Hold tritt ved å føye deg etter teokratiske krav
’Jeg befaler deg å holde budet på en plettfri og ulastelig måte inntil vår Herre Jesu Kristi tilkjennegivelse.’ — 1 Tim. 6: 13, 14, NW.
1. Hvilket stort ansvar ble lagt på alle Jehovas salvede vitner og alle som bekjente seg til kristendommen, etter 1914 e. Kr.?
DA Jehovas rike ble opprettet i året 1914 e. Kr., ble det lagt et stort ansvar på alle Jehova Guds salvede vitner og alle som bekjente seg til kristendommen. Ville de stå opp og forkynne det gode budskap om det opprettede rike over hele den bebodde jord forat det kunne bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, eller ville de tape sin tro og synke ned i en håpløs ubemerkethet i denne gamle verden? De måtte ha tro og tillit til Jehova og hans Ord før Gud kunne benytte dem som sine vitner. Derfor spurte Jesus: «Når Menneskesønnen kommer, vil han da virkelig finne denne tro på jorden?» Hvis vi tar et tilbakeblikk til 1918, det året da Jehova kom til sitt tempel, kan vi i oppriktighet takke Gud for at han virkelig fant «denne tro på jorden», det vil si, Abrahams tro. Han fant menn og kvinner som var fullstendig hengitt til ham, den allmektige Gud Jehova, og som vendte denne verden ryggen og ikke hadde sitt liv kjært, like til døden. — Luk. 18: 8, NW; Matt. 19: 27; 24: 14; Åpb. 12: 11.
2, 3. a) Hvorfor og hvordan ble den salvede levning benyttet av Jehova? b) Hvilke ord fra Esaias’ profeti begynte å gå i oppfyllelse?
2 Årene fra 1914 til 1918 bød på mange prøvelser. Fienden hadde forårsaket store ødeleggelser i deres jordiske, synlige organisasjon, men kunne ikke ødelegge deres kjærlighet og hengivenhet for Gud. Deres tro på ham døde ikke. Det var med disse hengivne menneskene Jehova begynte å bygge en ny jordisk organisasjon, en ny verdens samfunn, under det opprettede Guds rike. Disse trofaste menneskene utgjorde i fellesskap den tjener som Jesus ’satte over alt det han eide’. De forsto øyeblikkelig at det var et viktig ansvar som var dem betrodd. Og da de var frigjort fra alle de bånd som bandt dem til det symbolske Babylon, var de i stand til straks å gi seg i kast med det arbeid som lå foran dem, og utføre det oppdrag som besto i å forkynne det gode budskap om Jehovas rike overalt på jorden. Den salvede levning hadde derfor meget arbeid å gjøre, og da Guds ånd kom over dem, ble de gjenopplivet, og som kjernen til den nye verdens samfunn kunne de se fram til de store velsignelser Gud hadde i beredskap for dem. — Matt. 24: 45—47; Esek. 37: 1—14; Åpb. 11: 11.
3 Nedenstående ord fra Esaias’ profeti begynte å gå i oppfyllelse: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg, og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg; dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg; for havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg.» «Og barna til dem som har plaget deg, skal komme bøyde til deg, og alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter, og de skal kalle deg [Jehovas] stad, Israels Helliges Sion.» Etter 1919, og særlig etter 1935, har store menneskeskarer av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål begynt å strømme til den nye verdens samfunn for å få teokratisk undervisning. Guds universelle organisasjon er blitt kjent som «[Jehovas] stad, Israels Helliges Sion». — Es. 60: 1—5, 14; Åpb. 7: 9; Mika 4: 1—5.
4. Hvorfor er det påkrevet at de ydmyke føyer seg etter Jehovas krav? Nevn noen av disse kravene.
4 Nå da disse ydmyke menneskene er kommet til Jehovas teokratiske organisasjon, er det bare rett og riktig at de føyer seg etter hans krav, for bare ved å gjøre det vil de kunne holde tritt med den nye verdens samfunn. Et av de første kravene går ut på at de må anerkjenne den teokratiske organisasjon og være klar over at Jehova gjennom den «tro og kloke tjener»-klasse forsyner sin hjord med åndelig mat i rette tid. Kravet om studium og fellesskap med andre er også noe de oppfyller med glede som midler til å følge med i det stadig klarere forståelsens lys som stråler fram gjennom den nye verdens organisasjon. De må erkjenne behovet for å avlegge vaner og ambisjoner som denne verden har gitt dem. Kjekl, rasehat og religiøst hat, nasjonale tradisjoner, stolthet og rivalisering og utallige andre splittende faktorer som er egne for denne verden, må de med glede skyve til side i erkjennelse av at det hører hjemme i denne tingenes ordning som skal forgå. Enhver form for verdslig egoisme, sjalusi, misunnelse, selvisk ærgjerrighet, religionskriger mellom forskjellige sekter og forfølgelse — som alt sammen er utslag av den ånd som behersker denne døende tingenes ordning og dens gud, Satan — må overlates til den gamle verden. Det gis ikke rom for dem i den nye tingenes ordning. Og det er bare når vi føyer oss etter disse teokratiske krav, at vi blir i stand til å holde tritt med den nye verdens samfunn. — Jak. 3: 13—18; 4: 1—4; Matt. 24: 45, 46.
Man må vise selvkontroll
5. Hvordan er selvkontroll en hjelp med hensyn til å holde tritt med den nye verdens samfunn?
5 De som ferdes på veien til den nye verden, må ha selvkontroll. Etterat Moses hadde tjent Jehova nidkjært og trofast i mange år, fikk han likevel ikke komme inn i det lovte land, og dette skyldtes at han en gang hadde mistet selvbeherskelsen. Han lot sinnet løpe av med seg, og i sin vrede unnlot han å hellige Jehova overfor Israel. Dette kostet ham det privilegium å få komme inn i det lovte land. De som i dag ferdes på veien til det motbilledlige lovte land, må være på vakt mot å miste besinnelsen. Selvkontroll er måtehold og selvdisiplin i alle ting. Paulus ga filippenserne denne veiledning: «La deres forstandighet bli kjent for alle mennesker.» Når vi avlegger den gamle verdens vaner og legger oss til den nye verdens vaner, bør vi passe på at vi følger en forstandig handlemåte i alt vi gjør. Vismannen gir dette råd: «Vær ikke altfor rettferdig og te deg ikke overvettes vis! hvorfor vil du ødelegge deg selv? Vær ikke altfor urettferdig, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du dø før tiden?» Dette betyr at vi må ha selvkontroll, kunnskap om når vi skal begynne og når vi bør slutte. Hvis vi ønsker å holde tritt med den nye verdens samfunn, er det viktig at vi ikke blir ensidige eller ubalanserte, men at vi er likevektige i enhver henseende. — Fil. 4: 5, NW; Pred. 7: 16, 17.
6. Hva bør hvert enkelt medlem av den nye verdens samfunn kunne anbefale andre?
6 Det påligger alle som går på veien til den nye verden, og spesielt tjenerne, å foregå med et godt eksempel. Enhver tjener bør oppføre seg slik at han kan anbefale andre å følge samme handlemåte som han selv følger. Enhver bør kunne si som apostelen Paulus: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» Var så denne apostelen et godt eksempel? Under inspirasjon skrev han følgende om seg selv: «Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd. Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer! Og nå overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge eder og gi eder arvelodd blant alle dem som er blitt helliget.» — 1 Kor. 11: 1; Ap. gj. 20: 26—32.
7. Hvorfor kan ikke en tjener tillate noen utglidning i sine vaner, og spesielt ikke i sine spisevaner og drikkevaner?
7 Den nye verdens tjenere må etterligne Paulus’ gode eksempel slik at de også kan være eksempler til gagn for de mange tusen som hvert år kommer inn i den nye verdens samfunn. Når de nye legger merke til tjenernes eksemplariske ferd, vil de etterligne dem og på den måten holde tritt med den nye verdens samfunn. Av den grunn sa Paulus med ettertrykk: «Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig.» En tjener kan ikke tillate noen utglidning i sine vaner. Guds hjord venter at han skal lede dem på rette måte. Enkelte vaner har svært lett for å ta overhånd hvis vi ikke viser selvkontroll. Dette gjelder særlig spisevaner og drikkevaner. Vi blir gjort oppmerksom på at hverken fråtsere eller drankere skal få arve Guds rike. De som spiser for meget, viser at de mangler god dømmekraft. De tappes for energi og blir åndelig sløve og søvnige. De som drikker for meget, mister herredømmet over seg selv. En dranker mangler likevekt, verdighet og hederlighet. Hvordan kan vel en dranker representere den teokratiske organisasjon med ren samvittighet? Det er umulig! Drukkenskap hindrer framgangen og bringer vanære over Guds menighet og dens hode, Kristus. Den slags sømmer seg på ingen måte for dem som holder tritt med den nye verdens samfunn. Derfor sier Paulus at en tilsynsmann skal være «edruelig, . . . ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men saktmodig». Til kristne kvinner gir han det råd at de skal «være verdige, ikke baktalende, edruelige, tro i alle ting». Og til Guds husfolk sier han: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» — 1 Tim. 3: 2, 3, 11; 1 Kor. 9: 25; 10: 31.
8. Hva slags liv bør de kristne bestrebe seg på å leve?
8 Et kristent vitne som retter seg etter Guds krav, kan leve et vel avbalansert og lykkelig liv. Det gir tilfredsstillelse. Det betyr vinning. «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» Det hjelper den kristne til å forstå at han bare er et enkelt lem på et stort legeme av lovprisere som reflekterer Guds herlighet, og at hans oppførsel innvirker på hele den kristne organisasjon, enten ved å fremme eller ved å hemme veksten innen den nye verdens samfunn. — 1 Tim. 6: 5, 6.
9. Hvordan kan vi granske våre vaner?
9 Det er ikke lett å skaffe seg gode vaner i en ufullkommen verden, for slike vaner er ikke noe man får automatisk. Gode vaner må innarbeides med omtanke og hardt strev. Og de fleste gode vaner er frukter av Guds ånd, et resultat av at man flittig praktiserer Hans Ord. Dårlige eller upassende vaner vil uvegerlig trekke oss bort fra den nye verdens samfunn. Du bør derfor granske dine vaner og din framgang. Spør deg selv: Ville Jesus ha oppført seg slik som jeg gjør? Hvordan ville han ha handlet i dette spørsmålet, som krever selvkontroll? Etterlign hans eksempel. Hvis du står i ferd med å foreta deg noe tvilsomt, bør du stille deg selv dette spørsmål: Vil denne handlemåten styrke eller svekke min verdsettelse av Skaperen? Hva kommer til å skje hvis jeg løper linen fullt ut? Blir fruktene teokratiske, fornuftige, praktiske? Eller vil de bli ødeleggende for mitt åndelige ve og vel? Husk Paulus’ ord: «Ransak eder selv om I er i troen.» Ransak stadig deg selv for å se om du holder tritt med den nye verdens samfunn. Gjør dette ved å granske din sinnsinnstilling, din holdning, din oppførsel og din framgang. Fortsett å modnes, ikke bare på en «horisontal» måte ved at du følger med i sannheten etter som årene går, men også på en «vertikal» måte ved at du vokser i åndelighet, verdsettelse, kjærlighet og forståelse. «Prøv eder selv!» — 2 Kor. 13: 5.
Lydighet mot den teokratiske organisasjons representanter
10, 11. Hvordan bør man betrakte den nye verdens retningslinjer og prinsipper og den «tro og kloke tjener»-klasse?
10 De nye må lære å innrette seg etter den nye verdens samfunns prinsipper og retningslinjer og handle i overensstemmelse med dem, slik at alt kan funksjonere knirkefritt til gagn og velsignelse for alle i organisasjonen og til ære for Gud, Faderen. Noen ganger faller det vanskelig for enkelte av våre nye medarbeidere å gjøre denne forandringen. De er tilbøyelige til å bli en smule opprørske eller uregjerlige. Men de som virkelig vil bli en del av den nye verdens samfunn, er nødt til å vise tilbørlig respekt for den teokratiske organisasjon og orden. Det er påkrevet med en ydmyk og lydig sinnsinnstilling. Vi kan ikke tillate at innstillinger og tilbøyeligheter som tilhører den gamle verden, får innvirke på våre tanker og handlinger når vi er kommet inn i den nye verdens organisasjon. Den gamle verden er noe vi har lagt bak oss, så hvorfor ikke la den ligge bak oss for bestandig? Hvorfor skulle vi vel prøve å trekke dens politikk og dens metoder inn i den nye verdens ordning? Dens metoder har ikke gagnet den gamle verden. Hvordan kan de da være av noen verdi for den nye? Bare ved bevisste anstrengelser for å forvandle vårt sinn og ved å nekte å la oss forme etter denne tingenes ordning vil vi kunne bevise for oss selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje. — Rom. 12: 2, NW.
11 Etter som den «tro og kloke tjener» er blitt betrodd alt det hans Herre eier, bør vi ha den rette forståelse at alt den ’tro tjener’ gjør, er til vårt beste. Denne tjener eller slave innfrir sine forpliktelser overfor Jehova ved å besørge Hans gjerning gjort. Tjenerens vilje er derfor Jehovas vilje. Opprør mot tjeneren er opprør mot Gud. En rett sinnsinnstilling til tjenerens ledelse inngår i det å holde tritt med den nye verdens samfunn.
12. Hvorfor er det farlig å følge en «fritenkers» vei?
12 Hos den oppvoksende slekt ser man ofte en viss tendens til å opphøye individualiteten — et ønske om å handle fritt og tenke fritt, som det så smukt heter. En som har denne tendensen, en «fritenker», uttrykker et individuelt ønske om uavhengighet. Han vegrer seg mot å bli «bundet» av en samling regler eller vedtekter. Han har sin egen måte å gjøre allting på, og synes alltid at hans egen måte er den beste. Det er vanskelig for ham å underordne seg teokratisk myndighet eller den teokratiske organisasjons representanter. Han føler det som om han ikke får albuerom, som om han på alle kanter blir hemmet av instrukser. Etter hans mening er alle andre enn han selv i den nye verdens samfunn nærmest noen sinker. Han vet tilsynelatende alltid om en bedre måte å gjøre tingene på. Han er oppblåst av stolthet og selvgodhet. Hvis han ikke passer på å korrigere sin egensindighet og innbilskhet, kommer hans hovmod til å føre til et vanærende fall for ham. Det er bedre at vi alltid på den bibelske måten anerkjenner den teokratiske ordning som bevirket at vi fikk sannheten, og at vi føyer oss etter den i stedet for å stritte imot den bare fordi vi enkelte ganger ikke forstår hvorfor enkelte ting blir gjort slik de blir. «Sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt [Jehova] og vik fra det onde!» «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot. Det er bedre å være ydmyk sammen med dem som er i nød, enn å dele bytte med de overmodige.» La det være nok med disse ordene. — Ordspr. 3: 5—7; 16: 18, 19.
13. Hvordan viser Bibelen nødvendigheten av å være lydig mot og respektere den teokratiske organisasjons representanter?
13 Det er et krav innen Jehovas organisasjon å være lydig mot og respektere hans teokratiske organisasjons representanter. «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider [arbeider hardt, NW] i tale og lære.» (1 Tim. 5: 17) Jehova er ansvarlig for sine skapningers organisasjon, og det er han som gir dem deres makt og myndighet og fastsetter hvilken ære det skal vises dem. «Nå satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han ville.» Jordiske tilsynsmenn representerer Jehova i forbindelse med sine tildelte oppgaver likså vel som hans himmelske tjenere. «Vær hverandre undergitt i frykt for Kristus. Hustruene bør være sine ektemenn undergitt som under Herren, . . . Ja, liksom menigheten er Kristus undergitt, slik bør også hustruer være sine ektemenn undergitt i alle ting. . . . Hustruen [bør] ha dyp respekt for sin mann.» Dette viser hvor nødvendig det er med orden og respekt for delegert myndighet innen den kristne menighet. — 1 Kor. 12: 18; Ef. 5: 21—33, NW.
14—16. a) Hvordan blir nødvendigheten av å vise respekt for den teokratiske organisasjons representanter belyst i tilfellet med Sakarias? b) I tilfellet med Paulus og ypperstepresten Ananias? c) I tilfellet med David og kong Saul? d) I tilfellet med overengelen Mikael og Djevelen?
14 Da Gabriel underrettet Sakarias om at han skulle få en sønn, trodde ikke Sakarias på engelen. Ved sin vantro viste Sakarias mangel på respekt. Derfor sa engelen til ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til deg og forkynne deg dette glade budskap; og se, du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid.» Gabriel var Jehovas representant. Ingen hadde noe med å dra hans ord i tvil. Mangel på respekt for denne myndighet medførte en alvorlig straff fra Gud. — Luk. 1: 19, 20.
15 Da Ananias ga befaling om å slå Paulus på munnen, sa Paulus til ham: «Gud skal slå deg, du kalkede vegg! Og du sitter her for å dømme meg etter loven, og du bryter loven ved å byde at de skal slå meg?» De som sto der, sa da: «Skjeller du ut Guds yppersteprest?» Paulus ba da om unnskyldning: «Jeg visste ikke, brødre, at det var ypperstepresten; det står jo skrevet: Mot en høvding blant ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord.» Da Paulus ved andre i anledninger sto for konger og herskere i denne verden, var han alltid meget omhyggelig med å vise tilbørlig respekt. Hvor meget mer bør vi ikke da opptre med respekt overfor dem som har fått sin myndighet fra Jehova! — Ap. gj. 23: 1—5.
16 Kong Saul prøvde å ta livet av David ved mange anledninger. Men da David hadde muligheten til å berøve Saul livet, sa han: «Hvem har utrakt sin hånd mot [Jehovas] salvede og er blitt ustraffet?» David la for dagen at han fryktet Gud og nærte dyp respekt for hans utnevnte representant ved at han ikke ville legge hånd på Saul. (1 Sam. 26: 9; Sl. 105: 14, 15) Judas trekker en sammenligning mellom oppførselen til mennesker som ligner mennene i Sodoma og Gomorra, og Mikaels oppførsel. Om de onde sa han: «Idet de går i drømme, gjør de kjødet urent, ringeakter herredømme, spotter høye makter. Overengelen Mikael vågde dog ikke å uttale en spottende dom dengang han trettet med djevelen om Mose legeme, men sa: Herren refse deg! Disse derimot spotter det de ikke kjenner; med det de av naturen skjønner, liksom de ufornuftige dyr, med det ødelegger de seg.» Peter kom med en lignende anklage mot de respektløse og lovløse: «De selvgode vågehalser! De skjelver ikke for å spotte de høye makter, mens dog engler, som er større i styrke og makt, ikke framfører for Herren noen spottende dom imot dem; men disse, liksom ufornuftige dyr, av naturen født til å fanges og forgå — de skal, fordi de spotter det de ikke kjenner, også forgå i sin vanart.» — Jud. 8—11; 2 Pet. 2: 6—13.
17, 18. Hvordan blir de alvorlige følger av respektløshet overfor personer med myndighet belyst i tilfellet med Ananias og hans hustru Saffira, med Korah og med Mirjam og Aron?
17 En trofast tjener vil til enhver tid være omhyggelig med å vise tilbørlig respekt for dem som har myndighet, og erkjenne at disse representanter taler i Jehovas navn. Da Ananias og Saffira løy for Peter, sa apostelen til dem: «Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.» De måtte bøte med sitt liv for denne mangel på respekt for Jehova og hans representant. Korah gjorde opprør mot Moses’ og Arons lederskap, men Moses viste at Korahs respektløshet var langt mer vidtrekkende enn det kunne se ut til. Moses sa: «Derpå skal I kjenne at det er [Jehova] som har sendt meg til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det: Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har [Jehova] ikke sendt meg; men dersom [Jehova] gjør noe som ikke før er hendt — dersom jorden lukker opp sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket [Sheol, NW], da vet I at disse menn har foraktet [Jehova].» Korah og hans flokk «syndet mot sine egne sjeler» (NW) ved sin opprørske handlemåte. Det er mot Gud slike mennesker gjør opprør, ikke mot andre mennesker. — Ap. gj. 5: 1—6; 4 Mos. 16: 1—38; Ap. gj. 5: 38, 39.
18 De alvorlige følger det får å vise respektløshet, blir også belyst i tilfellet med Mirjam og Aron, som ringeaktet Moses’ stilling som Jehovas utvalgte talsmann: «Er det bare Moses [Jehova] har talt med,» spurte de. «Har han ikke talt med oss og?» På grunn av deres uteokratiske oppførsel ble Mirjam slått med spedalskhet. Det kan bare tilskrives deres angrende holdning og det at Moses gikk i forbønn for henne, at hun ble renset. Men det framgår tydelig av Jehovas ord til Moses at Mirjams oppførsel mishaget ham: «Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulle hun da ikke sitte med skammen i syv dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i syv dager, så kan hun komme tilbake igjen.» Både brødre og søstre bør la seg advare av dette, og forstå at det å tale nedsettende eller respektløst om dem som er tildelt myndighet, Jehovas representanter, er en synd alvorlig nok til at de som begår den, kan bli satt «utenfor leiren», utenfor den teokratiske organisasjon. Alle bør være klar over at «det er forferdelig å falle i den levende Guds hender». — 4 Mos. 12: 1—15; Heb. 10: 31.
Gud gjør ikke forskjell på folk
19. Hvorfor er det ikke tilrådelig å feste seg ved et kjødelig menneskes mangler og svakheter?
19 Peter erklærte at Jehova «ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet». Legg derfor vekk de verdslige forestillinger at Jehovas organisasjon er full av «favoritter». Det er ingen som blir favorisert. Hvis du frykter ham og gjør rettferdighet, ser han med like stor velvilje på deg som på noen annen. I menigheten blir tjenerne valgt på grunn av sine kvalifikasjoner og sine muligheter til å tjene. Menigheten bør vise dem den respekt som sømmer seg i betraktning av deres stilling, for det er gjennom dem Jehova handler med deg og du med Ham. La ikke ditt forhold til den teokratiske organisasjon svekkes ved at du snubler på grunn av «kjød» som du personlig kanskje ikke liker. Paulus sier: «Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet; har vi og kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham dog nå ikke lenger således. Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» Hvis vi er tilbøyelig til å feste oss ved de mangler og svakheter et kjødelig menneske har, kan det lett svekke vår verdsettelse av hans teokratiske stilling, hans ansvar som Jehovas slave. Hvis vi har en klar forståelse av ordningen med spesielle teokratiske representanter og de prinsipper som ligger bak denne ordningen, vil vi ikke insistere på våre egne rettigheter og interesser, men følge Jehovas utnevnte tjeneres forstandige veiledning. De er «gaver i form av mennesker» (NW) fra Jehova. De vil hjelpe oss til å arbeide på vår frelse til Guds ære og til opphøyelse av hans store og hellige navn. — Ap. gj. 10: 34, 35; 2 Kor. 5: 16, 17; Ef. 4: 8.
20. Hva innebærer det da å holde tritt med den nye verdens samfunn?
20 Det kreves derfor meget av oss hvis vi vil holde tritt med den nye verdens samfunn. Vi må innvie oss og leve et selvoppofrende liv og være fullstendig og uforbeholdent hengitt til Jehova Gud, akkurat som Kristus Jesus var og fremdeles er. Vi må avlegge verdslige vaner og føye oss etter Jehovas krav. Vi må anerkjenne den «tro og kloke tjener» og vise dem som har myndighet, tilbørlig respekt. Vi må ’prøve oss selv’. I det hele tatt må vi «holde budet rent og ulastelig». — 2 Kor. 13: 5; 1 Tim. 6: 14.
21. Hvordan vil det være til gagn for oss at vi holder tritt med den nye verdens samfunn?
21 Hvis vi gjør dette, kommer vi til å modnes ved Jehovas ufortjente godhet. Vi kommer til å bli klar over hvilken rik velsignelse det er å holde tritt med hans organisasjon. Vi vil glede oss over teokratiets framgang. Vi kommer til å være glødende av ånden etter hvert som kunnskapen og forståelsen tiltar. Det vi har sådd, vil vi få høste med glede. Vår overbevisning blir sterk, vår tro urokkelig, vår verdsettelse dyp og vår glede stor på grunn av den fulle vissheten om at vi er i harmoni med Guds nye verdens samfunn, og om at han skal føre oss og lede oss og gi oss god åndelig føde nå i den gamle verdens siste dager og dessuten la oss få komme levende inn i den rettferdige, nye verden og gi oss evig liv.