelpe ham til å få svarene inn i hodet, men vi må hjelpe ham til å få Guds lov i sitt hjerte. «Og dette er hva jeg fortsetter å be om, at deres kjærlighet må bli rikere og rikere på nøyaktig kunnskap og fullstendig innsikt, slik at dere kan forvisse dere om de viktigere ting så dere kan være lytefrie og ikke være til anstøt for andre fram til Kristi dag, og så dere kan være fylt med rettferdig frukt som er ved Jesus Kristus til Guds ære og pris.» (Fil. 1: 9—11, NW) Ja, når sannheten slår rot i hans hjerte og tar til å spire, vil han begynne å bære frukt. — Matt. 13: 23.
20. På hvilken måte kan vi forberede de ny interesserte til å bli med og undervise andre om sannheten?
20 Det tar vanligvis ikke lang tid før et menneske av god vilje forstår at de kristne har et arbeid å gjøre. Men noen trenger lenger tid enn andre før de selv får lyst til å være med på det. Det er ikke noe som skjer på et øyeblikk, men en god lærer kan gjøre meget for å framelske et slikt ønske. Benytt litt tid hver uke til å gjøre dem kjent med Jehovas organisasjon og hvorledes den virker. Fortell dem om møtene og forklar hvorledes de blir ledet. Inviter dem til å bli med på møtene. Når man forteller dem om den tjenesten man har utført fra hus til hus i ukens løp, kan man i all korthet vise dem ut fra Bibelen hvorfor man gjør det på den måten. (Ap. gj. 20: 20) Senere kan man fortelle om en oppmuntrende opplevelse man har hatt på et gjenbesøk hos en velvillig. Samtidig kan man benytte anledningen til å påpeke at Jesus ga sine etterfølgere befaling om å fø fårene. (Joh. 21: 15—17) En annen gang kan man fortelle dem om opplæringsprogrammet og forklare at de nye ikke blir sendt ut på egenhånd, men at de på en kjærlig måte blir hjulpet skritt for skritt helt til de selv er kvalifisert til å hjelpe andre. Tro ikke at man er nødt til å be dem bli med ut i tjenesten første gang man forteller dem om den. Forbered dem til å bli med. Etter hvert som de studerer og etter hvert som de begynner å se hele ordningen klart for seg, begynner de å forstå hvor tvingende nødvendig det er at andre også får lære, og de vil ønske å ta del i tjenesten. Kjærlighet basert på kunnskap vil fjerne enhver frykt de måtte ha for å fortelle andre om det de har lært, og i stedet fylle dem med et brennende ønske om å vise sin verdsettelse overfor Jehova ved å tjene ham. — 1 Joh. 4: 18.
21. Hvilket arbeid er det nå påkrevet å utføre?
21 I alle deler av verden er det et skrikende behov for mennesker som kan undervise om det gode budskap. Er du som kristen kvalifisert til å undervise? Foretar du deg noe for å komme ut av den kristne barndom slik at du kan bli en lærer? Er du villig til å gjøre bruk av de sannheter du kjenner til og de evner du har, til å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne, slik at de kan vinne liv i Guds nye verden? Hvis du er det, så er dette tiden til å ta del i dette gudsgivne tjenesteprivilegiet. Og når du gjør det, bør du, enten du er ny i forkynnergjerningen eller du har en viss erfaring, følge det råd som står nedtegnet i 1 Timoteus 4: 16 (NW): «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning.»