Er det nok å være oppriktig?
MANGE mennesker sier at hvis en er oppriktig i sin tro, så er det nok. De mener at når Gud dømmer, så tar han mer hensyn til et menneskes oppriktighet enn til hvorvidt dette menneskets tro er rett. De mener at det er viktigere å tro oppriktig enn å tro det rette. Oppriktighet er nødvendig, men er det nok?
«Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.» En feil vei fører ikke til det rette bestemmelsessted bare fordi den som vandrer på den, er oppriktig. — Ordspr. 14: 12.
Jesus sa til sine etterfølgere: «Det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse.» Vil Jehova anerkjenne drap av kristne bare fordi drapsmennene handler i oppriktighet? — Joh. 16: 2.
Apostelen Paulus uttalte følgende om dem som var oppriktige, men handlet urett: «Jeg gir dem det vitnesbyrd at de har en nidkjærhet for Gud, men ikke ifølge den nøyaktige kunnskap; for, etter som de ikke kjente Guds rettferdighet, men prøvde å opprette sin egen, underkastet de seg ikke Guds rettferdighet.» — Rom. 10: 2, 3, NW.
Disse menneskene var oppriktige. De var også stivnakkede. De var så oppsatt på å bevise at de selv hadde rett, at de ikke hadde tid til å lære hva Gud sa var rett. De var ikke oppriktig ydmyke, men oppriktig halsstarrige. De dyrket sin egen vilje og framgangsmåte, og ville ikke underkaste seg Guds vilje og framgangsmåte.
Oppriktighet er nødvendig, men det er ikke nok. De som er virkelig oppriktige, vil forandre mening når de får vite at de har tatt feil. På grunn av deres oppriktighet viser da Jehova dem nåde. Slik var det i tilfellet med apostelen Paulus, som skrev: «Før var [jeg] en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro.» — 1 Tim. 1: 13.
Jehova fordrer mer enn oppriktighet: «Hva krever [Jehova] av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» Hvordan kan en gjøre rett og vise kjærlighet uten å vite hva Jehova betrakter som rett og kjærlig? Hvordan kan en vandre ydmykt med Gud uten å kjenne Guds vei eller sti? En kan ikke vandre stivsinnet på sin egen vei og samtidig vandre ydmykt på Guds vei. — Mika 6: 8.
Et menneske som er virkelig oppriktig, forandrer seg når det blir bevist for ham at han tar feil. Hvordan er det egentlig bevendt med oppriktigheten til et menneske som blir konfrontert med Bibelens ord om at «den sjel som synder, den skal dø», men som likevel fortsetter å tro at sjelen er udødelig? Hvordan er det bevendt med oppriktigheten til en som fortsetter å tro på at Gud og Kristus er likeverdige personer i en treenighet, etter å ha lest i sin egen bibel hva Jesus sier: «Faderen er større enn jeg»? Og hvordan kan et menneske være oppriktig hvis han blir gjort oppmerksom på Bibelens ord: «Den lønn som synden gir, er døden,» men likevel fortsetter å påstå at syndens straff er evig pine? — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Joh. 14: 28; Rom. 6: 23.
Er det ikke mulig at mange som sier at det er nok å være oppriktig, bare ønsker å følge sine egne veier, mens de samtidig vil gi det utseende av at de har Guds godkjennelse? Det er så lett å følge sine egne veier i selvtilfredshet når en gjemmer seg bak påstanden om at en er oppriktig. Ofte skjuler det seg stivsinn bak oppriktighetens maske. Når det ikke er tilfelle, når oppriktigheten er ekte tvers igjennom, da vil dens eier vende om når han får underretning om at han vandrer på urette veier. Hvis et menneske ikke gjør seg noen anstrengelse for å lære hva som er rett, hvis han ikke forandrer seg når det blir bevist at hans tro er uriktig, da har han aldri hatt noen sann oppriktighet.