Lev i samsvar med navnet!
«Du skal ikke bruke Jehova din Guds navn på en uverdig måte.» — 2 Mos. 20: 7, NW.
1. Hva er det som viser at en kristen må gjøre framgang i sin tilbedelse?
DEN sanne tilbedelse er ingen tom, årtusengammel formalisme. Den er levende, fremadskridende og fruktbringende. «Guds ord er levende,» sier den inspirerte apostel Paulus. (Heb. 4: 12) Og i Ordspråkene 4: 18 står det: «De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.» Vi må gå framover i takt med lyset. Å være en kristen er derfor ikke bare et spørsmål om å lære noen bestemte doktriner, anerkjenne som gode en samling prinsipper for livsførsel og deretter for alltid gjøre krav på å bli kalt kristen. Nei, langtifra! En kristen må leve i overensstemmelse med sin tro, han må gjøre framskritt i sitt studium av sannheten og framgang i sin tilbedelse med hensyn til å praktisere det han lærer, og han må gjøre denslags gjerninger som fører til pris for hans Gud, Jehova.
2. Hva må de som tar imot sannhetens lys, unngå?
2 Vi har allerede sett hvor påkrevet det er å ha et sunt bibelsk grunnlag for sin tro og skyve fra seg menneskelige tradisjoner og livsanskuelser, som bare holder sannhetens lys borte fra en. Jesus sa: «Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» (Joh. 8: 12) Når man blir kalt ut fra mørket til dette underfulle lys, må man verdsette lyset så høyt at man fortsetter å vandre i det og ikke vender tilbake til det mørke som dekker hele verden. (1 Pet. 2: 9; Es. 60: 2) Det kan ikke være noe fellesskap mellom lys og mørke. — 2 Kor. 6: 14.
3. Hvorfor er det påkrevet å slutte seg til den nye verdens samfunn?
3 Mange mennesker er klar over at et tykt åndelig mørke dekker jorden og forblinder folks sinn; de har fått øye på det sannhetens lys som blir gjort kjent av dem som Jesus kalte «verdens lys», men likevel slutter de seg ikke til disse lysbærerne i den nye verdens samfunn. (Matt. 5: 14) De streber etter å bevare en formentlig «nøytral» holdning. Men de regner ikke med at alle som lever nå i denne domsperioden og har anledning til å lære sannheten å kjenne og ta standpunkt for Jehova Gud og hans rettferdige rike, må treffe et valg som vil bety enten liv eller død. (5 Mos. 30: 15, 16) De tror kanskje på budskapet, men hvis de ikke følger i Kristi fotspor og tar et åpent standpunkt for ham og hans brødre, hele gruppen av Jehovas salvede vitner, er de ikke i besittelse av livsens lys. Ingen av de innbyggerne i fortidens Sodoma som lot være å foreta seg noe, som ikke sluttet seg til Lot og hans familie og dro ut av den dødsdømte byen, fikk overleve dens ødeleggelse. Ingen av dem som ikke ga akt på det advarselsbudskap Noah forkynte, og som ikke gikk inn i arken sammen med ham og hans familie, fikk overleve vannflommen. «Slik skal også Menneskesønnens nærvær være.» (Matt. 24: 39, NW) I den korte tiden som er igjen, er det av største viktighet å holde seg til den nye verdens samfunn innen den ark-lignende nye tingenes ordning! Bibelen taler et tydelig språk, og det er de sanne kristne takknemlige for, for derved blir de ikke latt i tvil om hva som kreves for å vinne Guds godkjennelse.
4. Hvilken innstilling bør man ha med hensyn til å delta i menighetsmøtene?
4 De som tilhører den nye verdens samfunn, innser at det er til beste for deres åndelige ve og vel at det kravet som står nedtegnet i Hebreerne 10: 24, 25, blir stilt til dem. Det lyder ifølge New World-oversettelsen: «La oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» Jehova har stelt i stand et åndelig gjestebud med fete retter for sitt folk for å oppbygge dem og styrke dem, slik at de kan stå fast under de trosprøver de har allerede nå, og som vil komme over dem i enda sterkere grad når Gog av Magog går til angrep i sin siste kraftanstrengelse for å tilintetgjøre det åndelig velstående nye verdens samfunn. Tiden er nå inne til å ta imot innbydelsen til å forsyne seg fritt av disse åndelige ting. (Åpb. 22: 17) De som er nye i menigheten, og andre også, oppdager kanskje at andre interesser har en tilbøyelighet til å hindre dem i å være regelmessig til stede ved de møter som arrangeres av den nye verdens samfunn. Lar de seg hindre av sitt verdslige arbeid, av venner som kommer på besøk, eller av andre gjøremål? Da bør de legge nøye merke til det råd som blir gitt i Efeserne 5: 15—17: «Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde.» Ja, det vil kreve noe av oss. Vi blir kanskje nødt til å slutte med forskjellige ting som vi har pleid å holde på med disse kveldene. Men hvis vi som kristne har satt vårt håp til de ’nye himler og den nye jord hvor rettferdighet skal bo’, er det ikke mer enn rett og rimelig at vi holder interessen for den nye verden klart for øye og innretter vårt liv i samsvar med den. (2 Pet. 3: 11—13) «Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er!» Det er ikke tvil om hva som er hans vilje i dette spørsmålet; det har han gitt til kjenne i sitt Ord. Den forstandige kristne handlemåte går ut på å leve slik at man vinner hans godkjennelse. — Rom. 12: 2.
5. Hva er det naturlig å ønske for en som lærer sannheten?
5 Etter hvert som ens sinn blir fylt med sannhet, vil man uvilkårlig føle seg drevet av et brennende ønske om å fortelle andre om sin takknemlighet overfor Jehova Gud for de utallige måter hvorpå han har vist miskunnhet mot sine skapninger. Vi priser oss lykkelige fordi vi hører med blant hans tjenere og fordi vi kan vise ham vår udelte hengivenhet. Vi føler det på samme måte som salmisten, som for lenge siden sa: «Pris [Jehova]! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.» Dersom vi unnlater å gjøre dette, vil vi få det slik som Jeremias, som sa at Guds Ord var som «en brennende ild, innestengt i mine ben, . . . men jeg maktet det ikke». (Sl. 136: 1; Jer. 20: 9) Vi kan vise at vi nærer ønske om å tjene ved å innvie oss til Gud, symbolisere vår innvielse ved vanndåpen og deretter leve i samsvar med den ved stadig å gjøre hans vilje.
Den kristne innvielse
6. Hva viser at en som vil leve i samsvar med sitt navn som kristen, må innvie seg og bli døpt?
6 Bibelen viser tydelig at Gud krever at hans tjenere skal innvie seg og la seg døpe. Når man foretar en kristen innvielse, vil det si at man ved en høytidelig overenskomst setter seg selv til side for uforbeholdent og betingelsesløst å gjøre Jehova Guds vilje gjennom Kristus Jesus, slik hans vilje kommer til uttrykk i Bibelen og blir forklart ved Guds hellige ånd. For å bli overbevist om at det er på sin plass å foreta en slik handling, trenger man bare spørre seg selv: ’Er det rett å tjene Gud og vise ham udelt hengivenhet, og bør man i bønn til Gud gi uttrykk for dette ønske?’ Det sier seg selv at svaret er Ja! Jesus avviste Djevelens forslag om å gjøre det motsatte ved å si: «Du skal tilbe Herren din Gud, og ham alene skal du tjene.» (Luk. 4: 8) Like før henvendte han seg til sin Far i bønn og uttalte de ordene som lang tid i forveien var blitt nedskrevet i Salmene: ’Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.’ (Heb. 10: 7—9) Han gjorde kjent at det var hans ønske å yte utelukkende sin Far, Jehova Gud, hellig tjeneste. For å symbolisere dette innvielsesløfte ble han døpt i Jordan av døperen Johannes. (Mark. 1: 9) Johannes var litt nølende, men Jesus selv forklarte ham at denne handlingen var nødvendig for å etterkomme Guds rettferdige krav, og Jehova selv bevitnet dette ved å åpne himlene og uttale at han godkjente sin Sønn og følgelig også den handlemåte han hadde valgt. (Matt. 3: 13—17) Jesus slo fast at de som skulle bli hans disipler, likeledes måtte bli døpt. — Matt. 28: 19, 20.
7. Hvorfor nøler noen med å innvie seg og la seg døpe?
7 Etter som det finnes et så tydelig forbilde på denne kristne handling, hva er det så som kan hindre en i å innvie seg og la seg døpe? Det er mangel på moden kristen kjærlighet. En som elsker Gud, adlyder hans bud. (1 Joh. 5: 3) Det kan selvfølgelig være mange ting som spiller inn i denne forbindelse. Noen er for eksempel så oppslukt av sine forretninger eller så opptatt med å strebe etter denne verdens goder at de har liten tid til overs. Hvis det er tilfelle, er det nå på høy tid at de begynner å konsentrere sin interesse og oppmerksomhet om andre ting med tanke på å oppnå liv i den nye verden. «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1 Joh. 2: 15—17) Bibelen kaller de ting som mange mennesker jager etter, for «rikdommens forførelse», for når man er rik, får man en falsk følelse av sikkerhet. (Matt. 13: 22) Sann sikkerhet oppnår man ved å elske og tjene Jehova.
8. Hvorfor vil ikke en som elsker Gud, unnlate å innvie seg og symbolisere det ved vanndåpen?
8 Det er noen som på en kjærlighetsløs måte unnlater å innvie seg til Jehova fordi de mener at de derved unngår et stort ansvar og følgelig ikke vil bli krevd til regnskap. De vil gjerne leve i den nye verden, men de er for late til å gjøre noe for det. «Den late attrår og får intet, men de flittige næres rikelig.» (Ordspr. 13: 4) Men de har ikke sloppet unna ansvaret, for det fikk de i og med mulighetene til å høre Jehovas ord. (Esek. 33: 7—9) Ved å innvie seg viser man at man forstår hva som er Guds vilje, og at man er ivrig etter å gjøre den. Når man blir døpt, pådrar man seg ikke større ansvar, men viser bare at man mente hva man sa da man lovte Gud ubetinget lydighet. På samme måte som det allerede er kjent av Gud, blir det kjent blant ens medkristne at man mener det når man sier at man ønsker å tjene Gud. Dåpen er en lydighetshandling. Det blir ikke lagt en større byrde på en når man, lar seg døpe, men det fører til Jehovas velsignelse fordi man holder det innvielsesløfte man allerede har avlagt i bønn til Gud.
9. Hva er det egentlig som mangler når noen unnlater å innvie seg fordi de er redde for at de ikke kan nok, og hvilke skriftsteder viser at det er slik det forholder seg?
9 Andre er kanskje fryktsomme og holder seg tilbake fordi de føler at de ikke strekker til, at de ikke kan nok til å forklare Bibelen for andre. Men er det ikke noe mer enn kunnskap de mangler? Den etiopiske hoffmannen som det fortelles om i det åttende kapitel i Apostlenes gjerninger, var rede til å symbolisere sin innvielse til Jehova etter å ha samtalt med Filip mens han kjørte i vognen sin. En spedalsk som ble renset av Jesus, var så fylt av takknemlighet at han ikke kunne holde sin glede for seg selv, men «begynte å tale vidt og bredt om det og å utbre ryktet». (Mark. 1: 40—45) Han kunne ganske sikkert ikke svare på alt det de menneskene spurte om som han snakket med, men han visste at dette var det beste som noensinne hadde hendt ham, og at han kunne fortelle andre hvor de kunne få lære mer. De to som her er nevnt, hadde kanskje ikke fått svar på alle sine spørsmål, men deres hjerte ble fylt av takknemlighet på grunn av de ting de hadde hørt og opplevd. De holdt seg ikke fryktsomt tilbake. «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg [utgjør en hindring, NW].» (1 Joh. 4: 18) Det som driver en til å adlyde Guds bud, er ikke et hode fullt av svar, men et hjerte som er fylt med kjærlighet. Hvis vi skal vinne liv i den nye verden, må vi ha en slik kjærlighet. «’Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele din styrke og av hele ditt sinn’ og ’din neste som deg selv’. . . . ’fortsett å gjøre dette, og du skal få liv.’» — Luk. 10: 25—28, NW.
Effektiv tjeneste
10. Hvordan må ens felttjeneste være hvis den skal være antagelig i Jehovas øyne?
10 Det tjenesteoppdrag som gjelder de kristne nå i endens tid, står nedtegnet i Matteus 24: 14: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (NW) Alle som i kjærlighet adlyder Kristus, betrakter det som et privilegium å få være med i denne tjenesten. Ved å ta del i denne virksomheten med å forkynne om Riket frambærer de «lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn». (Heb. 13: 15) Disse lovofrene må ikke frambæres på en tilfeldig måte, men på en måte som er verdig den Gud i hvis tjeneste de blir frambåret. Det som avgjør om ens tjeneste er antagelig eller ikke, er ikke hvorledes den er i sammenligning med den tjeneste ens brødre utfører; det det kommer an på, er hvorledes den er i forhold til det man er i stand til å gjøre. Jesus hevdet at en fattig enke som kom til templet og ikke ga annet enn to mynter av meget ringe verdi, hadde gitt mer enn de rike, for hun ga «hele sitt livsopphold». (Mark. 12: 44) Hvor viktig er det ikke at også vi gir alt vi kan, når vi frambærer våre lovoffer for Gud!
11. Hva er det som tydelig viser om ens tjeneste er produktiv, og hvorfor er dette så betydningsfullt?
11 Kristus Jesus viste hvilke andre ting det er som gjør ens tjeneste velbehagelig i Guds øyne. «Min Far blir herliggjort i dette, at dere fortsetter å bære mye frukt, og viser dere som mine disipler.» (Joh. 15: 8, NW) Bare det å så sæden er ikke det samme som å bære frukt. Sannhetens sæd må vannes og stelles og vokse til en kraftig plante for å kunne bære frukt. Hvis sannhetens sæd som en følge av vår tjeneste slår rot, og vi deretter steller den slik at også den vokser opp til en fruktbærende plante, da fører vår tjeneste til herliggjørelse for Jehova fordi den frambringer flere tilbedere av ham. Hver menighet og hver enkeltperson som tar del i Jehovas tjeneste, ville gjøre klokt i å stanse opp et øyeblikk og stille seg dette spørsmål: ’Kan jeg peke på en frukt av innvigde forkynnere som priser Jehova, som bevis for at min forkynnelse er produktiv?’ Det kunne Paulus, og han sa: «Det blir vitterlig at I er Kristi brev, tilblitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler.» (2 Kor. 3: 3) Hvis vi ikke har noe slikt anbefalelsesbrev, bør vi granske oss selv og vår tjeneste for å finne ut hvilke forbedringer vi kan gjøre, og ikke fortsette med å utføre en tjeneste som er uproduktiv i denne henseende.
12. Hvilken egenskap som Jesus la for dagen, og som de kristne likeledes streber etter å legge for dagen, styrker dem til å fortsette sin forkynnelse til tross for motstand?
12 Jesus sa at det nest største av de to store bud går ut på at man skal elske sin neste som seg selv. Dette var ikke bare noe han snakket om, men han praktiserte det også. Han hadde medlidenhet med de folkemengdene han forkynte for, for, som han sa, «de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». (Matt. 9: 36) Han elsket dem inderlig, og den kjærlighet han la for dagen, førte til at mennesker med en rett innstilling kom til ham. Det forholder seg på samme måte med dem som er hans disipler. De blir anerkjent som hans disipler fordi de legger en utholdende kjærlighet for dagen. (Joh. 13: 35) Med kjærlig omsorg for Herrens får går de hjem til folk gang etter gang og oppfordrer dem innstendig til å ’la seg forlike med Gud’. (2 Kor. 5: 20) De er kanskje på en kjølig måte blitt bedt om å gå, eller kanskje de fikk døren slengt igjen midt i ansiktet sist de var i et bestemt hus, men ’kjærligheten er langmodig. Den søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde’. (1 Kor. 13: 4, 5) Det er kjærligheten som driver dem til å oppsøke folk i deres hjem. Hver gang de går tilbake til dem, er de derfor like ivrige etter å hjelpe dem til å oppnå liv i den nye verden som de var ved sitt første besøk. Det er denne egenskap som gjør at de ikke går forbi et distrikt eller et hus hvor de tidligere kanskje ikke har fått noen vennlig mottagelse, og som gjør at de ikke foretrekker et slags distrikt framfor et annet. Den hjelper dem til å bevare en optimistisk innstilling når det budskap de forkynner, blir forkastet av den ene etter den andre. De har forberedt seg grundig og gjort sitt beste for å framlegge budskapet på en så god måte som mulig, og de vet at fårene kjenner Herrens røst og følger den. Derfor fryder de seg over å se resultatene av det atskillelsesarbeidet som nå blir drevet under ledelse av Kongen Kristus Jesus ved den forkynnelse som hans salvede brødre og deres medarbeidere, de andre får, utfører. (Matt. 25: 31—33) Når det er en som tar imot sannheten, gleder de seg storlig over at enda ett av Herrens får har sluttet seg til dem. Og når de har gjort sitt for å forberede budskapet og forkynne det alle steder det lar seg gjøre, blir de ikke motløse når de kommer ut for spottere som ikke vil ta imot det gode budskap, men de blir styrket i sin tro fordi de vet at det skjer som en oppfyllelse av Bibelens profetier. — 2 Pet. 3: 3, 4.
Hyppig gjennomarbeidelse av distriktet
13, 14. a) Hvilken situasjon har oppstått mange steder på grunn av forkynnernes iver i tjenesten? b) Hvilken lignende situasjon hersket i menigheten i Jerusalem i det første århundre?
13 I omtrent førti år etterat Herren Jehova og hans paktens engel kom til det åndelige tempel for å holde dom, har Jehovas trofaste vitner gått gjennom landene som en oppfyllelse av det profetiske syn av en mann som var kledd i linklær og hadde et skrivetøy ved sin lend. (Esek. 9: 1—11) I enkelte større og mindre byer har de besøkt folk mange ganger, kanskje med bare noen få ukers mellomrom. Mange opplyser dem kanskje om at de har hørt budskapet før, og prester og predikanter beklager seg over at de fyller landet med sin lære om Jehova Gud og hans rike. Mange steder blir Jehovas vitner møtt av en alminnelig utbredt likegyldighet, og andre steder møter de åpen motstand. Burde de i betraktning av dette mene at de nå er ferdige med sitt arbeid?
14 Når vi står ansikt til ansikt med en slik situasjon, er det tilrådelig å tenke over de forhold våre brødre i menigheten i Jerusalem i det første århundre arbeidet under. Forkynnelsesarbeidet hadde gjort så sterkt inntrykk der i byen at folkets ledere for annen gang trakk brødrene for Høyesterett, hvor de ble strengt irettesatt; «Vi bød eder strengt at I ikke skulle lære i dette navn og nå har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss!» Det var noen som ikke satte pris på å bli besøkt så ofte; men kunne apostlene trekke seg tilbake fra denne tjenesten? Nei, ikke hvis de ønsket å være sanne kristne, Guds tjenere. De ga retten dette enkle svar; «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 28, 29.
15, 16. a) Hvor intenst gjennomarbeidet de sitt distrikt? b) Hvilke resultater høstet de, og hvorfor?
15 Tenk over hvorledes det var i den menigheten. Utgytelsen av den hellige ånd på pinsedagen avmerket begynnelsen til en stor forkynnelseskampanje i Jerusalem. Det var ved den anledning en gruppe på 120 som fikk den hellige ånd fra Gud, og som deretter gikk ut i arbeidet. Jerusalem var deres arbeidsfelt. Hvor stor var så denne byen? Det ser ut til at Jerusalem på den tiden målte omtrent 1200 meter fra nord til sør og 800 meter fra øst til vest. Den dekket altså et areal som var mindre enn en kvadratkilometer, og det innbefattet det store tempelområdet. Men gatene var trange, og husene, som vanligvis var på flere etasjer, lå tett innpå hverandre så det var sikkert temmelig mange innbyggere der. Prøv å forestille deg hvordan det må ha vært. Etter som dette området, som kan sammenlignes med noe slikt som sytti vanlige kvartaler i en bys boligstrøk, utgjorde hele menighetens distrikt, hadde hver forkynner bare litt over et halvt kvartal å arbeide i. Er det forholdsvis like mange Rikets forkynnere om feltet hos dere?
16 Men det kom ikke til noen stillstand i arbeidet. På den begivenhetsrike pinsedagen ble det «lagt til omkring tre tusen sjeler». Etter som det var så mange troende som sluttet seg til menigheten, og som også var ivrige etter å snakke om sannheten, ble det avlagt et enormt vitnesbyrd i menighetens distrikt. «Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Menigheten vokste i den grad at «tallet på mennene ble omkring fem tusen». Arbeidet ble fremdeles ikke innstilt, men «Guds ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen». (Ap. gj. 2: 41, 47; 4: 4; 6: 7) Hva kom det av at de hadde en slik kolossal framgang? Det kom ganske enkelt av at de ’lød Gud mer enn mennesker’. Deres motstandere tagg dem om å holde opp. Fra et menneskelig synspunkt så det kanskje ut som distriktet var blitt gjennomarbeidet altfor meget. Men arbeidet ble utført under ledelse av Guds ånd. De fulgte åndens ledelse og plantet og vannet med omhu, og Gud ga vekst.
17. a) Hvorledes har Jehovas vitner vist kjærlig omsorg for sine medmennesker ved å gå på besøk til dem gjentatte ganger? b) Bør de nå innskrenke sin virksomhet i distrikter som er blitt gjennomarbeidet mange ganger?
17 Men burde man ikke ta hensyn til offentlighetens interesser? Jo, og det er det Jehovas vitner gjør når de setter sine medmenneskers interesser høyere enn sin egen bekvemmelighet og går tilbake trass i den motbør de får, trass i den likegyldighet de blir møtt med, trass i dårlig vær, ja, endog trass i at det blir nedlagt forbud mot deres arbeid og de blir truet med fengselsstraff eller til og med døden hvis de fortsetter. De vet at det bare er de som med glede tar imot merket i setet for sin forstand fordi de har hørt budskapet og godtatt det og i tro handlet i overensstemmelse med det, som vil få overleve det kommende Harmageddon-slag. Fordi de elsker sine medmennesker, oppfordrer de dem inntrengende til å ’la seg forlike med Gud’. Den befaling Gud gir sine tjenere nå, er lik den befaling Esekiel fikk for lenge siden: «Du skal tale mine ord til dem enten de hører eller lar det være.» (Esek. 2: 7) De som vil gi akt på budskapet og er villige til å la seg merke av den klassen som mannen i linklærne er et bilde på, blir omtalt som «en stor skare, som ingen kunne telle». (Åpb. 7: 9) Dette er Jehovas vitner fullstendig på det rene med, og derfor er det ingen av dem som tør påta seg å si at arbeidet er avsluttet i deres distrikt, og at det ikke finnes flere får der. De vil med glede fortsette sin tjeneste helt til Jehova sier det er nok, ved at han gjør ’byene ødelagt og folketomme’. — Es. 6: 11.
18. Hva er nødvendig forat det skal være vekst i den kristne menighet, og hva er derfor den rette handlemåte?
18 Jehovas vitner vet godt at det er Gud selv som får sin organisasjon til stadig å vokse, og at det ikke er noe som de har æren for. (1 Kor. 3: 6) Når de drøfter hvorledes de kan forbedre sin tjeneste, er det derfor ingen som foreslår at de skal begynne å ta i bruk menneskelige planer og metoder for å samle folk og bygge opp en veldig organisasjon. Organisasjonen hører Gud til, og det er bare de som blir dratt til den av ham fordi de er lik får og elsker ham, hans Sønn og hans rike, og som i tro har lyttet til hans Ord, som hører hjemme i den. Etter som det er ved sin ånd Jehova utfører sitt arbeid, ønsker hans folk å bære frukt i sin tjeneste, slik at det kan være vitterlig at Guds ånd er virksom blant dem. Hvis deres tjeneste ikke fører til noen resultater, undersøker de på ny de måter og midler Kristus Jesus benyttet, og anstrenger seg for å følge hans eksempel enda nøyaktigere. Ved at de på denne måten retter seg etter den veiledning Bibelen gir, som ble nedskrevet under inspirasjon av den hellige ånd, gjør de det mulig for Guds ånd å virke enda rikeligere i deres liv, og derved kan de i sin tjeneste bære frukt som er til ære for Gud.
19. Hva vil garantere de beste resultater i vår tjeneste, og hvorfor?
19 På grunn av sitt studium av Bibelen og takket være den tydelige tilkjennegivelse av at den tro og kloke tjener har Jehovas gunst, har de som er modne kristne, fått forståelse av at Jehova handler med sitt folk som en organisasjon, og at hans ånd virker i forbindelse med denne organisasjon. (Matt. 24: 45—47) Når de tenker over de forskjellige momenter som har betydning for veksten i menigheten, vet de derfor at noe av det som har mest å si, er hvorledes de tar imot de instrukser som til stadighet blir skaffet til veie gjennom Vakttårnets spalter, gjennom Rikets tjeneste og andre teokratiske publikasjoner og ved sammenkomstene. Etter som Guds ånd virker i forbindelse med organisasjonen, vil den finnes i de forskjellige menigheter i samme utstrekning som tilsynsmennene, de assisterende tjenere og de enkelte forkynnere retter seg etter den veiledning som blir gitt gjennom den teokratiske organisasjon. Hvis det er noen som mener at de ikke oppnår så gode resultater som de kunne med hensyn til utbredelsen av den sanne tilbedelse i sitt distrikt, bør de tenke nøye over disse momentene, skyve alle negative eller tvilende tanker til side, og på en optimistisk måte sette alle de forslag ut i livet som den teokratiske organisasjon kommer med. Hvis vi planter og vanner med omhu, og hvis vi følger den veiledning Jehova gir oss gjennom sitt Ord og sin kanal for meddelelse, vil han velsigne vårt arbeid med vekst helt til alle hans får er trygt samlet inn i hans nye verdens samfunn.
20, 21. a) Hvorledes kan vi innrette oss for å få større del i tjenesten? b) Hvorledes bør vi betrakte de tjenesteprivilegier som blir gitt oss?
20 Nå i denne avgjørende tiden da Satans gamle verden snart vil bli fullstendig tilintetgjort av Jehovas Skarpretter og Sønn Kristus Jesus, er det av aller største betydning for oss at vi lever i samsvar med det navn vi har som Jehovas kristne vitner, slik at Jehova og hans Sønn vil vise oss gunst. Som Guds kristne tjenere har vi en oppgave i livet, og det er å gi vår Gud, Jehova, udelt hengivenhet. Dette må vi ikke glemme, men alltid innrette vårt liv i samsvar med det. Vi har begynt å gå på rettferdighetens vei. La oss aldri vike av fra den.
21 Hvis du har innvigd deg til å tjene Gud, bør du la det lede deg når du skal treffe forskjellige avgjørelser. I stedet for å påta deg flere forpliktelser, som bare vil holde deg borte fra tjenesten, bør du alltid passe på å benytte alle anledninger til å øke din kunnskap om sannheten og ta imot økte tjenesteprivilegier. Kanskje du kan ordne deg slik,at du kan benytte mer tid i tjenesten som menighetsforkynner, eller hvis det er mulig, til og med flytte sammen med hele familien din til et distrikt der behovet for hjelp er stort. Hvis det er tilfelle, vil det være ditt ønske å gjøre det. Kanskje du kan organisere ditt liv på en slik måte at du kan tilegne deg heltidstjenestens herlige skatt ved å bli pioner, få gjennomgå Gilead-skolen og deretter bli misjonær, eller ved å tjene som medlem av en Betel-familie. Når du har tatt et slikt skritt framover, så bestem deg for å holde fast på dine tjenesteprivilegier. Det er lett å trekke seg tilbake og la noen andre overta, men vi bør etterligne de trofaste mennesker som Bibelen beretter om, som holdt fast på sin tjeneste. Det står ikke noe om at Jesus noengang overlot et uferdig arbeid til andre, selv om han på grunn av sin trofasthet ble belønnet med stadig større og utvidede tjenesteprivilegier. Da Abraham var syttifem år gammel, ga Jehova ham i oppdrag å reise til et fremmed land og tjene der. Abraham tok imot dette oppdraget, og han sto på sin post i hundre år, helt til sin død. Måtte alle som er tilsluttet den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, gå inn for å følge disse eksempler på trofast utholdenhet. Vi har begynt å gå på den rette vei. La oss derfor med utholdenhet løpe i det løp som er foran oss, og følge den kurs som ble stukket ut av Kristus Jesus, han som Gud godkjenner. — Heb. 12: 1, 2, NW.